Vil Diesen ofre Finnmark?
Mange tok feil om den russiske militærmakten. Men få utenfor Kreml tok like feil som Sverre Diesen.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er i disse dager ute med en ny bok. Generalen frykter et «katastrofalt nederlag» om ikke Forsvaret endres dramatisk, og viser til hvor ille det gikk med Russland i 2022. Han tar også til motmæle mot et større forsvar, slik Forsvarskommisjonen og sittende forsvarssjef foreslår.
Ironisk nok deltok Diesen i en podkast hos Teknisk Ukeblad den dagen Russland innledet sin storskala invasjon i fjor. Her «skamroser» han den russiske militærmakten. Han hevder blant annet at «de (russerne) er forbedret på praktisk talt alle områder, både teknologisk, men også med tanke på utstyr og feltmessig opptreden».
På spørsmål fra programlederen om det er slik vi har sett på amerikanske filmer, svarer han entusiastisk: «Russerne er etter hvert på høyde med det.»
Mange tok feil om den russiske militærmakten, men få utenfor Kreml tok like feil som Diesen. Han spådde i praksis et ukrainsk nederlag. Hans spådom om vårt nederlag bør tas med en klype salt.
Svært uheldig
Diesen hevder dagens konsept for forsvar av Finnmark er urealistisk, med mindre Hæren i fylket øker til tre stående brigader. Dette hevder han er utredet ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
Jeg var selv tilknyttet instituttet i 2019–2020 og er ellers en flittig leser av dets rapporter. Likevel har jeg ikke funnet at dette er seriøst utredet. Om generalen skyver instituttet foran seg uten dekning, er det selvfølgelig svært uheldig for generalens troverdighet og instituttets integritet.
Min erfaring, blant annet som tidligere sjef for Finnmark landforsvar, er at området så definitivt kan og må forsvares.
For å sitere nå avdøde generalløytnant Kjell Grandhagen «er Finnmark vanskelig å forsvare, men enda vanskeligere å angripe».
På tross av at Finnmark er større enn Danmark, gir geografi og klima svært gode muligheter for en forsvarer. Realisering av dagens planer og anbefalinger vil gi oss et tilstrekkelig forsvar i samvirke med resten av totalforsvaret og Nato. Russland vil se at et angrep i nord vil medføre et katastrofalt nederlag - for Russland.
På tross av at Finnmark er større enn Danmark, gir geografi og klima svært gode muligheter for en forsvarer
Diesens alternative konsept er i hovedsak bygget på langtrekkende presisjonsvåpen og droner, hvor Norge i praksis oppgir et territorialt forsvar av Finnmark. Konseptet hviler på en rekke feilslutninger og rene villfarelser.
Foreldet trusselbilde
Med Diesens konsept vil hele Finnmarks befolkning ved en konflikt raskt befinne seg på okkupert territorium. Hvordan dette kan utspille seg, har vi sett blant annet i Butsja og Irpin.
Valg av forsvarskonsept er et høyst moralsk og politisk spørsmål, ikke et rent militærteknisk problem slik Diesen foreslår. Han sitter tydelig fast i et foreldet trusselbilde med en sovjetisk motstander. Konsekvensen blir et «verdiløst» forsvarskonsept.
Konseptet hans gjør det mulig for russiske styrker å ta seg hurtig inn i Finnmark og slå seg sørover. At vi åpner en slik sårbarhet til vår nye allierte, Finland, vil oppfattes som illojalt. Det er nok ikke en slik alliert Finland ønsker seg i nord.
Konseptet hviler samtidig på en misforståelse av Atlanterhavspaktens kjerne. Diesen hevder konseptet kun har til hensikt å utløse artikkel 5, ved ikke å ha «noe annen og høyere taktisk ambisjon enn at vi periodisk kan treffe mål innenfor det utsatte området for å hevde at det pågår en væpnet konflikt», som han uttrykker i et Civita-notat.
Kjernen i alliansen ligger derimot i artikkel 3, som tydelig vektlegger at nasjonene skal «opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep». Her ligger en vesensforskjell en tidligere forsvarssjef burde forstå.
En grov misoppfatning
De siste månedene har også vist hvordan Russland biter seg fast på okkupert territorium. Å vente at våre allierte skal frigi Finnmark etter måneder med russisk okkupasjon og forberedelser, hviler på vaklende forutsetninger.
Om Nato har tilstrekkelige styrker til å gjennomføre slike operasjoner under krevende arktisk klima, i områder egnet for forsvarsstrid, er et relevant spørsmål.
Å vente at våre allierte skal frigi Finnmark etter måneder med russisk okkupasjon og forberedelser, hviler på vaklende forutsetninger
En siste feilslutning jeg vil påpeke, er troen på effekten av at «Norge må nøye seg med å påføre angriperen tap så lenge han befinner seg på norsk område», slik Diesen hevder i Aftenposten 30. august. Dette viser en grov misoppfatning av russisk vilje til å ofre enorme mengder mennesker og materiell.
Konsekvensene for Finnmarks befolkning og vår natur vil være dramatiske og svært kostbare.
Bredde og fleksibilitet
Diesen etterlyser en kritisk debatt. Etter min vurdering er denne debatten tidvis så kritisk at den hindrer nødvendige veivalg og fremdrift.
Noen ganger må man ta viktige veivalg og stå for disse lenger enn et halvt år. Man kan ikke løpe etter enhver nyvinning.
Eksempelvis ble de tyrkiske Bayraktar TB2-dronene hyllet som en «gamechanger» i Ukraina. Få uker senere var de nærmest irrelevante.
Slik foregår utviklingen i en krig. Forsvaret kan derfor ikke bygges opp rundt enkeltkapasiteter og et snevert konsept. Det må derimot ha tilstrekkelig bredde og fleksibilitet.
Krigen i Ukraina viser at noe er nytt, men svært mye er velkjent. Faren er å bare ha søkelys på det nye og se bort fra det mer kjente. Det kan synes som om Diesen har falt i den fellen.
Diesens mantra om ikke å be om et større forsvar enn erfart budsjett er en farlig inngang til forsvarsdebatten. Det var kanskje relevant for 20 år siden, da man trodde på den evige fred. Nå trenger vi en debatt om et relevant forsvar, tilpasset de truslene vi står overfor. Farer som i dag er betydelig større enn på lenge. Da hjelper ikke Diesens gamle løsninger.
