Kronikk

Derfor ble den tyske riksørnen fjernet fra et norsk krigsmonument | Håkon Rune Folkenborg

  • Håkon Rune Folkenborg
    Førstelektor i historiedidaktikk, Universitetet i Tromsø

Frigjøringsjubileet 1994-95, 50 år siden frigjøringen av Finnmark. Kong Harald bekranser Røde Armé-monumentet i Kirkenes. Til venstre for kongen står den russiske utenriksminister Andrej Kosyrev. Erik Veigård

Offentlig historiebruk er nok en gang arena for samtidens politiske synspunkt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I år er det 75 år siden den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark. Hva har preget den offentlige historiebruken knyttet til minnene om disse begivenhetene? Og hvorfor har norske myndigheter forvaltet disse minnene som de har gjort?

Et viktig skille innenfor historiebruk går mellom det som har skjedd og fremstillingene av det som har skjedd. Forklaringer på variasjonen av fremstillinger som tar utgangspunkt i de samme fortidige hendelsene er sentralt.

Håkon Rune Folkenborg er førstelektor i historiedidaktikk ved Universitetet i Tromsø.

Den offentlige historiebruken finner man både i det offentlige rommet, i form av for eksempel minnesmerker, og innenfor offentlige institusjoner som skoler og museer. Den angår oss alle. Slik historiebruk er uløselig knyttet til politiske myndigheters rådende oppfatninger om hvilke historiske forestillinger og verdier det offentlige rom skal formidle.

Monument for minne og formidling

Minnesmerker er en typisk formidlingsform for offentlig historiebruk. I Kirkenes ble det reist et monument for å minnes den sovjetiske frigjøringen.

Ikke-angrepsavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen inngått i august 1939 ble av den kortvarige typen. Fra noen dager etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til de siste sovjetiske troppene forlot norsk jord 25. september 1945, var Norge og Sovjetunionen allierte i kampen mot den felles, tyske fienden.

Finnmark, oktober 1945. Røde flagg og portretter av Stalin kom opp i fangeleirene straks det ble kjent at krigen var over. Novosti / NTB scanpix

Frigjøringen av Øst-Finnmark fulgte av storoffensiven den røde armé satte i gang ved Litza-fronten den 7. oktober i 1944. Her var det tre års stillingskrig med de høyeste tapstallene på hele østfronten med titusener av døde soldater. De sovjetiske styrkene krysset grensen til Norge 18. oktober 1944, nådde Kirkenes 25. oktober og stanset fremrykkingen ved Tanaelva den 13. november.

611 soldater falt, og over 1500 ble såret.

Sovjet trampet på riksørnen

Allerede våren 1945 kom det anmodning fra sovjetisk hold om å reise et minnesmerke over frigjøringen i nord.

I juni ble midler ordnet av den norske regjeringen. Billedhuggeren Stinius Fredriksen (1902–1977) fikk oppdraget. To sovjetiske arkitekter lagde først et utkast, men etter at de sovjetiske styrkene trakk seg ut, endte det opprinnelige samarbeidsprosjektet opp som et rent norsk prosjekt.

Fredriksen syntes det sovjetiske forslaget ble for krigersk og lagde et alternativt utkast som ble godkjent av både sovjetiske og norske myndigheter. I 1946 var Fredriksen ferdig med en fullskalamodell i gips.

Modellen viser en ung sovjetsoldat med geværet i hvilestilling mens han med høyre fot tramper på den beseirede tyske riksørnen. Symbolikken er tydelig: De tyske styrkene ble nedkjempet, byttet er nedlagt, ydmyket og bekjempet av de sovjetiske styrkene.

Les også

Kronikk av Jonas Gahr Støre: Politikk i nord må handle om mer enn forholdet til Russland

Forholdet endret seg

I 1947 var statuen ferdig støpt og klart for avduking på treårsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark den 25. oktober samme år. Slik skulle det ikke gå.

Jernteppet mellom øst og vest senket seg. Norge ble NATO-medlem i 1949, og NATO ble grunnsteinen i norsk sikkerhetspolitikk. På kort tid endret det offentlige Norges holdning til Sovjetunionen seg, med stor betydning for hvilke forestillinger om det sovjetisk-norske kampfellesskapet en ønsket å formidle i det offentlige rom.

