Det pavelige embetet trenger fornyelse

På toppen av Den katolske kirkes hierarkiske struktur troner paven i suveren majestet. Denne strukturen er grundig utdatert.

Det startet med den fattige palestinske fiskeren Peter. Men pomp og prakt tok snart overhånd.

Allerede på 700-tallet ble den pavelige tiaraen tatt i bruk for å matche keiserens krone. Staselige palasser ble bygget. Det hele var ledsaget av servil kyssing av pavens ring, en bærbar trone som kirkefyrsten ble fraktet rundt i, røde sko med gulldekorasjoner og så videre. Etter et kortere opphold ble mye av staffasjemakeriet gjeninnført under nylig avdøde Benedikt XVI.

Pavestatene, eller Kirkestaten, hadde i lange perioder stormaktsambisjoner. Og her hersket pavene, på samme vis som i andre stormakter. Paveembetet ble tungt politisk.

Dagens Vatikanstat oppsto på grunnlag av Laterantraktaten mellom kirken og Italias diktator Benito Mussolini i 1929. Dette er ikke den eneste avtalen som er blitt sluttet med fascistiske diktaturer. Det famøse rikskonkordatet med Hitler-Tyskland fra 1933 hadde den senere paven Pius XII som hovedarkitekt.

Vatikanstaten er en litt parodisk lilleputtinstans. Men den sikrer Den katolske kirke diplomatisk representasjon og politisk innflytelse i internasjonale organer.

Monarkiene som forbilde

Konservative katolikker synes ofte å forestille seg at kirkens hierarkiske struktur har kommet dalende ned fra himmelen. Men det primære forbildet her, i hvert fall formelt, er 1700- og 1800-tallets europeiske monarkier:

Kurien er kirkens hoff, biskopene dens adelsmenn og kardinalene omtales fortsatt som prinser. Og på toppen av maktpyramiden troner paven – som suveren monark i Vatikanstaten og ufeilbarlig overhode for 1,2 milliarder katolikker.

Listen over paver omfatter 266 navn. Mange av disse var gode ledere. Enkelte helgenaktige, andre bredt lærde, andre igjen dyktige strateger. Listen innbefatter imidlertid også det stikk motsatte – kyniske og egoistiske levemenn som utnyttet embetet for alt det var verdt.

Jeg avstår fra å gå inn på rystende detaljer om incest, nepotisme og ekstrem grådighet. Men den spansk-italienske adelsslekten Borgia bidro med et par høyst verdslige kirkeledere. Og flere av 1500-tallets paver gjorde forsøk på å undertrykke reformasjonen til en sentral oppgave.

I nyere tid utløste Pius XIIs pontifikatpontifikaten paves embete eller embetstid (1939–1958) både en intens personkult og heftig kritikk. Etter mitt syn har de kritiske vurderingene klart best dekning. Her dreier det seg ikke bare om det nevnte konkordatet med Hitler. Frigitte dokumenter fra Vatikan-arkivene viser at pavens påfallende taushet i møte med holocaust faktisk var verre enn tidligere antatt.

Pave Frans har ved sin åpne og joviale stil gjort det pavelige embetet mer tiltalende. Men Johannes XXIII (pave 1958–1963) var minst like folkelig og elsket. Og særlig ved å innkalle Det andre vatikankonsil, katolisismens eneste offisielle moderniseringsfremstøt i nyere tid, bidro han langt sterkere til kirkelig fornyelse enn den teologisk sett mer tradisjonelle Frans.

Ideen om ufeilbarlighet

Dogmet om pavelig ufeilbarlighet ble kunngjort i 1870. Spesielt i kjølvannet av 1960-tallets konsil ble det påpekt at ufeilbarligheten kun gjaldt de få gangene paven proklamerte tro på vegne av hele kirken. Men under Johannes Paul II og Benedikt XVI este denne tanken ut i form av såkalt «creeping infallibility», dogmet om at paven er ufeilbarlig i lærespørsmål.

I dag presses det blant annet på for å sikre ufeilbarlig status for Johannes Paul IIs omstridte erklæring Ordinatio sacerdotalis fra 1994 – hvor ikke bare ordinasjon av kvinner, men enhver diskusjon om spørsmålet blir kategorisk avvist.

Mens nesten alle paver frem til begynnelsen av 500-tallet ble kanonisert eller helgenkåret, avtok dette merkbart i flere århundrer. Men nå er denne praksisen igjen blitt dominerende.

Av de ti pavene som regjerte fra 1846 til 2005, er hele sju kanonisert eller på vei mot helgenkåring. Ropet «santo subito», helgen straks, lyder allerede med tanke på Benedikt XVI. Og prosessen i tilknytning til Pius XII er ikke blitt stoppet, til tross for Vatikan-arkivenes avsløringer. Mange katolikker nekter å betrakte ham som helgenkandidat.

Ideen om ufeilbarlighet og den økende helgenindustrien gir paveembetet en enorm, helt unik makt. Og til forskjell fra de fleste andre bestående monarkier mangler Den katolske kirke et balanserende demokratisk rammeverk. Det er blytungt å gi uttrykk for uenighet med paver som er ufeilbarlige, suverene monarker – og til overmål helgener.

De troende blir marginalisert

Paveembetet arter seg ellers som et stort hinder i arbeidet for kirkelig enhet.

Det skyldes ikke kun at så godt som alle andre kirker distanserer seg fra den særegne katolske teologien på dette området. Katolisismen fastholder også at fellesskap kun kan realiseres «med og under» paven. Det forutsettes altså at andre kirkesamfunn skal godta pavens overhøyhet.

Hovedproblemet med den hierarkiske strukturen er at de troende, folket, blir marginalisert og i realiteten langt på vei umyndiggjort.

Beslutninger fattes av sølibatære biskoper, det vil si aldrende herrer som ofte befinner seg på en viss avstand fra livets utfordringer. Enhver viktig avgjørelse forutsetter dessuten pavelig samtykke. På lokalplanet er det i en del tilfeller yngre, men faderlige og autoritære «Johannes Paul II-prester» som styrer.

Den massivt maskuline strukturen rammer ikke minst kvinnene, til tross for at de er kirkens ryggrad.

Paveembetet bør reformeres

«Kirken er intet demokrati», hevdes det gjerne på konservativt hold. Men den er definitivt ikke et bastant hierarki. For i og med dåpen har alle troende samme verdighet.

Leke katolikker har lenge kjempet for å endre den hierarkiske strukturen. Nå har også deler av det katolske lederskapet innsett at det er behov for fornyelse på dette feltet.

To pågående prosesser, en sentralkirkelig og en i Tyskland, tar sikte på reformer. Den tyske prosessen er uvanlig radikal, men er stort sett blitt parkert av kurien og pave Frans. Ingen av disse reformforslagene retter imidlertid søkelyset mot det pavelige embetet.

Frans har markert seg som en annerledes pave. Men ingen vet hva som vil skje etter ham. Og paveembetet er i hovedsak uendret. Behovet for en bredt anlagt fornyelse er åpenbart.