Kronikk

Kronikk: Fryktkulturen i helsevesenet er til skade for oss alle | Kristin Kornelia Utne og Petter Risøe

  • Medlem Av Yngre Legers Forenings Styre
  • Artikkelforfatterne Er Leger I Indremedisinsk Spesialisering
OPT_92902915_doc6oagcgae3plq3kkh826-iknPrOpeyw.jpg

Hvorfor er det blitt så viktig å kneble offentlige uttalelser om forholdene på norske sykehus?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  • Dagens Næringsliv publiserte 23. januar en artikkel om fryktkultur og «hard HR» i helsevesenetbygget på kontakt med rundt tredve sykehuskilder.
  • I fjor ga Eli Berg ut boken «Hold munn eller gå!» med et tyvetalls lignende historier om trakassering og usaklige oppsigelser av ansatte som ytret seg kritisk utad.
  • For ett år siden ønsket arbeidsgiverorganisasjonen Spekter en nasjonal mal for arbeidsavtaler der leger skulle pålegges å bevare taushet om alle opplysninger som kunne være til skade for helseforetaket hvis de ble kjent.
    Hvorfor er det blitt så viktig å kneble offentlige uttalelser om forholdene på norske sykehus?

Lag på lag med ledere

Innføringen av foretaksmodellen skulle gi oss en mer profesjonalisertes ledelse utrustet med verktøykasse fra næringslivet – og ledelse har vi fått.

Det har utviklet seg helseforetak med inntil seks beslutningsnivåer
Kristin Kornelia Utne

Mellom 1997 og 2007 fikk norske sykehus 3400 nye administrative årsverk, en vekst det er lite grunn til å tro har avtatt de senere år. Det har utviklet seg lag på lag med ledere, helseforetak med inntil seks beslutningsnivåer og en ledelseskultur som er blitt så profesjonell at den har brakt med seg fallskjermer i millionklassen for falne direktører.

Portokostnader vs. kvalitet

Detaljert økonomisk målstyring sørger for at leger og sykepleiere kan holdes orientert om virksomhetsutfordringer som økende portokostnader,

Petter Risøe

samtidig som mange helseforetak ikke kan svare på grunnleggende spørsmål om kvaliteten de leverer.

For en bedrift gir det tross alt god mening å fokusere på det kunden vil ha, og politikerne har vektlagt produksjonsvolum i utformingen av de finansielle incentivene norske sykehus styrer etter. I slike tunge hierarkier er det mange ledere som ønsker å rapportere gode økonomiske resultater oppover. Da blir lojalitetsplikt og omdømmekontroll viktige virkemidler.

Lett å kvitte seg med ansatte

Helseforetakene har tradisjonelt hatt det lettere enn arbeidsgivere flest når man har ønsket å kvitte seg med ansatte som ytret kritikk.

Sa man noe negativt, kunne utfallet raskt bli at vikariatet ikke ble fornyet.

Halvparten av sykehuslegene er ansatt i vikariater, og frem til sommeren 2015 var 9 av 10 underordnede leger ansatt midlertidig. Få måneders varighet på vikariatene var ikke uvanlig, og mange har opplevd å vikariere for leger ansatt som vikarer i annen stilling på samme sykehus. Sa man noe negativt, kunne utfallet raskt bli at vikariatet ikke ble fornyet.

Utrygge ansettelsesforhold i kombinasjon med større driftsenheter og lokale monopoler på arbeidsplasser har gjort det lett å sanksjonere mot en brysom arbeidstager når kritikk av uheldige forhold på arbeidsplassen oppleves som svik mot bedriften.

Legers rett til faste stillinger

Etter mange års kamp, fikk leger i fjor forhandlet seg frem til samme rett til faste stillinger som arbeidstagere i samfunnet forøvrig.

Det skjedde først etter at legene gikk med på å myke opp restriksjonene på sin arbeidstid ytterligere. For det er angivelig ikke fleksibelt nok at vi har avtaler med arbeidsgiver om å kunne jobbe inntil 19 timer i strekk og 60 timer ukentlig, vi bør visst i tillegg ha normalarbeidstid til utover kvelden.

Det sier mye om holdninger når noe av det første som ble forsøkt etter at retten til faste stillinger ble etablert var avtalemessige begrensninger for å blokkere ansatte fra å ytre seg kritisk mot arbeidsgiver i det offentlige rom. «Hard HR».

Det går ofte galt når man sier fra

Heldigvis finnes det også mange sykehusavdelinger og ledere som håndterer varsling om feil og uforsvarlighet på en god og ryddig måte. Det finnes ledere som klarer å stå opp for fag, kvalitet og pasienter oppover i systemet.

Politikerne har forsøkt å styrke både mulighetene til å varsle og vernet man kan trenge i etterkant. Problemet er at vi som mangeårige tillitsvalgte kjenner til altfor mange historier om hvor galt det kan gå å si fra. Tross alt er det bare et mindretall av historiene som når ut i offentligheten, ettersom det raskt blir vanskeligere å finne seg ny jobb hvis man har varslet utad hos sin forrige arbeidsgiver.

Vi har selv opplevd reaksjoner

Og i likhet med mange av våre tillitsvalgte kolleger har vi selv opplevd reaksjoner på å si fra; en av oss har måttet bytte arbeidsplass som direkte følge av å ha varslet om forhold også ledelsen var enig i var kritikkverdige.

Fryktkulturen som har fått utvikle seg i helsevesenet er til skade for oss alle. Uansett om man er direktør eller bor på gaten, er det dette systemet som skal være der for deg når du blir syk. Som lege lærer man raskt at livet er skjørt og at den gode helsen mange av oss tar for gitt, kan forsvinne brått og uventet. Alle er tjent med et helsevesen der vi tør snakke om det som ikke fungerer. Bare slik lærer vi av våre feil.

Takhøyden må bli høyere

Leger har også en lovmessig – og moralsk – forpliktelse til å varsle om uforsvarlig drift og kutt som gjør at politisk vedtatte pasientrettigheter ikke kan ivaretas. Skal pasientens helsetjeneste bli mer enn et slagord, må takhøyden for ytringer også bli høy nok til å ta opp forhold som ikke oppfyller alle kriterier for direkte uforsvarlighet.

Å sende pasienter for tidlig ut — og få dem i retur noen dager etterpå, er og blir dårlig menneskebehandling, selv om vi har laget oss et system der det å legge inn pasienter på nytt representerer ny produksjon med ekstra inntekter.

Den viktigste debatten på mange år

Regjeringen satte i fjor ned Kvinnsland-utvalget for å utrede alternativer til dagens foretaksmodell. Den kommende debatten om hvordan vi skal organisere sykehusene i fremtiden, blir en av de viktigste i helsevesenet på mange år.

Velger vi en modell der åpenhet fortsatt må vike for omdømmekontroll, vil vi aldri få et helsetilbud som leverer den kvalitet befolkningen fortjener. Om vi som representanter for landets unge sykehusleger kan få et ønske oppfylt fra samfunnet, er det at man ender med en organisering som lar leger få vise lojalitet til pasienten uten å måtte sette jobben sin på spill.

Mer om problemstillingene i kronikken du nettopp har lest:

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Varsling
  3. Sykehus