Kronikk

Statsborger i Skandinavia – hvem bør få innpass? | Brochmann, Erdal og Midtbøen

  • Grete Brochmann
  • Marta Bivand Erdal
  • Arnfinn Haagensen Midtbøen

Statsborgerskapet er siste stasjon på veien mot formelt medlemskap i et nytt hjemland, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra en statsborgerseremoni i Oslo rådhus i 2011. Stein Bjørge

Den gjengse holdningen er at det er legitimt å stille krav til nye samfunnsmedlemmer som ønsker å bli statsborgere.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Statsborgerskapet er siste stasjon på veien mot formelt medlemskap i et nytt hjemland, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra en statsborgerseremoni i Oslo rådhus i 2011. Stein Bjørge

Hvor høye krav bør det stilles for å få statsborgerskap i Skandinavia? Og er det forskjell i holdninger til dette mellom majoritetsbefolkningen, innvandrere og etterkommere?

Den første skandinaviske surveyen som undersøker disse spørsmålene, viser forbausende små forskjeller på tvers av land og grupper til tross for polarisering av både politikk og debatt i regionen.

Spurte 7500 personer

Sammen med forskerkolleger i de andre skandinaviske landene, gjennomførte vi i 2018 en representativ spørreundersøkelse i Danmark, Sverige og Norge.

Unge mennesker i alderen 20 til 36 år ble intervjuet – i alt drøyt 7500 personer med majoritetsbakgrunn og etterkommere fra Irak, Pakistan, Polen, Somalia, Tyrkia og Vietnam.

Innvandrere fra Irak og Somalia ble også intervjuet i alle tre land, mens innvandrere fra Pakistan, Polen og Tyrkia i tillegg ble intervjuet i det norske utvalget.

Alle disse gruppene ble spurt om hva de betraktet som rimelige krav for å bli statsborger, hva de syntes om de faktisk eksisterende reglene i de respektive landene og i tillegg hvorvidt de følte de ble anerkjent som medlem av det nasjonale fellesskapet.

Grete Brochmann (f.v.), Marta Bivand Erdal og Arnfinn Haagensen Midtbøen. Jan Tomas Espedal / Privat / Institutt for samfunnsforskning

Viktig og attraktivt

Statsborgerskapet er siste stasjon på veien mot formelt medlemskap i et nytt hjemland.

Mange rettigheter er på plass lenge før det for innvandrere med lovlig opphold. Nye samfunnsmedlemmer i de skandinaviske landene får tilgang på sivile og sosiale goder fra dag én i landet.

Statsborgerskapet blir like fullt vurdert som viktig og attraktivt, særlig blant dem som kommer fra land med større utrygghet – juridisk, økonomisk og politisk.

Statsborgerskap i Skandinavia beskytter i prinsippet mot utvisning, kan gi assistanse i utlandet, gir stemmerett ved parlamentsvalg – og ikke minst, gir tilgang til et skandinavisk pass og derav også rett til å reise fritt og søke arbeid i hele EU-regionen.

Strengere krav

Det har vært en tendens de senere årene til å innføre strengere krav for å kunne bli statsborger i mange europeiske land. Blant annet blir det stilt kunnskapskrav (språkferdigheter og innsikt i historie og institusjoner), selvforsørgingskrav og noen ganger lengre ventetid før nykommere kan søke om statsborgerskap.

Blant forskere blir de strengere kravene ofte tolket enten i et kontrollperspektiv eller i et integrasjonsperspektiv: De senere års omfattende innvandring har gjort myndighetene mer oppsatt på å finne lovlige metoder for å kontrollere adgangen til fullt medlemskap i mottagerlandene.

Les også

Regjeringen ville gjøre det vanskeligere å få norsk statsborgerskap. I stedet ble det satt en historisk rekord.

På den andre siden har bekymring over sviktende integrasjon gjort det mer presserende å heve listen for språkkompetanse og samfunnsforståelse hos dem som er varig bosatt i landene, nettopp som et krav til fullt medlemskap.

