Kronikk

Imperiet som aldri døde

  • Erika Fatland
    Erika Fatland
    Forfatter og sosialantropolog
Mange russere mener at Sovjetunionens sammenbrudd først og fremst er Vestens skyld, skriver Erika Fatland. På bildet fra januar hedrer russere Sovjetunionens grunnlegger Vladimir Lenin på Den røde plass i Moskva.

«Sovjetunionen er ennå ikke historie. Den lever videre i folks hoder.»

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For seks år siden møtte jeg Stanislav Sjusjkevitsj, Hviterusslands første statsoverhode, i den enkle blokkleiligheten hans i utkanten av hovedstaden Minsk.

I desember 1991 hadde han vært med på å sende Sovjetunionen på historiens skraphaug.

Sammen med Russlands president Boris Jeltsin og Ukrainas president Leonid Kravtsjuk hadde han undertegnet en avtale som erklærte at Sovjetunionen – den politiske konstruksjonen som forente disse republikkene – ikke lenger eksisterte.

Avtalen ble inngått uten Mikhail Gorbatsjovs vitende. Få uker senere var Gorbatsjov arbeidsløs.

«Når forsto De at Sovjetunionen var historie?» spurte jeg Sjusjkevitsj.

«Sovjetunionen er ennå ikke historie. Den lever videre i folks hoder», svarte han lakonisk. «I hele det postsovjetiske området eksisterer Sovjetunionen fremdeles. Bare i noen få republikker er den på vei bort, som i Moldova, Ukraina og de baltiske statene. Propagandamaskineriet arbeider aktivt for å bevare Russland som imperium.»

Ordet «krig» klinger så dårlig

Mitt første minne fra Russland er flimrende bilder av bombene som faller over Tsjetsjenia. Olga, den aldrende kvinnen som språkskolen hadde innlosjert meg hos, satt klistret til TV-skjermen fra morgen til kveld.

Bomberegnet lyste opp skjermen som ildfluer, bare avløst av Putins alvorlige måneansikt.

Noen krig var det aldri snakk om den gang heller, for ordet «krig» klinger så dårlig på TV-skjermen. «Antiterroroperasjon» lyder straks mer objektivt og rettferdig.

«Takk Gud som har gitt oss Putin som president», mumlet Olga uten å ta blikket bort fra TV-skjermen. «Jeltsin var en drukkenbolt. Putin setter skapet på plass.»

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, hadde også Tsjetsjenia benyttet anledningen til å erklære uavhengighet.

Friheten ble kortvarig: I 1994 gikk Jeltsin til krig mot de tsjetsjenske separatistene.

Krigen ble langt blodigere enn noen av partene antagelig hadde forestilt seg. Etter hvert ble den svært upopulær, ikke minst på grunn av de russiske journalistenes åpenhjertige dekning av krigens omkostninger.

I 1996 trakk de russiske soldatene seg ut, uten å ha oppnådd stort annet enn spill av menneskeliv.

Skuespillere og solskinnshistorier

I 1999 kom en ny leder på plass i Kreml. Den tidligere KGB-offiseren Vladimir Putin var både mer brutal i krigføringen og mer strategisk i håndteringen av mediene enn sin forgjenger. Han hadde forstått noe viktig: Den som kontrollerer TV-bildene, kontrollerer folket.

I løpet av høsten 1999 ble Tsjetsjenias hovedstad Groznyj bombet tilbake til steinalderen, men ingen journalister fikk lenger slippe ubevoktet inn i krigssonen. I stedet ble det arrangert presseturer der russiske og utenlandske journalister ble busset rundt i kontrollerte former.

Groznyj, 1999.

Journalistene fikk ikke snakke fritt med befolkningen, men måtte nøye seg med å intervjue menneskene som «tilfeldigvis» befant seg i nærheten. Av dem fikk de servert solskinnshistorier om hvor bra alt sto til i Tsjetsjenia, som nærmest ble fremstilt som et fredens paradis.

Russerne er nå ofte raskt ute med å beskylde ukrainerne for å benytte skuespillere og ikke ekte ofre. Det skyldes sannsynligvis at dette er en metode de selv har brukt.

Og med hell: Putin klarte å unngå sterke nasjonale og internasjonale protester mot krigføringen i Tsjetsjenia. Ja, han klarte til og med å gi det russiske folk inntrykk av at det var de som var offeret i konflikten, en konflikt som kostet titusener av sivile tsjetsjenere livet.

Putin vant både krigen og mediekrigen. Tsjetsjenerne kom tilbake i imperiets fold, og på meningsmålingene steg den nye presidentens popularitet til nye høyder.