Hva skulle en nå gjøre med minnesmerket for den sovjetiske frigjøringen, som var ferdig støpt og klar for avduking?

Frigjøringsmonumentet slik det ble etter «amputasjonen». Wikimedia Commons

Ørnen måtte bort

Først 8. juni 1952 avdukes monumentet.

I 1950 anerkjente Stortinget Vest-Tyskland som en potensiell alliert og et kommende NATO-medlem. Forbundsstaten Tyskland valgte å beholde riksørnen, og dermed ble det upassende for norske myndigheter å avduke et monument hvor denne ørnen trampes på.

Monumentets utforming og symbolikk pekte for mye på hva som hadde vært, og måtte endres i tråd med forestillingene om hva som ville prege norsk utenrikspolitikk fremover.

Konklusjonen etter en regjeringskonferanse sommeren 1951 var klar: Ørnen må bort.

Amputert minnesmerke

Kirkeminister Lars Moen sender Fredriksen i all hemmelighet til Kirkenes for å besørge dette. Et forslag om å bruke et hakekors i stedet for ørnen blir forkastet. Ørnens hode, vinger og stjert fjernes, og resten slipes slik at det ligner en stein.

Kunstneren omtalte det selv som en amputasjon, men fulgte lojalt opp myndighetenes ønsker. Sokkelen ble kraftig nedjustert for ikke å bli for dominerende i bybildet. Monumentet ble heller ikke satt opp på torget slik det opprinnelig var foreslått, men endte opp med en mer perifer plassering.

Store deler av Nord-Troms og Finnmark så ut som dette etter at tyskerne hade gjort seg ferdige. Bildet er sannsynligvis fra Kirkenes. NTB scanpix

Norske myndigheter var helt frem til den kalde krigens slutt tilbakeholdne når det gjaldt markeringene av den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark. Markeringene av 20-, 30- og 40-årsdagen i Kirkenes 25. oktober ble alle avholdt som lokale arrangementer, hvor det fra norsk side møtte en statssekretær og lokale militære ledere. Sovjetunionen stilte med sin ambassadør.

Les også

Les intervjuer med tidsvitner fra frigjøringen av Finnmark

Termometer på utenrikspolitisk relasjon

I 1994 ble markeringen av 50-årsdagen for frigjøringen løftet opp flere hakk. Den kalde krigens slutt medførte en oppvurdering av det sovjetisk-norske kampfellesskapet. Det offentlige Norge stilte med konge, utenriksminister, forsvarsminister, stortings- og sametingspresident.

Slik fungerer de norske myndighetens offentlige historiebruk knyttet til det sovjetisk-norske kampfellesskapet nærmest som et termometer på den utenrikspolitiske relasjonen mellom Norge og Sovjetunionen/Russland.

Finnmark, 1945. Frivillige lotter kom for å hjelpe den nødstedte befolkningen etter at tyskerne hadde brent ned de fleste hus og forlatt stedet. Krigsarkivet / NTB scanpix

Temperaturen skulle falle igjen. Beslutningen om at ingen fra den norske regjeringen skulle være til stede ved 70-årsmarkeringen av andre verdenskrigs slutt i Moskva i 2015, uttrykte dette.

Ettersom tiden for 75-årsmarkeringen nærmet seg, har også debatten seg om hvem som skulle inviteres fra russisk side tilspisset seg. Offentlig historiebruk blir nok en gang arena for samtidens politiske synspunkt. Det er imidlertid ingen uenighet mellom debattantene om hva som skjedde den gang da.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Finnmark
  3. Utenrikspolitikk
  4. Russland

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Russerne ble mottatt som helter i Kirkenes. En biltur fra Russland til Norge forklarer hvorfor.

  2. VERDEN

    Det er mørke tider for forholdet mellom øst og vest. Kan en 103-åring vise vei?

  3. VERDEN

    Her kommer de som frigjorde Norge fra nazistene. Redningen kom fra uventet hold.

  4. KRONIKK

    Ikke bare russerne bør inviteres til frigjøringsjubileet for Øst-Finnmark

  5. VERDEN

    Først var de milde. Deretter kom de harde ordene. Russernes strategi er ikke tilfeldig.

  6. DEBATT

    Det russiske samfunn har alltid vært både militarisert og livredd