Kronikk

Om det finnes lignende tilfeller av overtramp? Vi kan melde at det gjør det. | Anne Bitsch og Line Kolstad Rødseth

  • Anne Bitsch
    Forfatter og forsker (PhD i samfunnsgeografi)
  • Line Kolstad Rødseth
    Sosialkonsulent

VGs sjefredaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken la nylig frem resultatet av VGs interne gransking. Foto: Espedal, Jan Tomas

Sofies sak er symptom på et bransjeproblem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

VGs kritikkverdige håndtering av dansevideoen med Trond Giske aktualiserer nok en gang behovet for etiske retningslinjer for pressens dekning av faktiske og påståtte seksuelle krenkelser.

For et par uker siden slapp TV 2 intervjuet med kvinnen i den mye omdiskuterte «dansevideoen», som kostet Trond Giske et verv i Trøndelag Arbeiderparti. Det er kjent at kvinnen, Sofie, ble feilsitert, og at journalisten, Lars Joakim Skarvøy, ikke lyttet til hennes protester mot avisens utlegning av saken og presset henne til å uttale seg.

Presseforbundets generalsekretær Elin Floberghagen omtaler det som «en veldig kritikkverdig håndtering av en kilde som er uvant med mediene».

Det har dessuten blitt påpekt at en svakhet ved VGs interne granskning, som ble lagt frem nylig, er at det ikke er blitt undersøkt om det finnes lignende tilfeller av overtramp.

Vi kan melde at det gjør det.

Få historien til å passe

Som fornærmet i den såkalte Kopseng-saken opplevde Line at to VG-journalister opptrådte manipulerende for å få hennes historie til å passe med vinklinger de allerede så ut til å ha bestemt seg for.

I utgangspunktet var premisset for å stille opp at Line skulle fortelle om prosessen med å bearbeide traumer etter voldtekt og å anmelde og vitne i en rettssak.

Journalistene var først hyggelige og imøtekommende og ga uttrykk for at det var uproblematisk å møte premissene som var satt. Da saken vokste seg større i mediene og omfanget av Kopsengs forbrytelser ble kjent, endret samarbeidet seg.

Brøt samarbeidet

Line følte at journalistene ikke interesserte seg for den fagligheten hun ønsket å formidle, blant annet at Kopseng ikke hadde fremstått som spesielt monstrøs, slik journalistene omtalte ham som.

Men VG hadde etter alt å dømme allerede bestemt seg for å portrettere Kopseng som en psykopatisk serieovergriper og ofrene hans som passive og viljeløse. Da saken kom til sitatsjekk, inneholdt den knapt noen av de avtalte temaene og skulle dessuten illustreres veldig stereotypt. Protester og forsøk på å trekke seg ble ikke tatt alvorlig.

Etter mye om og men brøt Line samarbeidet. Tilliten til VG var sterkt svekket.

Journalistene sa at Line skulle betrakte dem som en «støttegruppe» som bare ville henne godt. De ringte på ubeleilige tidspunkter for å få hjelp til å knytte kontakter med andre ofre i saken, inkludert i henlagte saker. VG spanderte lunsj, og journalistene fortalte at de ønsket å etterligne en New York times-artikkel om Bill Cosby med alle ofrene på forsiden av VG. De håpet å vinne en SKUP-pris, sa en av dem.

Line var på dette tidspunktet svært sårbar og midt i en prosess med å vitne i en av norgeshistoriens mest omtalte voldtektssaker.

Etter mye om og men brøt Line samarbeidet. Tilliten til VG var sterkt svekket.

Line Kolstad Rødseth (t.v.) og Anne Bitsch.

Journalister som durer i vei

I etterkant av TV 2s intervju med Sofie har mange journalist- og redaktørkolleger fulgt tropp med krass kritikk. Nyhetsredaktør i Nettavisen Erik Stephansen hevder at Skarvøy har brutt kildevernet og «rygger over kilden med buss».

Det er imidlertid paradoksalt, og på grensen til det latterlige, at denne kritikken kommer fra Nettavisen, som mildt sagt har mye å svare for selv.

Anne erfarte i møte med nettopp Nettavisen at avisen publiserte ærekrenkende og stereotype beskrivelser av familiemedlemmer og henne selv da hun i 2017 sto frem med sin historie om en oppvekst med alkoholisme og overgrep.


  • Tilsvaret fra Nettavisen og VG ligger nederst i denne saken.

I den selvbiografiske boken Går du nå, er du ikke lenger min datter (som var anledning for intervjuet med Nettavisen) beskrives blant annet morens reaksjon på seksuelle overgrep som ble begått av faren.

Ved en anledning kom moren i skade for å kalle datteren «hore», men hverken denne episoden eller incest var et sentralt tema i boken, som tvert imot forsøker å beskrive en psykisk syk kvinne i en helt fortvilt situasjon på en nyansert og empatisk måte.

Avtalen om å stille opp til intervju var at fokus skulle være på oppvekst, alkoholisme og strukturelle aspekter rundt dette. Likevel valgte Nettavisen å fokusere på denne sensasjonsskapende detaljen, og på forsiden av avisen ble moren hengt ut som en ondskapsfull mamma under overskriften: «Misbrukt av pappa og mamma var alkoholiker: Hun kalte meg hore.»

