Kronikk

Hva er det med Y-blokken? | Hindsbo, Solbakken, Ustvedt og Simonsen

  • Karin Hindsbo
  • Bente Aass Solbakken
  • Øystein Ustvedt
  • Talette Rørvik Simonsen

Carl Nesjar i ferd med å sandblåse Picassos Stranden i Høyblokken. Foto: Foto: ukjent, ca. 1958 / Nasjonalmuseet

Det er en filosofi i dette bygget som er viktig å ta med seg inn i fremtiden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Planene om å rive Y-blokken i Regjeringskvartalet har skapt omfattende protester.

Fageksperter og bevaringsorganer i inn- og utland har engasjert seg. Tre folkeaksjoner har reist seg. I april sa riksantikvar Hanna Geiran i en høringsuttalelse at en rivning av Y-blokken vil medføre det største kulturminnetapet i Norge etter 1945.

Vi skjønner det ligger nøye overveielser bak planene for et nytt regjeringskvartal og at sikkerhetsaspektene her er avgjørende. Likevel mener vi det er viktig å si noe om hva som gjør bygget og dets historie enestående. Også selve diskusjonen rundt rivingen er viktig for ettertiden.

For hvorfor betyr dette bygget så mye for noen av oss?

Les også

Riksantikvaren vil stoppe riving av Y-blokken

Ny monumentalitet

I 1939 ble det avholdt arkitektkonkurranse om ny regjeringsbygning i Oslo, og i 1946 ble arkitekt Erling Viksjøs prosjekt valgt.

Høyblokken sto helt ferdig i 1959 og Y-blokken ti år senere, men volumene ble planlagt samtidig og utgjør to deler av et hele.

Erling Viksjø, Regjeringskvartalet, ca. 1958. Tegningen viser også det planlagte tredje byggetrinnet, en urealisert blokk langs Grubbegata. Foto: Foto: Nasjonalmuseet / A. Harvik.

Da Viksjø planla Regjeringskvartalet, var ny monumentalitet et sentralt begrep i arkitekturdebatten.

Hvordan skulle man etter andre verdenskrig bygge monumentalt uten å gi assosiasjoner til autoritære regimer?

Regjeringskvartalet reflekterer ikke bare den internasjonale diskusjonen om modernistiske monumenter på 1940- og 50-tallet, men var også et særegent forslag til å løse problemet. Samtidig var bygget unikt i norsk sammenheng.

Viksjø mante frem Regjeringsanleggets monumentalitet på flere nivåer. Anleggets grove skulpturale karakter understrekes av den helhetlige komposisjonen: Høyblokken med sidepaviljongene og den omkransende og plassdannende lavblokken.

Dette grepet var inspirert av den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, mens Viksjøs særegne bidrag er materialet: naturbetong.

Les også

Les også: Oslo – den glemte betongbyen

«Et vidunderlig materiale»

I mer enn ti år eksperimenterte Viksjø med betongens potensial. I artikkelen «Fasadebetong?» fra 1951 forklarte han hvorfor. Betong er «på mange måter et vidunderlig materiale», men dens store svakhet var utseende, hevdet han. Overflaten var kjedelig. Men ved å fjerne den ytre sementslamhinnen og la tilslagsmaterialet komme til syne, «så vi betongens egentlige struktur». Som følge av denne innsikten begynte han en møysommelig eksperimentering.

Dette skjedde ikke minst i hans eget sommerhus ved Larvik, påbegynt i 1956, som ble et veritabelt naturbetonglaboratorium. Fasader, interiør og murer er preget av ulike mønstre, varierende tilslagsmaterialer i ulike størrelser og kvaliteter og forskjellige farger på mørtelen.

Ved å blottlegge tilslagsmaterialet (oftest elvegrus) ble en stor flate brutt ned i mange små. Viksjø gjorde «betongens egentlige struktur» til ornamenter i fasaden. Og ved å sandblåse betongen kunne man nærmest tegne i overflaten.

Sommerhuset var også basen for eksperimenteringen med conglobetong, en metode Viksjø utarbeidet parallelt med naturbetongen.

Den gikk ut på å støpe steiner i mønster i en forskalingsramme og etterpå dele blokken på langs.

Kunstneren Odd Tandberg spesialiserte seg på dette materialet og utførte flere abstrakte komposisjoner. Et av de første eksemplene er et felt i fasaden på sidepaviljongen i Høyblokken.

