Kronikk

Det har vært en kraftig økning i kliniske kreftmedisinstudier | Reino Heikkilä og Stein Kaasa

  • Reino Heikkilä og Stein Kaasa, hhv. seksjonsleder og avdelingsleder/professor ved avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus
Aftenposten har i en rekke artikler skrevet om norsk kreftbehandling

Klarer vi å bli bedre enn Sverige, vil vi trolig være svært nær verdenstoppen i behandlingen av alle kreftformer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Antall kliniske kreftmedisinstudier i Norge har økt kraftig de siste ti årene. Oslo universitetssykehus leder eller deltar i et flertall av disse studiene, og vi har som ambisjon å øke antallet ytterligere. Det er viktig å bedre informasjonen om dette tilbudet til de aktuelle pasientgruppene.

Samtidig er det viktig å styrke det brede behandlingstilbudet som gis til flertallet av norske kreftpasienter. Sverige ligger litt bedre an enn oss på dette området, men det forspranget må vi klare å ta igjen.

Reino Heikkilä, seksjonsleder ved avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus
Stein Kaasa , professor og avdelingsleder ved avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus

Norsk kreftbehandling har vært i fokus i en rekke oppslag i mediene de siste ukene.

  • Serien startet i Aftenposten med tema knyttet til kommersiell formidling av kontakt mellom alvorlig syke kreftpasienter og utenlandske behandlingssteder.
  • Senere har tema vært begrensninger i offentlig finansiering av nye legemidler og andre nye metoder, med tilhørende risiko for todeling av helsevesenet.
  • Omfanget av kliniske studier har dernest vært et tema, delvis som en løsning som gir tidlig tilgang til nye medikamenter, uavhengig av offentlig finansiering.

Hvordan er utviklingen i antall kreftmedisinstudier?

Kliniske studier er helt nødvendige for å utvikle nye behandlingsmetoder, sammenligne disse med dagens rutinebehandling og for å etablere ny standardbehandling.

Antallet nystartede kliniske kreftmedisinstudier pr. år i Norge er ikke fallende, men tvert om nær doblet det siste tiåret. I samme periode har det totale antallet medikamentstudier (alle sykdomsgrupper) avtatt. Kreftstudienes andel av studieantallet har dermed økt fra 18 % til 42 %. Andelen kreftmedisinstudier som ledes og finansieres av produsent, har variert mellom 55 % og 87 % det siste tiåret.

Oslo universitetssykehus leder eller deltar i et flertall av disse studiene. Antallet bør kunne øke ytterligere; det er fortsatt lavere enn i Sverige og Danmark.

Avdeling for kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus har et mål om å øke antall kliniske studier. For å kunne gi et komplett kreftbehandlingstilbud, omfatter avdelingens målsetting ikke bare legemiddelstudier, men også studier for å utvikle bedre strålebehandling, bedre kombinasjoner mellom kirurgi, strålebehandling og medikamentell behandling samt bedre lindrende behandling.

Har vi et todelt helsevesen?

Norge har i mange år hatt et innslag av privat helsevesen med privatpraktiserende spesialister og etter hvert fremvekst av en rekke private klinikker. Denne ordningen har det vært bred politisk enighet om. Som andre har påpekt i debatten, er spørsmålet derfor ikke om vi har et todelt helsevesen, men hvor stort omfanget av den private andelen er.

Det er også bred politisk enighet om at det er nødvendig å prioritere mellom ulike tiltak og tilbud internt i det offentlige helsevesenet. Potten som skal være tilgjengelig for denne prioriteringen, er i større grad gjenstand for politisk diskusjon, både om prioriteringen av det offentlige helsevesenet mot andre offentlige sektorer, og om offentlig sektors andel av totaløkonomien.

Myndighetene har etablert et system for metodevurdering som skal sikre at det offentlige helsevesenet ikke tar i bruk metoder dersom kostnaden vurderes som for høy i forhold til effekten.

Ordningen har bidratt til prisreduksjon på enkelte legemidler, men innebærer også at enkelte medikamenter foreløpig ikke er innført i det offentlige helsevesenet. Det betyr at kreftpasienter med god betalingsevne eller med egen forsikringsordning kan kjøpe behandlinger som det offentlige helsevesenet ikke kan tilby, og innebærer derfor en økning i omfanget av todelingen.

Metodevurderingen kan av ulike grunner ta lang tid og antallet nye metoder er økende. Det må settes av tilstrekkelige ressurser til metodevurderingene, inkludert ressurser til eksperthjelp fra helseforetakene.

Målet må være å få denne behandlingstiden ned til noen få måneder. I ventetiden frem til beslutning må ordningen som er etablert for individuelle unntak for enkeltpasienter, praktiseres likeverdig i Norge slik at en unngår åpenbart urimelig forskjellsbehandling. Dette vil være vesentlig for at metodevurderingen ikke skal øke todelingen ytterligere.

Kan lik tilgang til kliniske legemiddelstudier redusere omfanget av todelingen av helsevesenet?

Likeverdig behandling (av alle) er en helt grunnleggende verdi i det offentlige helsevesenet. Det gjelder også tilgang til kliniske studier. Vi vil bidra til dette. Vi arbeider med å legge ut relevant informasjon om våre studier på våre egne hjemmesider for dette formålet, og vi går gjennom vår informasjon på www.helsenorge.no.

Det er begrenset hvor stor rolle en likere tilgang til legemiddelstudier vil ha for omfanget av todelingen av helsevesenet. Antallet pasienter i klinisk utprøvning vil måtte være relativt lavt, sammenlignet med hele pasientgruppen.

Slike studier kan være svært nyttige for mange av pasientene som blir inkludert, og gi et behandlingstilbud som ikke er godkjent for finansiering i det offentlige helsevesenet til disse. Likevel er ikke kliniske studier egnet til å kompensere for mangler i rutinebehandlingen som er behandlingen det store flertallet av pasienter får.

Hvordan er kreftbehandlingsresultatene i Norge sammenlignet med andre land?

De etablerte diagnostikk- og behandlingsrutinene i alle ledd er avgjørende for behandlingsresultatene på populasjonsnivå. Femårs overlevelse av kreftsykdom er en vanlig brukt målestokk for kvaliteten på kreftbehandlingen i et land. Norge har til nå vært relativt godt plassert i slike sammenligninger.

I en sammenligning av resultatene for et utvalg av kreftformer behandlet mellom 2007–2009 i Australia, Canada, England, Norge og Sverige, hadde Australia, Canada og Sverige gjennomgående de beste resultatene, Norge var i en mellomgruppe, og Danmark og England hadde dårligst resultat.

De nordiske kreftregistrene samarbeider forløpende om å publisere sin kreftstatistikk. For alle kreftformer samlet, har Sverige de beste resultatene, også for perioden 2010–2014.

Sammenlignet med den foregående femårsperioden har Norge passert Finland, og lå i den siste perioden tett bak Sverige, med en femårs overlevelse på 66 %, mot 68 % i Sverige. Danmark har også tatt noe innpå Sverige, men lå fortsatt klart bak de tre andre landene, med en femårs overlevelse på 60 %.

Det gjenstår å se om tiltakene som Danmark har gjennomført de siste 5–10 årene, etter hvert vil gi utslag på denne statistikken. For Norges del er det fortsatt mulighet for forbedring. Klarer vi å bli bedre enn Sverige, vil vi trolig være svært nær verdenstoppen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kreftbehandling
  2. Helse
  3. Helsepolitikk