Dekningen av dronning Elizabeth IIs begravelse avslørte en religiøs inkompetanse i norsk presse

  • Ragnar Misje Bergem

    Ragnar Misje Bergem

Mandagens begravelse i Westminster Abbey aktualiserte gammel symbolikk, men også nåtidens spenninger, mener kronikkforfatteren.

Under ritenes overflate ligger en kirke og et monarki i krise.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Mens dronningens kiste ble ført rundt i Londons gater, kunne norske kommentatorer by på et vell av anekdoter og detaljer fra monarkiets historie. Men detaljnivået på den religiøse betydningen av hendelsen var dårligere.

Under begravelsen beveget kommentariatet seg i det religiøse landskapet som en forvirret barnefamilie i en dyrehage.

Etter utallige tekstlesninger fra Bibelen, liturgiske ledd og salmer, fant NRKs reporter Espen Aas det for godt å si at begravelsen hadde «religiøse overtoner». Kanalens kommentator Inger Merete Hobbelstad snakket om dronningens tillit til «den guden hun trodde på», mens VG informerte om at det «i det hele tatt (var) mange bønner og salmer på programmet». Noe annet ville vært overraskende i en kristen begravelse.

Fadesen var komplett da Annette Groth bemerket at «seremonien» ikke var så «personlig». Det var åpenbart sjokkerende at ingen spilte en sår og personlig sang av Odd Nordstoga da den britiske monarken skulle begraves.

Problemet med denne mangelen på religiøs kompetanse er at den gjør oss ute av stand til å forstå hva som foregikk i begravelsen – på godt og vondt.

Kongen som et bilde på Gud selv

Som andre europeiske monarkier er det britiske monarkiet sammenbundet med kristne symboler og forestillinger. Kongstanken, som også ligger til grunn for det norske monarkiet, er utenkelig uten kristendommens historie.

Ragnar Misje Bergem er førsteamanuensis i systematisk teologi og forfatter av boken «Politisk teologi».

«Kristus», som ikke er Jesus’ etternavn, men en tittel, betyr «den salvede». Den spiller tilbake på en fortelling fra Det gamle testamente, der Israels konge David var utvalgt av Gud og ble salvet til konge. Jesus fikk tittelen fordi han ble sett som den virkelige kongen. I løpet av kristendommens historie begynte konger å sammenligne seg med både David og Kristus: de var utvalgt av Gud, og ja, de var et slags bilde på Gud selv.

En av de viktigste funksjonene til den kongelige symbolikken vi har bevitnet den siste uken, er å bevare rikets kontinuitet. Her gjør den kristne idétradisjonen seg gjeldende:

På samme måte som Jesus var både Gud og menneske, er også monarkiet mer enn dronningens kropp. Og på samme måte som Jesus sto opp igjen, antyder symbolikken at monarken videre i etterfølgeren Charles III, som umiddelbart ble konge da dronningen døde.

Hårfin balanse for kirken

Dronning Elizabeth II var kjent for sin kristne tro. Som monark var hun også «Supreme Governor of the Church of England». For mange kristne har hennes liv vært et eksempel på kristne verdier som selvoppofrelse og trofasthet.

Elizabeth II regjerte i et samfunn som ble mer religiøst mangfoldig, men bidro til å sikre den anglikanske kirkens posisjon, tross kirkens fallende oppslutning. I dag døpes færre enn én av ti engelskmenn i Church of England. Litt av det nye mangfoldet ble speilet i dronningens begravelse, der representanter for mange kirkesamfunn fikk delta, men også ledere fra andre livssyn.

Selv om dronningen er et forbilde for mange, er også mange kristne ambivalente til både monarkiet og kirkens rolle i britisk politikk og kultur. Jeg har selv snakket med sentrale personer i den anglikanske kirke som har kjent på denne ambivalensen.

For kirken er det en hårfin balanse mellom å utøve en kirkelig funksjon og å legitimere et monarki som også spiller en problematisk rolle. Monarkiet har en interesse av å kle seg i religiøs symbolikk, mens kirken også ønsker å minne om at kristnes høyeste forpliktelse er å tjene Gud og sine neste, ikke monarken.

Gammel symbolikk og nåtidens spenninger

Under salmen «The Day Thou Gavest, Lord, is Ended» i mandagens begravelse kunne man høre den doble klangbunnen i det teologiske språket: «So be it, Lord; thy throne shall never, like earth's proud empires, pass away; thy kingdom stands, and grows for ever, til all thy creatures own thy sway.» Selv om salmen sier at bare Guds rike varer evig, går tankene også til det britiske imperiet.

Begravelsen i Westminster Abbey aktualiserte gammel symbolikk, men også nåtidens spenninger. Mellom linjene kan man finne spor av kirkelige og politiske dragkamper.

Dronningens begravelse illustrerer en kirke som strever med å finne sin plass mellom fortid og fremtid

Liturgien – det som kommentatorene nok ville kalt «seremoniens kjøreplan» – var fra den anglikanske kirkes «Book of Common Prayer». Dronningen hadde valgt den gamle versjonen fra 1662. Dette er en kjær åndelig tradisjon for mange mennesker, som likevel uttrykkes i et språk som kan oppleves som fremmed.

Samtidig hadde liturgien også blitt subtilt endret, som for eksempel at velsignelsen på slutten av begravelsen fokuserte på monarkiet og samveldet. Mer problematisk var det at nasjonalsangen «God save the King» ble sunget på slutten. Dette kan fremstå som en kirkelig forherligelse av konge og nasjon.

Men for noen var det nok vanskeligst å akseptere kirkens rolle i det mest imperialistiske ritualet i manns minne. Da forsamlingen sang følgende ord, var det umulig å tenke på noe annet enn det gamle imperiet:

«As o'er each continent and island the dawn leads on another day, the voice of prayer is never silent, nor dies the strain of praise away. ... The sun that bids us rest is waking our brethren 'neath the western sky.»

Solen går som kjent aldri ned over det britiske imperiet.

Storhet for noen, undertrykkelse for andre

Begravelsen minner om en kolonial historie som mange ønsker å glemme. Men historien er også den anglikanske fortid – og nåtid. Den inneholder ord, melodier, og bønner som har blir spredt til hele verden gjennom det britiske imperiet.

Den anglikanske kommunionen har mange titalls millioner medlemmer. For noen av disse representerer kirken ikke bare storhet, men også undertrykkelse. I de siste tiårene har kommunionen nærmest blitt revet i filler av konfliktsaker som homofili, der historien gjør det umulig for mange å lytte til erkebiskopen av Canterbury.

Det er blitt sagt at den anglikanske kirke forgår i sin skjønnhet. Noen vil det samme om det britiske monarkiet. Jeg tror ikke siste ord er sagt, men dronningens begravelse illustrerer en kirke som strever med å finne sin plass mellom fortid og fremtid.