Kronikk

Slutt å dilte etter Silicon Valley! | Silvija Seres

  • Silvija Seres
Norge scorer svært godt på bruk av digitale verktøy på jobb og i utdanning, blant annet på grunn av innføringen av tjenesten altinn, skriver Silvija Seres.

Norge må skape et digitalt samfunn på sin egen måte. Her er fire praktiske råd til politikerne for en ny teknologipolitikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge er mer nyskapende enn det vi gjerne tror. Avisoverskrifter fra den siste tiden om at «Vi har sovet i timen», eller at «Vi står igjen på perrongen» når det gjelder digitalisering, er feil.

Tvert imot skjer det svært mye spennende i gründermiljøene, og vi har flere verdensledende teknologiselskaper.

Norge har også gode og internasjonalt sterke forskningsmiljøer innen IT og teknologi.

På topp i digitalisering

Vi er på syvende plass i ledelsesskolen IMDs rangering av ulike lands konkurranseevne i 2015, nr. 11. i en tilsvarende rangering fra World Economic Forum og inntar plass nr. 20 på den globale konkurranseindeksen til nok en ledelsesskole, INSEAD.

På sistnevnte rangering havner vi etter Sverige, Danmark og Finland, men før Frankrike og tett på Australia, Canada, Japan og New Zealand.

Vi blir også rangert som et av verdens mest digitaliserte land og får solide skussmål i OECDs «Digital Economy Outlook 2015».

Norge er mer nyskapende enn det vi gjerne tror

Norge scorer svært godt på bruk av digitale verktøy på jobb og i utdanning og bruk av digitale tjenester i offentlig sektor, blant annet takket være innføringen av tjenesten altinn.

Vi har en av de beste digitale infrastrukturer i verden, de ivrigste brukerne og en generelt godt utdannet befolkning.

Det vi kan bli bedre på, er omsetning av kunnskap til nye produkter og tjenester, i privat og offentlig sektor.

Med andre ord; vi står ikke igjen på perrongen.

Silvija Seres.

Men dette er ikke et tog som går. Disse togene har gått en stund, og de kommer til å fortsette å gå. Det vi trenger, er en større bevissthet om hvilket tog vi skal ta, og vi må satse på å være vår egen lokomotivfører. Norge må finne sin egen digitale vei og fremtid.

Vi valfarter til Silicon Valley, London og Singapore for å hente hjem beste praksis og inspirasjon, men de har et økosystem helt ulikt vårt. De har store markeder og mange utviklere og investorer.

Det har ikke vi, men vi har gode og billige ingeniører og datafolk, store naturressurser og en unik evne til å utvikle spisse høyteknologiløsninger for utvinning i krevende omgivelser.

Det finnes nok nye ressurser og krevende omgivelser å ta av: grønn energi, marine bio— og mineralressurser, offentlige data, en velfungerende velferdsstaten, for å nevne noe.

Raske endringer – langsom forståelse

Samtidig haster det.

Denne såkalt fjerde industrirevolusjonen, der cyber-fysiske systemer (som ligger bak roboter, kunstig intelligens og tingenes internett) blir selvstyrte og svært utbredte, skjer med en større fart, bredde og systemeffekt enn de tidligere revolusjonene.

Denne revolusjonen utspiller seg lynraskt; den forvandler alle industrier i alle land; og den utfordrer ikke bare hva vi mennesker gjør, men også hvem vi er.

Og mens verden endres stadig raskere, er vår forståelse langsom. Derfor er denne siste endringen svært krevende å forstå og styre.

Vi valfarter til Silicon Valley, London og Singapore for å hente hjem beste praksis og inspirasjon, men de har et økosystem helt ulikt vårt

Samtidig er avventende politikk ingen god politikk.

Den nye teknologipolitikken må ikke gjenta de vanlige svarene, som er mer penger, strammere regulering og flere offentlige utvalg:

Mer penger hjelper ikke hvis satsingen ikke rettes tydelig mot de områdene som er mest relevante for Norges fremtid, for vi har ikke nok hoder til å få en kritisk masse overalt.

