Kronikk

Krig og korn fra Ukraina

  • Roy Andersen
    Roy Andersen
    Historiker
Storbritannia hentet styrker fra Australia og New Zealand i slaget på Gallipoli, hvor de kjempet mot tyrkerne som sperret for ukrainsk korneksport. På bildet ser vi australske soldater vasse inn på en strand på Gallipoli 25. april 1915, der de ble meid ned i tusentall.

Det er ikke første gang kornkamrene blir rammet av krigens regler.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det ropes varsko om en internasjonal sultkatastrofe dersom Ukrainas kornskip ikke får slippe ut på verdensmarkedet.

Men det er ikke første gang den ukrainske korneksporten er rammet av krig. Det skjedde også under første verdenskrig da innseilingen til Svartehavet ble sperret av tyrkerne som var på parti med Tyskland. Den gang som nå var Ukraina Europas kornkammer, og sperringen som ble opprettet umiddelbart etter krigsutbruddet i august 1914, fikk alarmen til å gå hos britiske myndighetene.

Britene ante sult og uro

I sin siste bok, «The War Lords and the Gallipoli Disaster», skriver den britiske historikeren Nicolas Lambert om stengingen av Bosporosstredet. Stengingen fikk britiske myndigheter til å sette i verk en av de mest fatale krigsoperasjonene i britisk militærhistorie, nemlig slaget på Gallipoli, halvøya på nordsiden av det trange stredet som fører inn mot Bosporos og Svartehavet.

Ifølge Lambert var det ikke militære hensyn som lå bak planen, men frykt for at Storbritannia ville bli rammet av matmangel hvis landet ikke fikk korn. I januar 1915 steg brødprisene på De britiske øyer til uante høyder, og myndighetene fryktet for sosial uro. Dette var i en tid da det var avgjørende at fabrikker og gruver produserte det remmer og tøy kunne makte for å holde den britiske krigsmaskinen gående på Vestfronten.

En tyrkisk soldat sikter på britiske tropper, mens en annen følger nøye med fra en skyttergrav i Gallipoli. I slaget med britene var det sperring av korneksporten fra Ukraina som sto på spill.

Noe drastisk måtte gjøres, og marineminister Winston Churchill var den som hadde løsningen: En flåtestyrke skulle seile inn det smale Dardanellstredet tvers gjennom de tyrkiske minefeltene og forbi moderne batteristillinger. Deretter skulle de forsere seg videre frem til Svartehavet og bane vei for de russiske kornskipene.

Slik gikk det ikke. Den britiske flåten gikk på en smell, bokstavelig talt, og måtte trekke seg slukøret tilbake etter store tap.

Overoptimistisk plan

Plan B gikk det ikke bedre med. Britene valgte å landsette store infanteristyrker på Gallipoli for å nedkjempe de tyrkiske befestningene fra landsiden. I beste fall kan det sies om den beslutningen at de holdt seg til læreboken, om at kystfestninger ikke kan nedkjempes fra sjøen. Men planen som i hu og hast ble utarbeidet av Churchill og den britiske generalstaben, var mangelfull og overoptimistisk. Den var så full av britisk arroganse og nedlatende syn på andres kampvilje at det bare kunne ende i katastrofe.

Churchill mente det kun ville ta et par dager å nedkjempe tyrkerne. Etter åtte måneders mislykte fremstøt og 130.000 falne, var Svartehavet og kornskipene like langt unna.

Siden britene hadde mer enn nok med å forsvare egne stillinger på Vestfronten og derfor ikke hadde egne soldater å sette inn, hentet de styrker fra Australia og New Zealand til å gjøre jobben. Unge menn som knapt hadde tatt i et gevær før, ble plassert i barkasser og fraktet inn til strendene på Gallipoli, der de ble meid ned i tusentall før de nådde land.

Og slik fortsatte det måned etter måned, mens alt gikk fra vondt til verre. Forsyningsproblemer, mangel på artilleri, hete og ikke minst malaria som herjet blant troppene, gjorde sitt. Og de tyrkiske styrkene under kommando av general Mustafa Kemal Atatürk, den senere grunnleggeren av den tyrkiske stat, bet hardere fra seg enn det britene hadde forestilt seg.

Australia og USA til unnsetning

Som sagt, det ble en katastrofe. Bosporosstredet forble lukket og kornskipene ble liggende fast. Churchill fikk skylden og måtte trekke seg som minister. Men takket være Australia og USA ble britene reddet fra hungersnød.

Det samme gjorde Norge, som også var avhengig av ukrainsk korn. Men bare for en stakket stund. Da amerikanerne gikk med i krigen i 1917, stanset de korneksporten til Norge etter anmodning fra britene. Britene ville ha slutt på den norske eksporten til Tyskland, som i all hovedsak besto av råvarer til den tyske krigsindustrien.

Norsk Hydro, Kristiansand Nikkelraffineringsverk, Orkla gruver, Denofa og andre selskaper tjente store penger på krigen. Norske myndigheter nektet å gi etter for britisk press om å innføre eksportforbud, inntil britene skrudde tommeskruen til på nyåret 1917 og stanset den livsviktige kullimporten til landet. Og da USA erklærte Tyskland krig noen måneder senere, fikk de amerikanerne til å kansellere alle kornkontraktene til Norge.

Nært hungersnød i Norge

Med tanke på at vi bare produserte halvparten av det kornet vi trengte selv, fikk det myndighetene til å igangsette en storstilt kampanje for å øke den hjemlige produksjonen av korn og poteter. Samtidig ble Norges redningsmann Fridtjof Nansen sendt over Atlanteren for å snakke amerikanerne til fornuft. Men hverken Nansen eller norske bønder greide å forhindre at de norske kornlagrene skrumpet faretruende inn.

På høsten 1917 varslet forsyningsmyndighetene at det kun var korn for 2 ½ måneds normalt forbruk igjen. Uten utsikter til nye forsyninger så myndighetene seg nødt til å innføre rasjonering. 200 gram mel pr. dag var ikke mye å bli mett av, og mange steder ble det meldt om underernæring, særlig blant arbeidere som hadde hardt fysisk arbeid og trengte kalorier.

Til slutt måtte norske myndigheter bøye av for presset fra briter og amerikanere og stanse handelen med Tyskland. Og til alt hell stanset krigen før hungersnøden meldte sin ankomst til Norge. Men stansen i amerikanernes korneksport i 1917 er en påminnelse om hvor sårbar forsyningssituasjonen kan bli når krigens regler blir gjeldende.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ukraina
  2. Krig
  3. Korn
  4. Første verdenskrig