Er det mannfolkarbeid å være trener på toppnivå?

Jeg telte kvinnelige trenere. Tallene er så overveldende at det er verdt å løfte dem frem.

Det finnes knapt kvinner blant håndballtrenere på høyt nivå i Norge. Under håndball-EM for kvinner i november skrev Aftenposten om dette. Hvis vi legger til trenere på toppnivå innen andre lagidretter i Norge, tegnes et svært kjønnsskjevt bilde.

Jeg er ikke begeistret for kjønnstelling. Likestillingsarbeid som handler om å telle representanter, innebærer ofte en grunn tilnærming til komplekse spørsmål. Jeg foretrekker å sette søkelys på normer og forståelsesmåter som former og begrenser folks valg og fremtidsbilder. Men telling kan være nyttig for å synliggjøre mønstre.

Ble svært overrasket

Jeg jobber for tiden med en rapport om kvinners erfaringer som trenere i norsk håndball. Med dette langt fremme i bevisstheten ble jeg svært overrasket da jeg i romjulen så kamper fra den amerikanske nasjonale basketligaen for kvinner (WNBA) sammen med husets 12-åring. Flere av lagene hadde en kvinne som hovedtrener. Kunne dette være representativt, eller var det tilfeldig?

Et raskt søk viste at det ikke var tilfeldig. I årets sesong er 10 av 12 hovedtrenere i WNBA kvinner. Flere lag har også kvinner som assistenttrener, inkludert de to lagene med en mann som hovedtrener. Disse ganske forbløffende tallene, sett fra norsk kontekst, motiverte meg til å telle norske trenere.

I Norge er basket en ung og (foreløpig) liten idrett. I år er det syv lag i den øverste serien for kvinner, og alle har en mann som hovedtrener.

I volleyball er det ni damelag i den øverste serien i år, og alle trenes av menn. Totalt 20 personer er ført opp som trenere for de ni lagene, og av disse er det to kvinner som assistenttrenere.

I årets eliteserie for håndballkvinner er det 12 lag. To av disse har en kvinne som hovedtrener, og ytterligere to lag har en kvinne som assistenttrener. De 12 lagene har listet opp til sammen 83 personer med ulike funksjoner, og av disse er 25 kvinner (kilde: handball.no). Her trekker Volda kraftig opp, ettersom syv av deres ni ledere er kvinner. Men ingen av kvinnene har trenerfunksjoner. Fem av klubbene har kun én kvinne på sin liste.

Hva så med norsk fotball? Hege Riise ble utnevnt til sjef for kvinnelandslaget i august. Men alle de ti lagene i Toppserien har menn som hoved- og assistenttrenere. Tre lag har en kvinne som keepertrener.

På lagenes nettsider er det bilder av støtteapparatet. Det er 12 kvinner blant de totalt 69 personene som er avbildet, fordelt på ni lag (nyopprykkede Åsane mangler).

Tre av lagene har bare menn i støtteapparatet (Lyn og Røa ni hver), og tre lag har bilde av kun én kvinne. Dette gir et massivt inntrykk.

Eierskap til håndball

Historien til den enkelte idrett kan kaste lys over dagens situasjon. Den første landskampen i håndball ble spilt av kvinner i 1946. Herrelandslaget spilte sin første kamp året etter. To av tre håndballspillere i Norge i dag er jenter/kvinner.

Både antall spillere og sportslige resultater gir grunnlag for å si at kvinner i Norge har et sterkt eierskap til håndball. Det kan bidra til å forklare at trenersituasjonen er annerledes her enn i de andre idrettene jeg har nevnt.

Men kanskje kunne vi nettopp på grunn av kvinners sterke posisjon i norsk håndball forventet enda flere kvinner blant trenere og ledere?

Når det gjelder volleyball, så ble forbundet stiftet i 1946, og allerede samme år ble det kåret en norgesmester for både kvinner og menn. Kvinners lange volleyballhistorie gjenspeiles ikke i dagens trenersituasjon.

Norges Fotballforbund (NFF) ble stiftet i 1902, og den første landskampen for menn ble spilt i 1908. Fotball for kvinner ble godkjent av NFF i 1976, og to år senere spilte kvinnelandslaget sin første kamp.

Menn i Norge har med andre ord 70 års forsprang og kan sies å ha et sterkt eierskap til fotball.

På den annen side har jenter og kvinner spilte organisert fotball i Norge i nærmere 50 år. Norge vant OL i 2000, og fotball er den største idretten blant jenter. Dette gjenspeiles ikke i trenersituasjonen og støtteapparatene rundt norsk toppfotball i dag.

Ingen kvinner trener norske herrelag på øverste nivå

I den amerikanske konteksten ble basketball for menn organisert i 1946, mens WNBA ble etablert først i 1996. Organisert basket for kvinner har med andre ord en kort historie i USA. Likevel er kjønnsfordelingen blant trenere radikalt annerledes enn i de idrettene jeg har nevnt fra den norske konteksten.

Blant de 12 lagene som spiller i WNBA denne sesongen, hadde ti av dem faktisk en kvinne som trener allerede i sin første sesong. Landslagstreneren er også kvinne. I USA har også fire av 12 lag i den øverste fotballserien for kvinner en kvinne som hovedtrener.

Jeg har satt søkelys på trenere for damelag. Jeg har telt på den måten i tråd med en etablert forventning om at kvinner i Norge som trener på høyt nivå, forventes å trene damelag. Blant trenere for norske herrelag på øverste nivå i fotball og håndball er det ingen kvinner hverken som hoved- eller assistenttrenere.

I den amerikanske konteksten har imidlertid syv av 30 lag i NBA en kvinne blant sine assistenttrenere denne sesongen.

Høsten 2020 ble Becky Hammon historisk da hun var hovedtrener for herrelaget San Antonio Spurs i en offisiell NBA-kamp. I Norge kjenner vi noe lignende kun fra fiksjon gjennom NRK-serien «Heimebane».

Annenrangs trenere?

Tallene som jeg har omtalt over, viser en massiv kjønnsskjevhet blant trenere og ledere i norsk toppidrett. Hva kan dette si om forståelser av lederskap, autoritet og kjønn innen idrettsfeltet? Regnes kvinner rett og slett som så dårlige trenere at de ikke kan få ansvar for lag på toppnivå? Eller er ikke kvinnene interessert?

Forventningen om at kvinner som er trenere på høyt nivå, primært skal trene damelag, peker i retning av at kvinner regnes som annenrangs trenere. Dette er en antydning som hverken individer eller organisasjoner i Idretts-Norge vil si seg enig i. Men tallene er så overveldende på dette feltet at det er verdt å løfte dem frem og diskutere dem åpent.

Adam Silver, president for NBA, uttalte nylig at han ville bli svært skuffet hvis «in five years we haven’t seen our first female head coach in NBA». I norsk kontekst ser en tilsvarende hendelse ut til å ligge svært mye lenger inn i fremtiden.