Mer regulering hjelper ikke fordi teknologi er en global naturkraft, med ny forbrukerlogikk og nye markeder som resulterer i uforutsette samfunnseffekter.

Flere utvalg hjelper ikke fordi vi har ikke tid til å løse dette problemet gjennom en serie av utredninger, og fordi alle må med, ikke bare ekspertene.

Her er fire råd til politikerne:

Så hva kan våre politikere gjøre? Fremtiden forstås best av dem som skaper den, så de bør gå inn i disse samfunnsendringene med åpent sinn, stor læringsvilje, og rask korreksjonsrefleks.

Her er fire råd på veien:

1. En aktiv teknologipolitikk bør være motivert av mulighetene istedenfor utfordringene.

Fremtiden er ikke et problem, og denne omstillingen kommer enten vi liker den eller ikke, enten vi er aktive eller passive og enten vi prøver å stenge den ut eller lar være. En dynamisk teknologipolitikk burde ta i bruk gründernes smidige utviklingsmetoder (fleksibelt samarbeid og egenkontroll, korte tidsfrister, iherdig testing og rask feilhåndtering).

Dette kan fungere særlig bra i Norge, med våre flate organisasjoner og effektiv infrastruktur som tillater større grad av eksperimentering og kortsiktig risiko.

2. En fokusert teknologipolitikk anerkjenner særnorske behov og muligheter.

Vi besitter en høy andel industrielle, økonomiske og sosiale verdensrekorder pr. innbygger, og vi er gode til å utvinne og utvikle naturressurser på en langsiktig og klok måte. Vi har en dyr samfunnsmodell, men også svært mye sosial kapital i form av tillit, likhet, kunnskap og stabilitet.

Vi må skape et digitalt samfunn på vår måte og slutte å dilte etter Silicon Valley.

Teknologi er en god tjener, men en slem herre

3. En nasjonal teknologipolitikk skapes likevel i tett samarbeid med andre land og myndigheter.

Dette er overnasjonale problemer. Makten flyter stadig over til relativt få store private aktører, som Google og Amazon, og skaper en ny maktstruktur som begrenser mulighetene til nasjonale reguleringer.

Effekten forsterkes fremover da det er disse selskapene som investerer mest i forskning og utvikling. I dag står de 20 største selskaper innen forskning og utvikling for 25 prosent av den globale investeringen på dette feltet.

4. En tverrfaglig teknologipolitikk krever faglig mangfold.

Teknologien visker ut grensene mellom næringsliv og forskning, offentlig politikk og privat aktivitet – og erfaringer på tvers av disse skillelinjene vil være avgjørende for god forståelse og rask utvikling. Kombinatorisk kreativitet bygger på nytenkning rundt hva som er relevant.

Vi må ha større vilje til å skape og tiltrekke nye talenter, og vi må motivere etablerte ressurser til å endre fagfelt og profesjonelle spor. Læring trumfer kunnskap, og bredde trumfer den smale profesjonelle stien.

En slem herre

Teknologi, ikke oljeprisen, tvinger oss ut av vår egen skygge. Den er hverken positiv eller negativ; men den er heller ikke nøytral.

Den kan koble oss sammen eller distansere og polarisere; den kan gi oss nye næringer og jobber, eller skape ny underklasse og arbeidsledighet.

Teknologi er en god tjener, men en slem herre. Og på lang sikt dreier løsningen vår seg ikke om verdi, men verdier.


På Twitter: @SilvijaSeres

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer om teknologi? Her er noen forslag fra oss:

Google og Apple er størst, men har knapt nok ansatte sammenlignet med tidligere giganter:

Les også

Verdens mest verdifulle selskaper skaper få nye jobber

At teknologiadvarslene gjør oss til redde konkurrenter på arbeidsplassen, er ikke bra, skriver Helle Stensbak, sjeføkonom i YS:

Les også

  1. Forsvinner jobbene våre nå?

  2. PC-ens far til Aftenposten: Kunstig intelligens blir det neste store

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Teknologi