Kronikk: Det amerikanske velferdsunntaket | Stein Kuhnle og Hilmar Mjelde

I motsetning til republikanerne og faktisk mange demokrater vil Bernie Sanders gjøre den amerikanske velferdsstaten mer som den nordiske. Men en president Sanders vil neppe kunne bringe USA langt mot en europeisk velferdsmodell, skriver kronikkforfatterne.

Med sine knappe ordninger er USA et velferdspolitisk unntak i Vesten. Men nå vil den demokratiske presidentkandidaten Bernie Sanders bygge en nordisk velferdsstat i USA.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Obama brukte mye energi i sin første presidentvalgkamp på å forklare at han ikke var sosialist. I årets kamp om å bli demokratenes presidentkandidat kaller Bernie Sanders seg «demokratisk sosialist». Det er dristig i amerikansk politisk debatt.

Professor Stein Kuhnle

Uten en føydal fortid fikk ikke USA de sosiale skillene som historisk hersket i mesteparten av Europa. Amerikanske arbeidere hadde ved industrikapitalismens gjennombrudd mye bedre muligheter for sosial mobilitet, høyere lønn og levestandard, og var bedre økonomisk integrert enn europeiske arbeidere på samme tid.

Forsker Hilmar Mjelde

Roastbiff og eplepai leder ikke til sosialisme

Derfor skrev Werner Sombart i boken Why Is There No Socialism in the United States (utgitt 1906) at «ingen sosialistiske utopier blir noe av med roastbiff og eplepai». Amerikansk «eksepsjonalisme» har siden den gang vært et gjennomgangstema i statsvitenskapelig forskning.

Det vekker derfor oppsikt i og utenfor USA at Sanders med overraskende stor suksess utfordrer det amerikanske «unntaket» med positive referanser til «sosialdemokrati» og den nordiske velferdsstaten. Men sosialist i den marxistiske betydningen at det offentlige skal eie produksjonsmidlene, er han ikke.

«Paven og jeg». Sanders mener han og paven deler sosialistiske holdninger:

Les også

Bernie Sanders: - Pave Frans er sosialist

Sveriges brukes som skrekkeksempel

I amerikansk politikk har det vært normalt å vise til den nordiske varianten av europeiske velferdsstater – med det «sosialistiske» Sverige som kroneksempel – på hvor galt det kan gå med samfunnet. Republikanerne kappes om å være mest mulig «konservativ», anti-stat, og anti-offentlig velferd.

Ted Cruz har lovet at han vil annullere «hvert eneste ord» i «Obamacare» – den politisk hardt tilkjempede helsereformen som har gitt helseforsikring til titalls millioner amerikanere som til nå ikke har vært forsikret. Den forsikrer vel å merke fortsatt ikke alle borgere, slik vi er vant med i stort sett hele Europa.

Velferd på norsk – «Alle skal med»

Den norske velferdsstaten er blant verdens mest omfattende, med en kombinasjon av allmenn og lik tilgang til helsetjenester, 100 prosent lønnskompensasjon fra første dag ved sykdom og allmenn og lik barnetrygd til alle familier med barn.

Alderspensjonsordningen sikrer alle borgere inntekt ved alderdom, også for personer som ikke har vært yrkesaktive. Nordmenn nyter også godt av en sjenerøs fødsels— og foreldrepermisjonsordning som inkluderer farspermisjon, subsidiert barnehagetilbud til alle, med mer.

Stadig er millioner av amerikanere uten helseforsikring.

I Norge og Norden har vi en forventning om at «alle skal med» og alle skal ha tilnærmet like muligheter. Blant alle verdens ulike typer velferdsstater er de nordiske trolig de som ligger nærmest opp til et ideal om å sikre like livssjanser for borgerne gjennom inntektsomfordeling og «investering» i barn og gode oppvekstvilkår. Det er bred enighet i Norge om at det offentlige – stat og kommuner – har et kjerneansvar for folks velferd.

Velferd på amerikansk – «Egen lykkes smed»

I USA er velferdspolitikken mer selektiv og i større grad basert på behovsprøvde ordninger ut fra forestillingen om at alle har et individuelt ansvar for egen velferd.

