Kronikk

Hvordan forklarer vi selvskading? | Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt

  • Finn Skårderud
    Forfatter, psykiater og professor, direktør ved Villa SULT
  • Bente Sommerfeldt
    Psykologspesialist og faglig direktør, Villa SULT

Sinnets kaos kan bli til et meget konkret sår på underarmen, skriver kronikkforfatterne. Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Selvskade er ofte desperate metoder for å holde ut å leve.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi har skapt internettet. Og nå skaper internettet oss. Medier, sinn og kropper snakker sammen på nye vis. Selvskade er et meget aktuelt eksempel.
NRKs magasin «Innafor» har nylig satt lys på selvskade. Og ikke bare at mennesker går løs på seg selv, men at dette også kan være gjengadferd på internettet.

Vi er skeptiske til alarmisme på unges vegne. Det er ikke slik at psykisk uhelse er «stadig økende». Men for den kroppslige selvskadens del har det vært en betydelig økning på kort tid. Selvskade er blitt påtrengende aktuelt i ungdomskulturen. Det gjelder særlig jenter.

Professor Finn Skårderud er psykiater, forfatter og stifter av Villa SULT. Foto: Trond Isaksen


Handlinger for å overleve

Selvskade er ikke ett fenomen, men mange. Vi vil her dele noen erfaringer. Det er to behandlere som skriver.

Kan vi forstå det? Mye er til å fatte. Det finnes svært mye kunnskap å øse fra – akademisk, terapeutisk og ikke minst personlig erfaringsbasert.

En av de aller første som skriver faglig om selvskade som fenomen, er den amerikanske psykiateren og psykoanalytikeren Karl Menninger. I 1938 skriver han om selvpåført kroppsskade som et «lokalt selvmord». Det er handlinger for å overleve, skriver han, ikke for å ta sitt eget liv. Det skjer gjennom å fokusere det destruktive til én del av kroppen.

Ja, selvskade er ofte desperate metoder for å holde ut å leve. Dette er viktig innsikt, samtidig som vi må ta innover oss den realiteten at personer som hyppig skader seg selv, også har økt selvmordsrisiko.

Bente Sommerfeldt er psykologspesialist og faglig direktør ved Villa SULT. Foto: Trond Isaksen

Kan forstås som et språk

Ved selvskade er åpenbart noe ute av kontroll. Adferden kan forstås som et språk. Det er et hjelpeløst og dårlig språk, men like fullt en kommunikasjon. Selvskade kan «snakke innover».

Det første vi må forstå, er at smerte paradoksalt kan være smertestillende. Fysisk smerte kan regulere psykisk smerte.

Sinnets kaos kan bli til et meget konkret sår på underarmen. Såret er en definert, avgrensbar og tydelig skade som gir et fokus til en indre tilstand som er vanskeligere å avgrense. Slik kan noe uutholdelig bli mer utholdelig. Svært mye av den selvskade vi i dag møter, kan forstås som forsøk på slik regulering av negative følelser.

Les også

Plattformene er også plattformer for selvmord | Joacim Lund

La oss anvende skjønnlitteratur som kilde. Karl Ove Knausgård supplerer med et annet perspektiv. Han knytter selvskaden til sterk skamfølelse. Hovedpersonen Henrik Vankel i romanen En tid for alt skammer seg intenst. Han går løs på seg selv med glasskår, også i ansiktet, for å bekrefte og synliggjøre at han er et dårlig menneske. Det er en selvforsterkende mekanisme.

Selvskaden har flere mulige psykologiske funksjoner enn dette. Ikke minst kan den være følgetilstander etter seksuelle, fysiske og psykiske overgrep. Felles er at slik adferd og arrene viser til noe skamfullt, og derfor gjerne blir forsøkt skjult.

Kan være et ønske om kontakt

Men selvskaden kan også «snakke utover». Den snakker til andre og er et ønske om kontakt. Her nærmer vi oss den internettkulturen som ble vist frem i «Innafor». Det kan handle om ønsket om å dele noe vanskelig og å få støtte.

Men slik synliggjort selvskade kan også være en valuta i kamp om oppmerksomhet og å posisjonere seg i et sosialt hierarki. Hvem skjærer dypest? Det er snakk om sosial smitte.

Tradisjonelt har slik sosial påvirkning vært knyttet til lukkede institusjoner, som ungdomspsykiatriske avdelinger, barnevern, fengsler eller hospitaler. Mediene har radikalt endret dette.

Selvskade ble ikke minst offentlig da prinsesse Diana i 1995 lot seg TV-intervjue på BBC ikke bare om sin bulimi, men også om hvordan hun skadet seg på armer og ben som reaksjoner på den rojale ekteskapskonflikten. Vendepunktet var internettets fødsel året før.