Sidepaviljongen mot Akersgata med Odd Tandbergs conglobetong-felt. Foto: Foto: Teigens Fotoatelier, ca. 1958 / Nasjonalmuseet

Samarbeid mellom kunstartene

I 1943 publiserte blant andre den innflytelsesrike arkitekturhistorikeren Sigfried Giedion teksten «Nine Points on Monumentality». Dette manifestet hevder monumenter er en lenke mellom fortiden og fremtiden og at de er ment å overleve perioden som skapte dem. I tillegg løftes samarbeidet mellom arkitekter, landskapsarkitekter, byplanleggere og arkitekter frem som en nødvendighet for å skape moderne monumenter som tilfredsstiller menneskets grunnleggende behov for symboler.

Viksjøs arkitektur tok inn over seg disse utfordringene om samarbeid mellom kunstartene. Han samarbeidet med landskapsarkitekt Morten Grindaker både her og i flere andre prosjekter og hadde et tett samarbeid med kunstnere i de fleste offentlige bygningene han laget.

Flere unge kunstnere ble invitert til å utsmykke Høyblokken: Kai Fjell, Tore Haaland, Carl Nesjar, Hannah Ryggen, Inger Sitter og Odd Tandberg. Ryggen leverte tre tekstilarbeider, de andre eksperimenterte med naturbetongen som kunstnerisk medium. Nesjar sandblåste også arbeider basert på forlegg av Pablo Picasso og Kai Fjell.

Carl Nesjar i ferd med å sandblåse Picassos Stranden i Høyblokken. Foto: Foto: ukjent, ca. 1958 / Nasjonalmuseet.

Kunstnerne tok utgangspunkt i bygningens karakter, i naturbetongen og sandblåsingsteknikken.

Materialet egnet seg særlig godt til å prøve ut abstrakte komposisjoner med vekt på relieffvirkninger, konturtegning og mønsterstrukturer. Bildene vokser så å si ut av veggen. Arkitektur og billedkunst er så intimt forbundet med hverandre at de er uadskillelige.

Picasso fattet stor interesse

Samarbeidet mellom Pablo Picasso og Nesjar er ofte trukket frem.

Picasso fattet stor interesse for eksperimenteringen med den spesielle naturbetongen under arbeidet med Høyblokken, og samarbeidet mellom Nesjar og Picasso fortsatte i to større veggarbeider i Y-blokken, et på fasaden mot Akersgata (Fiskerne), et inne i vestibylen (Måken).

Fra vestibylen i Y-blokken med Picassos Måken. Foto: Foto: Bjørn Winsnes, ant. 1969 / Nasjonalmuseet.

Dekorasjonene i fasadene på Høyblokken, piktogrammene som representerer de ulike departementene, er designet av Viksjø og sandblåst etter sjablonger.

Et demokratisk symbol

Selv om det allerede i 2014 ble besluttet å rive Y-blokken, er det nå skjedd ting i saken.

Oslo kommunes plan- og bygningsetat har bare innvilget deler av Statsbyggs rivesøknad. Til Aftenposten sier leder for etaten, Ellen de Vibe at Statsbygg bør «revurdere å la resten av blokken stå».

Et slikt kompromiss har også vært foreslått av Riksantikvaren. Dette er en interessant utvikling som sier noe om alvoret i denne saken.

Regjeringskvartalet er det beste eksempelet på monumental modernisme vi har. Det er et unikt verk i norsk kunsthistorie.

Det er dessuten en filosofi i dette bygget som er viktig å ta med seg inn i fremtiden. Som Viksjøs tanker om de kunstneriske utsmykningene som en del av arkitekturen og samspillet mellom den høye og den lave blokken.

Hele anlegget er mektig, men også menneskelig. Det er massivt, men også nært. Et monument bygget på en antiautoritær måte; et demokratisk symbol.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Regjeringskvartalet
  3. Byutvikling
  4. Kulturpolitikk
  5. Karin Hindsbo

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Mannen bak Y-blokkens Picasso-kunst var blant Norges mest allsidige kunstnere

  2. KULTUR

    Arvingene etter kunstner Carl Nesjar og arkitekt Erling Viksjø truer med søksmål hvis ikke rivningsplanene stanses

  3. KULTUR

    Slik skal publikum få oppleve Picassos kunst i det nye regjeringskvartalet.

  4. KULTUR

    Fransk dokumentarfilmskaper om Y-blokken: – Picasso ville hylle nordmenn

  5. KULTUR

    Denne uken forsvinner dette kunstverket

  6. KOMMENTAR

    Farvel Picasso, her kommer et trygt og grønt regjeringskvartal