Globale klimagassutslipp vil øke betydelig dersom norsk gass tas bort fra markedet
Våre konklusjoner står seg godt.
Vi la frem vår rapport om den globale klimaeffekten av å kutte i norsk olje- og gassproduksjon 31. august. Siden fremleggelsen har flere stilt spørsmål ved deler av vår rapport, deriblant professor Bård Harstad, Lars Peder Nordbakken i Civita og flere forskere i SSB.
De fire viktigste temaene som tas opp, er prisfølsomheten til etterspørselen, prisfølsomheten til tilbudet, betydningen av Opec og forholdet mellom olje og gass.
Prisfølsomheten trender nedover
Overordnet mener vi at konklusjonene våre står seg godt også etter disse spørsmålene. Våre valg av tallstørrelser er balanserte og tilpasset en verden med raskt synkende olje- og gassforbruk.
Dette ønsker vi å utdype.
Det viktigste punktet går på valg av tall for prisfølsomheten til etterspørselen både historisk og for utviklingen fremover. Det blir hevdet at forskningslitteraturen er «sprikende».
Vår lesning av denne litteraturen viser ikke dette.
Dersom man fokuserer på det som er relevant for problemstillingen, nemlig nåværende global etterspørsel etter råolje, ser vi at prisfølsomheten trender nedover. Verdiene ligger fra -0.01 til -0.15. SSB-forskerne viser også til «nyere forskning», men dette er forskning som bruker eldre originale studier.
Så er spørsmålet: Hva skjer fremover?
Økte skatter på oljeforbruk
Vi legger til grunn at oljeetterspørselen snart vil nå toppen og deretter bevege seg raskt nedover. Transportsektoren vil bli raskt elektrifisert eller gå over til hydrogen eller biodrivstoff.
Klimapolitikk vil drive etterspørselen nedover i andre segmenter. Konsumentene vil ønske å skifte teknologi raskt også, fordi nye teknologier som elbil har nye egenskaper som ønskes uavhengig av oljepris (ref. Iphone versus Nokia).
Våre databaser viser at med en etterspørsel som beskrevet, vil oljeprisen ligge på 45 dollar pr. fat. Det vil dog være store bevegelser rundt dette snittet.
Sammen med synkende oljevolumer i en ellers voksende verdensøkonomi vil råoljekjøp som andel av verdensøkonomien bli vesentlig mindre. Det kan kanskje synke fra 3 prosent nå til 1 prosent i 2035. Videre forventer vi at økte skatter på oljeforbruk svekker råvareprisens påvirkning på forbruk.
Vi antar at segmenter med høyest prisfølsomhet blir faset ut først, slik som kraftproduksjon, oppvarming og personbiler. Dette er tre faktorer som alle gir en lavere prisfølsomhet.
At vi likevel har brukt en etterspørselselastisitet på -0.1 og ikke f.eks. -0.04, er derfor et konservativt valg.
Må konkurrere på pris
Det neste spørsmålet dreier seg om prisfølsomheten til tilbudet av olje, altså hvor mye tilbudet vil kunne øke som følge av økning i oljeprisen. Vi forventer en nedgang i etterspørselen og en potent tilbudsside med skiferolje, dypvannsolje og store gjenværende Opec+ volumer.
Da vil vi se et betydelig tilbudsoverskudd fremover.
Hundrevis av milliarder fat påvist olje vil aldri bli produsert. Vår database over produksjon fra alle verdens oljefelt viser at for hver prosent lavere oljepris på 2030 tallet, vil tilbudet reduseres med 1 prosent. Dette gjelder i et bredt intervall av oljepriser fra 30 til 80 dollar fatet.
Kun dersom oljeprisen blir over 100 dollar pr. fat, vil tilbudet øke saktere enn oljeprisen. Vår database brukes ellers til forskning nettopp på tilbudselastisitet av akademiske miljøer over hele verden.
Hvilken rolle vil Opec kunne spille i dette fremtidige bildet?
Finnes det et scenario der Opec lykkes i å opprettholde en kunstig høy oljepris over tid, uten at andre land utnytter dette ved å øke egen produksjon?
Historien viser at Opec har kortsiktig relevans, men ikke langsiktig. Opec kunne ikke hindre veksten i langsiktig olje fra dypvann eller skifer, men de kunne altså stabilisere prisen ved sjokk som covid-19 eller Libya-krisen.
I et eventuelt underforsynt oljemarked ville Opec kunne utøve markedsmakt i noe lengre perioder. Men i et overforsynt langsiktig marked som det er utsikter til nå, vil Opec måtte konkurrere på pris for sin markedsandel på lik linje med andre land.
Hydrogen vil erstatte gass
Når det gjelder den langsiktige etterspørselen etter naturgass, antar vi at den globale etterspørselen vil nå en topp rundt 2030, for så å synke relativt raskt. Sol og vind vil erstatte både kull og naturgass i kraftsektoren over hele verden.
Hydrogen og biogass vil erstatte gass i industrien. Elektrisitet eller hydrogen vil ta over for naturgass til oppvarming. I likhet med olje, er det funnet enorme mengder naturgass som aldri vil bli produsert.
Ifølge vår database snakker vi om 60.000 milliarder kubikkmeter påvist naturgass som blir igjen i bakken globalt hvorav 12.000 kubikkmeter i Russland alene. Til sammenligning er påviste gjenværende gassressurser i Norge rundt 2300 milliarder kubikkmeter.
Til spørsmålet om gassressursene til konkurrentene kan bli tømt, er derfor svaret klart og entydig «nei». På lang sikt vil det alltid være nok flytende naturgass og russisk gass til å erstatte norsk gass.
Utslippene ved produksjon og transport er fire til ti ganger høyere enn for norsk gass. Globale klimagassutslipp vil dermed øke betydelig dersom norsk gass tas bort fra markedet.
Kan oppnå klimagevinster
Når det gjelder spørsmålet om man kan se for seg kutt i norsk oljeproduksjon uten å kutte gass, er svaret mer nyansert. Oljefelt på norsk sokkel produserer i snitt 20 prosent gass, slik at isolert kutt i olje er mulig uten å ramme størsteparten av gassen.
Vår analyse forutsetter ikke 50/50 kutt selv om et av regneeksemplene viser det. At norsk sokkel vil fortsette å produsere 50/50 olje og gass i årene fremover, underbygger også relevansen av dette eksempelet.
Det er også mulig å selektivt kutte produksjon fra olje- og gassfeltene med høyeste utslipp. Det er også mulig å selektivt stimulere utslippsreduserende tiltak på andre felt.
Selv om vi i vårt arbeid har påvist at tiltak på etterspørselssiden generelt er langt mer effektive enn på tilbudssiden, finnes det muligheter til å oppnå klimagevinster også gjennom å sette søkelys på selektive tiltak på tilbudssiden.