Uansett hvordan man tolker denne politikken, gir den uomtvistelig høyere barrierer for medlemskap. Det har følgelig vært en (implisitt) antagelse blant forskere om at strengere krav ikke er i innvandrernes interesse, uten at det har foreligget empiriske undersøkelser. Den nylig gjennomførte surveyen er en første kartlegging av dette.

Overraskende resultater

De tre skandinaviske landene er interessante å sammenligne fordi de har plassert seg over hele skalaen når det gjelder krav til å bli statsborger.

Danmark er blant de strengeste landene i Europa når det gjelder vilkår for å få statsborgerskap. Sverige befinner seg i det liberale motsatte ytterpunkt, mens Norge – som så ofte i innvandrings- og integreringspolitikken – befinner seg et sted midt imellom.

Statsminister Erna Solberg ønsker nye nordmenn velkommen på statsborgerseremoni i Oslo rådhus i 2018. Vidar Ruud / NTB scanpix

Vi gikk løs på studien med antagelser om at disse markante politiske forskjellene ville avspeiles i innvandrergruppers og etterkommeres holdninger i de tre landene – at innvandrere og etterkommere i Danmark ville være mer kritiske til sitt lands regler enn tilsvarende grupper ville være til svensk politikk i Sverige. Vi antok videre at majoriteten ville ønske strengere krav for å bli statsborger enn minoritetene, særlig i Danmark.

Resultatene fra surveyen innfrir i liten grad disse antagelsene og er på flere punkter svært overraskende.

Legitimt å stille krav

Alt i alt viser undersøkelsen få markante forskjeller mellom de tre landene, og når det gjelder holdninger til hvordan regelverket er og bør være, er det knapt forskjeller mellom de tre gruppene, majoritet, innvandrere og etterkommere.

Den gjengse holdningen er at det er legitimt å stille krav til nye samfunnsmedlemmer som ønsker å bli statsborgere – flertallet i alle grupper lander på fem års botid, en enkel eksamen i språk og samfunnskunnskap, edsavleggelse og deltagelse i arbeidslivet, samt at det skal være mulig å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap.

Det skal med andre ord stilles klare krav for å bli fullt medlem i en skandinavisk nasjonalstat, men kravene bør være rimelige og mulige å oppnå.

Tilsammen avtegner resultatene en konsensus om hva som ligger i dette «rimelige» – et regelverk som ligger et sted mellom ytterpunktene representert ved Danmark og Sverige.

Les også

– Urealistisk høyt krav til norskkunnskaper for å få statsborgerskap

Ramme for fellesskap

Hvordan skal vi tolke disse funnene?

Samsvaret i holdninger mellom grupper er en pekepinn om at livet i Skandinavia ikke er så forskjellig på tvers av landene, til tross for statenes ulike politikk på innvandringsområdet. Andre institusjoner, som utdanningssystemet, arbeidsmarkedet og helsevesenet er trolig viktigere som grunnlag for holdninger til medlemskap i samfunnet.

Undersøkelsen sier ikke noe om en slik vekting mellom ulike institusjoners betydning for følelse av medlemskap, aksept og tilhørighet. Men vi finner indikasjoner på både opplevelser av diskriminering og noe lavere grad av tillit blant minoritetsgruppene.

Samstemmigheten i å kunne stille krav vitner ikke desto mindre om at statsborgerskapet stadig har betydning som ramme for fellesskap.

Undersøkelsen kan også vitne om at minoritetsmedlemmer er reflekterte aktører på linje med majoriteten når det gjelder å vokte den siste inngangsbilletten til samfunnet – hva som bør kreves for å få et mer mangfoldig samfunn til å fungere.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Danmark
  2. Sverige
  3. Rettigheter
  4. Norge

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Fører strengere språkkrav til bedre integrering? Forskning tyder på det motsatte.

  2. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  3. KRONIKK

    Krigsforbrytelsen ingen ble dømt for

  4. KRONIKK

    Kroken på døren for WTO? Appelldomstolen legges ned.

  5. KRONIKK

    Twitterrevolusjonens vekst og fall

  6. KRONIKK

    Akademikernes ansvar for trygdeskandalen