Det var svært ubehagelig å se et stort bilde av seg selv på avisens front, omringet av signalord som «hore» og «alkoholiker».

Vinklingen var stikk i strid med bokens budskap og det som ble formidlet i intervjuet, men gjentatte forespørsler om å endre dette ble ignorert.

Nettavisen drev aktiv forhalingstaktikk for, med journalistens ord, å generere trafikk fra forsiden til saken. Først sent på kvelden ble overskriften endret.

Riktignok var ikke dette en feilsitering, men, som i Sofie og Lines tilfeller, et eksempel på journalister som durer i vei og ikke tar hensyn til kildens faktiske utlegning av saken.

Nettavisen har senere forsvart seg med at de forbeholder seg retten til å vinkle og insisterer således også på sin rett til å krenke.

Behov for retningslinjer

Som forvaltere av folks historier og dermed også deres ære og verdighet sitter mediene med stor definisjonsmakt.

Å lage vinklinger, det vil si å betone visse sider av en sak og utelate andre, er en sentral del av det journalistiske håndverket. Det innebærer å redusere kompleksitet. Men som vi har sett, kan nok fristelsen til å skape sensasjonelle overskrifter iblant bli litt for stor.

Som tidligere PFU-medlem Eva Sannum nylig skrev i Aftenposten, er det fullt mulig å produsere en løgn uten å lyve. Ved å vinkle og spisse og ved å ta sitater ut av sammenheng kan kilder krenkes og sannheten forvrenges. Dette aktualiserer etter vårt syn behovet for presseetiske retningslinjer i saker om seksuallovbrudd i bred forstand.

Slike retningslinjer kan for eksempel åpne for å gi overgrepsofre rett til innsyn i hvordan saken i sin helhet vinkles og illustreres og i noen tilfeller kanskje også mulighet for å påvirke dette. Det å stille som kilde i slike saker innebærer nemlig en risiko for å miste kontroll over sin historie – og sin verdighet.

Bransjeproblem

Sofie fortjener takk for å ha stått frem og pekt på utfordringene knyttet til presseetikk i disse sakene.

Hennes sak er imidlertid ikke et enkeltstående eksempel som kan isoleres til VG, men er symptom på et bransjeproblem som bare kan løses i fellesskap.

Vi bidrar gjerne med vår kompetanse og erfaringer. Det er bare å ta kontakt.


Tilsvar fra Erik Stephansen, nyhetsredaktør i Nettavisen:

Vi registrerer at kronikkforfatterne ikke har noe å utsette på selve intervjuet i Nettavisen, og at det ikke var snakk om feilsitering, men at tittelen på front gikk for langt i forhold til innholdet.

Vi har nå gått gjennom saken, og de har helt rett: Det gikk altfor lang tid før tittelen ble endret – noe vi beklager. Akkurat på dette området har Nettavisen arbeidet mye med kvalitetssikring, og jeg håper at vi er blitt bedre på dette i dag.


Tilsvar fra Jane Throndsen, featureredaktør i VG:

VG Helg har gjennom det siste tiåret brakt sterke og viktige saker til norsk offentlighet. Vi tar på stort alvor når vi får kritikk.

«Protester og forsøk på å trekke seg, ble ikke tatt alvorlig», står det i kronikken. Men da Line Kolstad Rødseth ønsket å trekke seg fra VG-intervjuet, respekterte vi avgjørelsen hennes, uten forsøk på å overtale henne til noe annet. Intervjuet med Rødseth ble aldri publisert.

I over ett år hadde vi jevnlig kontakt med Line Kolstad Rødseth som fornærmet i den såkalte Kopseng-saken.

Vi hadde mange møter med Rødseth. Vårt ønske var å lage trygge rammer. Men da intervjuet var ferdig skrevet og sendt til sitatsjekk, oppga Rødseth i en e-post at hun ønsket å trekke seg. Vi svarte at vi respekterte hennes ønske.

Vi synes det er leit at intervjuet med henne aldri ble publisert i VG, for vi mener Rødseth er en god og tydelig stemme. Men vi valgte selvsagt å respektere hennes ønske om ikke å medvirke i saken.

Oppdatert mandag ettermiddag med tilsvaret fra VG.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Journalistikk
  2. Presseetikk
  3. Anne Bitsch

Relevante artikler

  1. KULTUR

    VGs nyhetsredaktør i debatt om VG-saken: – Saken fikk en ny dreining etter intervjuet Skarvøy ga

  2. NORGE

    Sofie (27) har skaffet seg advokat: – Journalisten i VG sier indirekte at jeg lyver, sier hun til TV 2.

  3. NORGE

    Journalist tar permisjon med lønn i seks måneder. Sjefredaktør beholder jobben: – Han har styrets tillit.

  4. DEBATT

    Jeg er en av flere som fortalte sin historie i VG. Jeg er hverken passiv eller viljeløs.

  5. KULTUR

    Slik jobber journalister: – Medienes søkelys er «vanvittig tøft», mener Bård Hoksrud.

  6. KULTUR

    Knut Arild Hareide tar omstridt VG-journalist i forsvar