Republikanerne er spesielt sterke motstandere av offentlig ansvar og regulering. Demokratene har siden Roosevelts «New Deal» på 1930-tallet og Johnsons innføring av Medicaid (helsetjenester til fattige) og Medicare (allmenne helsetjenester for eldre over 65 år) og «krig» mot fattigdom midt på 1960-tallet, vært mer positive til statlig velferdsansvar.

Det finnes ikke noen nasjonal ordning for lønnskompensasjon ved sykdom eller ytelser til mor ved barnefødsler

Obamas helsereform glir inn i den demokratiske tradisjonen. Men stadig er millioner av amerikanere uten helseforsikring.

Yrkesaktive amerikanere får tradisjonelt helseforsikring gjennom jobben. Det finnes ikke noen nasjonal ordning for lønnskompensasjon ved sykdom eller ytelser til mor ved barnefødsler, men slike ordninger kan i noen utstrekning finnes på delstatsnivå eller gjennom bedrifter.

USA på linje med Papua Ny-Guinea

USA og Papua Ny-Guinea er de to eneste landene i verden som ikke har en lovfestet nasjonal foreldrepermisjonsordning. Kvinner kan få 12 ukers ubetalt permisjon i forbindelse med svangerskap og fødsel.

En allmenn barnetrygd finnes heller ikke i USA. Alle yrkesaktive i USA har en alderspensjonsforsikring, men den omfatter altså ikke, som i Norge, også de som ikke har deltatt på arbeidsmarkedet.

En føderal lov gir behovsprøvd midlertidig støtte til trengende familier med barn («Temporary Assistance for Needy Families»). Dette er en ordning som i en viss grad kan sammenlignes med vår sosialhjelpsordning, men er mer rigid da kontantstøtte gis for maksimum fem år i en persons levetid.

Skepsis til staten er en kjerneverdi

Den amerikanske velferdsstaten er mindre omfattende og mindre sjenerøs enn den nordiske. Den forutsetter i større grad at private foretak leverer velferdstjenester, folk skal primært stimuleres til å arbeide, og offentlige programmer er ment å lindre fattigdom heller enn å omfordele velstand.

Individets rett og plikt til ansvar for egen velferd og skepsis til staten er kjerneverdier i amerikansk politisk kultur. Statsviteren Martin Gilens har imidlertid vist at amerikanere generelt er positive til å hjelpe de trengende, men at mange mener de behovsprøvde velferdsordningene undergraver arbeidsmoralen og går til «uverdig trengende» som egentlig kunne ha livnært seg selv, hadde de bare giddet.

Sanders’ nordiske ideal

I motsetning til republikanerne og faktisk mange demokrater vil Bernie Sanders gjøre den amerikanske velferdsstaten mer som den nordiske. Hans valgkampløfter inkluderer et offentlig finansiert helsevesen for alle, rausere alderspensjon, sykelønn og betalt foreldrepermisjon.

Uansett hvem som vinner, vil det ikke bli en nordisk velferdsstat i USA.

Han vil også doble minstelønnen og gjøre barnehage til en rettighet og ikke minst høyere utdanning gratis. For å gjennomføre alt dette vil han trenge et stort flertall av likesinnede demokratiske partifeller bak seg i kongressen. Republikanerne har imidlertid flertall der, et flertall som sannsynligvis overlever årets kongressvalg.

Anbefaling fra Civita:

Les også

Norsk høyreside bør foretrekke Bernie Sanders foran Donald Trump

Uansett hvem som vinner, vil det ikke bli en nordisk velferdsstat i USA. På slutten av boken skriver nevnte Sombart at i fremtiden vil sosialismen blomstre i USA slik at Europa og USA vil konvergere mot en europeisk modell. Men en president Sanders vil neppe kunne bringe USA langt mot en europeisk velferdsmodell, og sosialistisk kan den neppe kalles. Med Hillary Clinton eller en republikaner som president er en velferdspolitisk bevegelse mot Norden og Europa usannsynlig.

Twitter: @HilmarLMjelde

Her er flere saker om Bernie Sanders, hans konkurrenter og nominasjonskampen. (Men sjekk publiseringstidspunktet. Noen opplysninger i artiklene er utdaterte.)