Putin hadde forstått noe viktig: Den som kontrollerer TV-bildene, kontrollerer folket

Invasjonen føyer seg inn i et uhyggelig mønster

De siste ukene er det blitt spekulert i om Putin er blitt gal. Spekulasjonene er forståelige. Invasjonen av Ukraina, et naboland med 44 millioner innbyggere, gir ikke mening på et rasjonelt plan. Likevel føyer det seg inn i et uhyggelig mønster.

Mønsteret, som kan trekkes tilbake til den andre Tsjetsjenia-krigen i 1999 – unnskyld, «antiterroroperasjonen i Nord-Kaukasus» – via Georgia 2008, Krim og Donbas i 2014 og Aleppo i 2016, er skremmende konsistent.

Ambisjonene er blitt større, det er det hele. Imperiet døde aldri, selv om det lå med brukket rygg på 90-tallet.

Jeltsins Russland var et svekket og ydmyket land, omtrent som Tyskland etter første verdenskrig. Så å si over natten hadde imperiet mistet en femtedel av territoriet, og over halvparten av dets tidligere befolkning befant seg nå i andre stater.

Utopien om likhet og brorskap var blitt erstattet av kaos, kriminalitet, inflasjon og varemangel. Men i motsetning til i Tyskland anno 1918 var Sovjetunionens nederlag i hovedsak påført innenfra.

Utopien om likhet og brorskap var blitt erstattet av kaos, kriminalitet, inflasjon og varemangel

Mange russere ser det imidlertid ikke slik. De mener at Sovjetunionens sammenbrudd først og fremst er Vestens skyld. I stedet for å ta et oppgjør med forbrytelsene som ble begått under sovjettiden – og de er så mange at det ikke er plass til å liste dem opp her – forskanset mange russere seg mentalt og slikket sine sår.

Øst for Kirkenes tok den kalde krigen aldri slutt. Det mentale jernteppet ble aldri revet ned. Og Putin, som selv er et barn av den kalde krigen, har gjort sitt ytterste for å blankpusse det.

Putin-kritikerne tier

Olga, min aldrende russiske vertinne, fikk all sin informasjon fra statlig TV, som hun stolte blindt på.

Olga er blant Putins kjernevelgere. Helt siden bombingen av Tsjetsjenia har Putin arbeidet systematisk med å få kontroll over de store TV-stasjonene. Slik har han enkelt og effektivt sikret seg bred støtte blant dem med lavest utdannelse i befolkningen.

Mange av russerne jeg har snakket med under reiser i landet, er skeptiske til nyhetene de får servert på TV. De vet utmerket godt at myndighetene lyver, forklarer de meg. Derfor siler de ut faktaene fra de ellers upålitelige nyhetssendingene og danner seg sin egen, uavhengige mening.

Men når alt er løgn, også faktaene, er disse uavhengige meningene lite verd. Dette er myndighetene selvsagt fullt klar over og utnytter til fulle.

Til tross for den nær totale kontrollen over mediene og mangelen på en fri opposisjon finnes det mange Putin-kritikere i Russland. Ja, det finnes millioner av dem, slik det på 70- og 80-tallet fantes millioner av desillusjonerte sovjetborgere som for lengst hadde mistet troen på Marx’ og Lenins idealsamfunn. Felles for svært mange av dem er at de ikke foretar seg noe som helst i dag heller.

Øst for Kirkenes tok den kalde krigen aldri slutt. Det mentale jernteppet ble aldri revet ned.

«Jeg skal ikke stemme, jeg har aldri stemt», skrøt Pjotr, en ung mann jeg møtte i Novosibirsk like før forrige presidentvalg. «Stemmen min ville uansett ikke endret noe», la han dystert til.

Jeg har møtt mange som Pjotr, og jeg har møtt mange som Olga. Dagens Russland er fullt av Olgaer, som naivt tror på alt myndighetene serverer dem, og som lukker ører og øyne for all ubehagelig kritikk. Og av Pjotre, som har forskanset seg i et indre eksil og passivt er vitne til forbrytelsene staten begår i deres navn.

Men like lite som man kan gi én mann alene skylden for andre verdenskrig og holocaust, har Vladimir Putin eneansvar for alt blodet som er utgytt i Russlands navn de siste tiårene og de siste ukene.

Imperier, uansett hvor store de er, består av enkeltindivider.

Les også

  1. Erika Fatland: Verdens farligste nabo

  2. Erlend Loe: Til mine russiske lesere og venner: Denne krigen er en løgn

  3. Jonathan Littell: Dere har ikke noe valg. Regimet må styrtes en gang for alle.

  4. Vladimir Sorokin: Despoten Putin har vekket monsteret fra fortiden

  5. Hvorfor er det krig i Ukraina? Disse bøkene gjør deg klokere.

  6. Forfatter Erika Fatland: – Russland er en bøllestat

Les mer om

  1. Sovjetunionen
  2. Den kalde krigen
  3. Vladimir Putin
  4. Russland
  5. Tsjetsjenia
  6. Ukraina