Den nye verdenspolitikken
Norge befinner seg midt i et storpolitisk tideverv med uoverskuelige konsekvenser.
Et oversiktskart med statsgrenser viser hvorfor Russland er imot Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia:
Ukraina er den brede og åpne korridoren fra Europa mot Russland. Alle invasjonsforsøk fra Napoleon til Hitler er kommet gjennom dette slettelandet. Georgia er strategisk plassert mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Landet er samtidig en buffer mot Tyrkia og Midtøsten.
Både Ukraina og Georgia har områder med russiske folkegrupper. Dette er «det nære utland» der russisk innflytelse er sikkerhetspolitisk sentralt.
Den kalde krigen endret de grunnleggende rammene for internasjonal politikk. Siden har tre geopolitiske rystelser kjennetegnet storpolitikken.
Russlands gjenreisning
Den ene rystelsen er Russlands maktpolitiske gjenreisning etter den katastrofale oppløsningsperioden i 1990-årene. Russland ble en mer selvhevdende maktfaktor mot Europa, i Arktis og i Midtøsten gjennom støtten til Assad-regimet i Syria.
Russland redusert i forhold til det gamle Sovjetunionen, men landet ble også mer vendt mot havet. Det inkluderte økt virksomhet i Arktis i takt med issmeltingen.
I 1987–89 trakk de sovjetiske styrkene seg ut av Afghanistan. Det blokkerte muligheten for russisk innflytelse sørover gjennom den pakistanske regionen Balutsjistan, som vendte mot havet mellom India og den arabiske halvøy. Russland kunne delvis kompensere for dette ved sterkere nærvær i Midtøsten og relativt større vekt på Svartehavsflåten med hovedbase på Krim.
Kina skaper nye skiller
Den andre rystelsen er Kina som global aktør. Kina er ikke lenger et rent landbasert imperium, innringet av motstandere og rivaler. Det avspente forholdet til Russland og de gamle sovjetrepublikkene har fjernet en umiddelbar trussel fra nord og nordvest.
Sentral-Asia er blitt en gjennomfartsåre i moderniseringen av Kina. Den økonomiske veksten har økt betydningen av havområdene og sjøfarten. Både sikkerhetspolitisk og økonomisk er Kina langt mer havvendt enn før.
Rivaliseringen med USA og Vesten er forsterket, med Taiwan og Sør-Kina-havet som strategiske brennpunkter. I dag har Kina en geopolitisk viktig flåtebase i Gwandar i Balutsjistan, nær utløpet av Den persiske gulf der mer enn 60 prosent av kinesisk energitilførsel passerer.
Før og under Den kalde krigen sto det en geopolitisk splittelse mellom landbaserte og sjøvendte stormakter. Både Kina og Russland har opphevet denne klassiske splittelsen.
USA vil trekke Nato inn
Den tredje rystelsen er knyttet til de to første. Den foregår imidlertid innad i Nato. Utfordringen fra Kina flytter USAs beredskap og oppmerksomhet østover.
Etter Den kalde krigen er Vesten blitt en løs samling land med historiske bånd og kulturelle fellestrekk. De har imidlertid forskjellige strategiske interesser, ulike sikkerhetsbehov og varierende budsjettbegrensninger for forsvaret. Kollektiv sikkerhet gjennom «alle for én» er for mange mindre troverdig enn under Den kalde krigen.
Signalene om hvor USA befinner seg strategisk og utenrikspolitisk, skifter fra president til president. Dette er fordi USA er under sterkere geopolitiske rivninger. Norge befinner seg i frontlinjen mot det nye Russland, men fjernt fra de østasiatiske havområdene der USA rivaliserer med Kina.
USA ser i økende grad på internasjonal politikk gjennom et Kina-prisme. Det Kina vinner, kan USA tape. USA vil gjerne styrke sin posisjon overfor Kina ved å trekke Nato sterkere inn.
Det er uklart hva dette betyr. De europeiske Nato-landene er i prinsippet for, men de er usikre på hva det innebærer i praksis. For Europa betyr Kina først og fremst økonomiske muligheter og gjensidige fordeler.
USAs europeiske allierte står overfor et akutt dilemma hvis Kina skulle invadere Taiwan eller komme i åpen konflikt med USAs allierte i Sør-Kina-havet. Nato skal forsøke å samle seg i et nytt Strategisk konsept i 2022.
Nye typer utfordringer
En hovedgrunn til at Nato skal bevege seg mot Øst-Asia, er at truslene er mer sammensatte enn tilfellet var da Nato ble stiftet i begynnelsen av Den kalde krigen.
Forholdet mellom krigerske handlinger og fredelig diplomati er langt mer innviklet. Offensive virkemidler og sikkerhetstrusler spenner fra tradisjonell militærmakt til politisk hacking og fordekte operasjoner.
I de nye formene for ikke-militær krigføring er det viktig å kunne benekte ansvar og tildekke hvem som egentlig står bak. Dette kalles terskelutfordringer, der ulike angrep og provokasjoner vipper på kanten mellom kjent og ukjent aktør.
Dataangrepene mot Stortinget er eksempler på dette. Det første i 2020 ble koblet til Russland og det andre i 2021 til Kina, men landene nekter. Det vil forbli usikkert hvor høyt oppe i de politiske hierarkiene aksjonene er planlagt.
Slike offensive provokasjoner faller under terskelen for å bli definert som militært angrep. De kan ha flere hensikter. Det kan være å teste forsvarsverkene, avlede fra en samtidig offensiv andre steder, rokke ved den politiske stabiliteten eller prøve hvor langt det allierte samholdet rekker.
Det er denne nye situasjonen Nato møte når de utvikler sitt nye strategiske konsept. De ikke-militære virkemidlene har skapt usikkerhet om hva som egentlig er ventet av Nato i møtet med et offensivt og mer globalt orientert Kina.
Radikalt ulikt
Det går linjer fra det britiske imperiets forsvarskamp i begynnelsen av det 20. århundre til Kinas ekspansjon gjennom Sør-Kina-havet og Malakkastredet i det 21. århundre.
Imellom ligger et fremvoksende amerikansk hegemoni som nå slår alvorlige sprekker. I det nye geopolitiske bildet hører også den pågående militariseringen i Arktis og det ikke-fungerende statssystemet i Midtøsten.
Norge befinner seg midt i et storpolitisk tideverv med uoverskuelige konsekvenser. Det er radikalt ulikt den situasjonen vi er vant til.
