Kronikk

Max Weber: Den siste av de europeiske sprenglærde | Pål Veiden

Kanskje kunne det være en idé med mer Weber i den slitsomme og politiserte innvandringsdebatten?

Etter å ha blitt rammet av pandemien kjent som spanskesyken, døde han av lungebetennelse i 1920, 56 år gammel. Britannica.com / Wikimedia commons

  • Pål Veiden
    Dr. polit i sosiologi, førsteamanuensis, Oslo Met

14. juni er det 100 år siden den tyske samfunnsforskeren Max Weber (1864–1920) døde. Han var kanskje den siste av de europeiske sprenglærde, med enorme kunnskaper i fag som historie, økonomi, jus og sosiologi.

Hvorfor skal vi i 2020 forholde oss til en for lengst avdød tysker? Er vi ikke ferdig med «de gamle menn», dagens vitenskaper har da kommet lenger?

En vitenskap som nøler med å forkaste sine stiftere, er tapt, hevdet den britiske matematikeren og filosofen Alfred N. Whitehead. Så enkelt er det dog ikke, særlig ikke innen humaniora og samfunnsvitenskap.

Pål Veiden er dr. polit i sosiologi og ansatt som førsteamanuensis ved Oslo Met. Beanca Halvorsen

At teologer skulle glemme Augustin, filosofen Platon eller økonomen Adam Smith? Spørsmålet er heller hvordan vi forholder oss til klassikerne. Da kommer man ikke utenom den inspirasjonen de gir oss, med sine tilsynelatende evig aktuelle spørsmål.

Weber ville gripe det særegne i Vestens kultur. Ved bruk av historiske kilder og metoder arbeidet han frem en forståelse av sin egen tid med dens dynamiske kapitalisme og rasjonelle byråkrati. Det er særlig sistnevnte Weber er kjent for.

Det rasjonelle byråkrati

«Byråkratiteoriens far» som han av og til, noe for enkelt, blir karakterisert som. Weber beskrev det rasjonelle byråkrati som en del av Vestens rasjonalitet: det nøkterne skillet mellom privat og offentlig, embetsmannens upartiskhet, med vekt på tydelige ordre ovenfra og nedover, skriftlig dokumentasjon med grunnlag i lovgivning.

Byråkratiet var et stort historisk fremskritt, for hva er vel alternativet? På vulgært norsk: trynefaktor. I dag klages det mye – ofte med rette – på byråkratisering. Men man må ikke forveksle byråkratiets ideal med dets praksis, og heller ikke byråkratiets kvalitative og kvantitative sider.

Byråkratidebatten hverken bør eller kan stoppe. Ved min – ellers hyggelige – arbeidsplass, Oslo Met, blomster byråkrati-initierte fraser om «visjoner» og «endringsledelse» og alskens forhold som ikke har med undervisning og forskning å gjøre. Fokus er på organisasjonen selv. Den rasjonelle organisasjon som diskuterer seg selv.

Organisasjonen som sådan har en egenvekt som – formoder jeg – ville fått den ikke alltid like muntre Max Weber i enda dårligere humør.

Kristendom og kapitalisme

Det andre temaet hvor Weber er kjent langt utover fagfolkenes rekker, er hans analyse av sammenhengen mellom protestantisk kristendom og kapitalisme. Enkelt uttrykt bidrar førstnevnte til å forklare oppkomsten av sistnevnte.

Den gudfryktige protestant som ikke visste om han var utvalgt til frelse, arbeidet hardt og sparsommelig for å vise seg selv og andre at han var utvalgt. Etikken som gjaldt, var ikke prangende forbruk, men sparing og reinvestering! Og hva er mer egnet for kapitalismen enn kapitalakkumulasjon?

Den protestantiske etikken ble en medgrunnlegger til kapitalistisk produksjon og tankesett i Nordvest-Europa.

Hva om vi trekker den weberske rasjonalitet videre: Trenger den rasjonelle protestantiske statskirken i det hele tatt Kristus? Er den ikke sin egen frelser gjennom miljøvern, toleranse for flyktninger og ønske om fred mellom folkene?

Den demokratiske kirken der man stemmer over innholdet i teologien, folkekirken med allmenn stemmerett, det er rasjonalitetens triumf.

Makt og maktutøvelse

«Weber satte Marx på hodet, « var det noen som påsto. Så enkelt er det ikke.