Verdensveven betyr en enorm mulighet for rask kontakt med utrolig mange. Tilgjengeligheten gjør at likesinnede finner hverandre og kan lage subkulturelle fora – åpne eller lukkede. Med selvskade som omdreiningspunkt, er det som om hele verden er blitt et hospital. Og smittefaren øker dertil.

Det finnes mange nettverk

En svakhet ved NRKs reportasjer var at de var noe sensasjonalistiske, som om de hadde «avdekket skjulte nettverk». Nei, dette er ikke dark web. Helt fra nettets barndom har det på forskjellige plattformer eksistert en rekke fora for å fremme anoreksi (pro-ana), bulimi (pro-mia) og selvskade. De finnes lokalt og globalt. NRK presenterer ett nettverk. Det finnes mange slike, større og mindre.

Flere av våre egne pasienter har delt sine erfaringer fra slike nettbaserte aktiviteter. Og gjennom årene har vi selv kikket inn i flere av dem. Noen er kortvarige gjester i slike medier, motivert av nysgjerrighet og lek med noe farlig.

Kontakten i sosiale medier er nærhet via avstand. Å være adskilt via skjermer kan senke skamterskler. På godt kan det bety å by på seg selv, å finne fellesskap og støtte blant likesinnede, en støtte de kanskje finner få andre steder.

Les også

Vi har på verdensbasis håndtert mer enn 800.000 innlegg om selvskading og selvmord siden februar | Karina Newton

Det konkurreres i risiko

På sitt absolutt mer problematiske er dette en både farlig og primitiv stammekultur med egne ritualer og språk. Ikoner og emojis kan bidra i teatrale iscenesettelser av hvem som lever farligst.

Det konkurreres i risiko, som antall akuttinnleggelser. Det kan handle om rang: Hvem er sykest? Sammenligning, konkurranse og dramatisering er byggesteiner i unge menneskers desperate jobb for identitet og relasjoner.

Nå er det altså billedmediet Instagram. Det er noen åpenbare slektskap mellom et slikt medium og fenomener som selvskade og spiseforstyrrelser. Indre liv spilles ut på kroppslige konkrete vis. Innsider vrenges ut. Overflater filmes, og bilder deles. De avbildede kroppene er språk for sinn og det sosiale. Delingen på nettet kan fungere som triggere for mer av det samme.

For noen kan det handle om å teste ut noe farlig, én eller få ganger, som et innvielsesritual. Dette bør absolutt ikke psykiatriseres. For andre er dette helt klart psykiatri. For mange er det ikke lenger snakk om å teste ut, men om å ha mistet kontrollen over slik adferd.

Vis rolig interesse

Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn. Men vi har åpenbare problemer med å formidle denne tryggheten til mange unge mennesker. Som kultur mislykkes vi med å bidra til manges kompetanser til å tåle negative erfaringer.

Vi bør vise genuin interesse overfor selvskade med dens forskjellige funksjoner. Vi vet mye om det som virker dårlig. Om vi moraliserer, dramatiserer, demoniserer, sanksjonerer eller ignorerer, formidler vi jo nettopp at heller ikke vi tåler dette. Vi bekrefter selvskaderens virkelighet om det utålelige.

Gjennom den rolige interessen er vi modeller for regulering og følelsestoleranse. Gi det oppmerksomhet og utforsk fenomenene sammen med dem som skader seg. Å lyse opp og opplyse kan kanskje skape bedre møteplasser enn internettets mørke kroker. Det er noen som søker kontakt.

Psykiater og forfatter Finn Skårderud skriver jevnlig for Aftenposten.

  1. Les også

    Utstikkende ribbein. Matorgier. Barberblader. Så lenge folk sliter, vil det boble opp ubehagelige bilder i sosiale medier | Ingeborg Senneset

  2. Les også

    Kjære Aksel. Hvordan kan jeg fortelle foreldrene mine om selvskadingen? Hilsen jente (16)

Les mer om

  1. Selvskading
  2. Finn Skårderud
  3. Instagram
  4. Kronikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «Selvsagt trenger vi åpenhet. Men åpenhet kan også være en risiko.»

  2. KOMMENTAR

    «Jo, det går jo ganske bra. Men egentlig går det ikke så bra.»

  3. KRONIKK

    Medier og forskere maler fanden på veggen om «langvarig covid-19» og kronisk utmattelse

  4. SID

    Åpne sår, selvmordsplaner, videoer av skriking. Hvorfor ønsket jeg å være en del av dette lukkede Insta-nettverket?

  5. KULTUR

    Finn Skårderud i samtale med Ole Jacob Madsen: Livsmestring har inntatt skolene. Går det bra?

  6. KULTUR

    Linda Boström Knausgård: – Jeg er jo veldig sint