Riktignok vektla den tyske filosofen og økonomen Karl Marx den materielle basis i sine forklaringer, der religion blir en slags «overbygning», en avspeiling av reelle og brutale maktforhold.

Weber hadde også blikk for det materielle, men vektla flere dimensjoner. Det kjennetegner også store deler av Webers verk: forbehold, innskutte setninger og ofte vanskelig for å komme frem til klare standpunkt. Også her skilte han seg fra nevnte landsmann Marx.

I ungdommen var Weber en slags tysk nasjonalist, slik det sømmet seg for en sønn av det tyske borgerskap under keiserriket. Senere så han mer nøkternt på det og karakteriserte størrelser som «nasjon» nærmest som mystiske på linje med spekulativt tøv som «rase».

Staten derimot, er en håndgripelig organisasjon, som Weber definerte som den instansen som har monopol på vold. Det er til dags dato en mye referert bestemmelse, som studenter i statsvitenskap og sosiologi vil kjenne igjen. Staten utøver selvfølgelig makt, og dette vage, men utbredte fenomen, definerte Weber – i kortversjon – som å få sin vilje gjennom tross motstand.

Viktigheten av konsekvensetikk

Maktutøvelse og individer med makt og autoritet kan studeres og bedømmes. Makt er ikke noe mystisk og er «ikke overalt» eller i «diskursen», eller noe annet spekulativt som har preget deler av dagens samfunnsvitenskap.

Vitenskapen kan ikke fortelle oss hvordan vi kan leve, sa Weber, men den kan hjelpe oss å rydde i valgmulighetene. Dog foreligger det et skille mellom «er» og «bør».

Sistnevnte er ikke av vitenskapens domene, hva enkelte forskere av og til ikke tar så tungt. Weber derimot, så tungt på mye, og kom med noen lite optimistiske spådommer for fremtiden. «En isende polarnatt ligger foran oss» skrev han, og siktet til den kalde rasjonalitetens herredømme. Denne ville vinne, uansett om fremtiden ble preget av kapitalisme eller sosialisme.

Max Webers grav i Heidelberg. Phaeton1 / Wikimedia commons

Webers tenkning er både blitt videreført og kritisert. Den mest kjente er sosialteoretikeren Jürgen Habermas, som har fremhevet at Weber hadde et utilstrekkelig og for lite optimistisk rasjonalitetsbegrep. Habermas har i tunge bøker insistert på en kommunikativ rasjonalitet, ikke bare en strategisk-instrumentell, og åpner for større grad av demokratisk tankegang enn vi finner hos Weber.

Derimot kan Weber lære oss viktigheten av konsekvensetikk, ikke sinnelagsetikken. Det er følger av vedtak som er viktige, ikke hva du føler er riktig.

Et helt ok samfunn

Mer kynisme med Weber? Absolutt, en påkrevd kynisme i en tid der mange velter seg i selvopptatte følelser og «jeg opplever at ...» Kanskje kunne det være en idé med mer Weber i den slitsomme og politiserte innvandringsdebatten?

I likhet med Marx hadde Weber blikk for konflikter, men i mindre grad klassekonflikter. Det vinket da heller intet klasseløst samfunn i det fjerne, men snarere vedvarende verdikonflikter. Stridigheter mellom livssyn, religioner og verdenssyn er reelle, og de forsvinner ikke.

100 år etter Webers død kan vi driste oss til å si, i tråd med hans tenkning, at det kommer intet FN-aktig fellesskap av nasjoner og mennesker. Men det kan – hvis vi er dyktige og heldige – finnes en fornuftig stat som legger rammer for et helt ok samfunn. Mer kan ikke Weber tilby, likevel er det bedre enn ymse ideologiske utskeielser, fra venstre og høyre, i fortid og nåtid.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Weber
  2. Filosofi
  3. Innvandring
  4. historie

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Norge etter koronaen? Det handler først og fremst om våre politiske valg.

  2. KRONIKK

    Vinn eller forsvinn for demokratiet i USA?

  3. KRONIKK

    Tre byråd med ulik politisk farge har båret frem nye Deichman. Det forplikter.

  4. KRONIKK

    Der norske politikere og militære hadde sviktet og tapt, sto kongen fast

  5. KRONIKK

    Etterlyst: et konsekvent forsvar for ytringsfriheten

  6. KRONIKK

    Det er en vond følelse å skamme seg over landet sitt