Alexander Kiellands plass er omsunget og beryktet. I over 25 år har jeg bodd i nærheten. Både før og etter at Ila hybelhus, eller hospitset, ble etablert.
Fra 1991 har hjemmet vært toppen av Ulvetrappa, eller «Skytebanen» som den ble kalt i noen år.
Vi har ikke vært aller nærmeste nabo, hybelhuset og jeg, men jeg har bodd i det du kan kalle en klar andrelinje for alt som hospitset trakk med seg av problemer.
Lærte å la sprøytespissene ligge
I disse årene har barna mine kunnet passere bukseløse narkomane som satte skudd i lårene, se på dem som ikke snøt seg i lommetørkleet, men hadde nitti graders knevinkel og våkne av schizofrene hyl om natten.
Barnelærdom på Ila var å la sprøytespisser bli liggende.
I tillegg har jeg vært borettslagsleder og verget oss mot de narkomane, enten de tok syklene våre, brøt seg inn i bodene eller bare sånn generelt virket skremmende.
Likevel merker jeg at det er med et visst vemod jeg ser at Ila hybelhus nå lukkes. Hospitsbeboerne var en salig blanding av mennesker.
Fra de gærne speederne som du knapt torde å vise veien ut av bakgården, via rusede og hjelpeløse sykkeltyver som hentet fra en komiserie, til han som satt i en av hagene våre og bare ønsket å være der fordi det var så vakkert og fredelig. Ja, han fikk forlenge friminuttet sitt fra hospitset.
Mange er strålende fornøyd
Ikke alle mine naboer har vært like avslappet som meg, og mange er sikkert i dag strålende fornøyd med at hybelhuset er en saga blott.
Mennesker er nå forskjellige. Akkurat som hospitsbeboerne og oss hevet over dem.
Hvem har hatt flaksen i livet? Hvem sitter i møkka?
Noen gjorde gode eller heldige valg, fikk grei jobb og kjøpte leilighet på rett tid. Andre hadde null støtte hjemme – om hjemmet fantes, fant feil gjeng og aldri rett kurs.
Dønkerne, knarkerne og alkisene er produkter av samfunnet vi har skapt. I hvert fall så lenge vi ikke klarer å organisere oss slik at alle blir med. Om du fortsatt tror det er mulig.
Vi vil alltid ha en haug folk som faller ned fra den grønne grenen – om de noensinne har vært der oppe. Spørsmålet er hvordan vi ivaretar dem som tryner. Og om vi tør se dem i øynene. Ikke bare på teater, men også de verdiløse menn som ikke er skuespillere.
Den nye dopsentralen
Borettslaget vårt har hatt et godt samarbeid med hospitset og offentlige etater. For noen få år siden satte politiet inn ekstra tiltak da det var som mest turbulent.
Høsten 2013 ble det kjent at byrådet ønsket å avvikle Ila hybelhus. Da fikk jeg lyst til å skrike ut i protest
Vi hadde hospitset, fikk møteplassen Værestedet, og Plata skulle ryddes. Alexander Kiellands plass ble den nye dopsentralen i Oslo. Det likte ingen av oss som bodde der.
Da var det mye stygt å se og vel heftig å forsvare eiendom i nærområdet. Men aldri sto det om liv, i hvert fall ikke våre.
Høsten 2013 ble det kjent at byrådet ønsket å avvikle Ila hybelhus. Da fikk jeg lyst til å skrike ut i protest. Flere naboer var enige med meg. Men jeg mistet lysten til å protestere da jeg greit fikk forklart at kvaliteten på tilbudet var kritisk dårlig. Hospitset var rett og slett for stort.
Likevel murret det i magen min. For noen måneder før beslutningen var det en underskriftskampanje for å overbevise byråd Anniken Hauglie om at et samlet nærmiljø sto bak kravet om at Ila hybelhus måtte nedlegges.
Sjokkerte nykommere
Hvor kom initiativet fra? Jo, nykomlingen Kiellands Hus. Jeg mener ikke at det er utrivelige folk som bor der, men de er absolutt nyinnflyttede.
Jeg vil folde hendene og be om at nærområdet vårt får beholde vår andel av dem som har gått på trynet
De burde ha visst hva de gikk til. Likevel var de sjokkerte, redde og ville forsvare seg mot det som var der før dem. Lenge før dem.
Nei, de ville ikke forsvare seg, de ville feie «svina» ut, tenkte jeg: «Hybelhuset er det eneste som ødelegger for et trygt og godt bomiljø på Alexander Kiellands plass», lød omkvedet.
Så enkel er verden for den enøyde.
I styret i vårt gamle borettslag var det ingen som ville gi hospitsbeboerne skylden for absolutt alt av kriminalitet og underskrive på «at det er for belastende å ha Ila pensjonat som nabo».
Jeg skal fortsatt ikke hyle: Bevar hospitset! Nei, jeg vil folde hendene og be om at nærområdet vårt får beholde vår andel av dem som har gått på trynet.
På 20 år har Alexander Kiellands plass endret seg fra en utrivelig dump til et livlig bytorg som tilbyr deg alt du kan trenge (nå mest alkohol). Fortsatt finnes det et sted der hvor alkisene tømmer halvlitere på dagtid.
Takk og pris, der kan jeg selv gå for å minne meg på at samfunnet jeg lever i har sine skyggesider.
Innholdet er oss
Den alkoholiserte virkeligheten, og den narkomane realiteten, skal også jeg – og alle i byen – fortsatt møte. Skyver vi det stygge bort, skyver vi problemene under teppet.
I samtalene om byutvikling hører vi om hushøyder, tetthet og gateløp, men dette er byens fasade. Innholdet er oss. Vi vil ha en by hvor det er plass til alle mennesker.
Hos oss, på Ila i hjertet av Oslo, foreløpig stort sett med ujålete mennesker i alle aldre, skal det være plass til dem som var på hospitset – og dem som ville kommet dit.
Før beboerne spres for alle vinder, finn også plass til dem på Ila. «Svina» skal ikke feies ut. Vi må ha rom og gode boforhold for dem selv om vi tror på at det ikke kun er godene som skal fordeles, men også ulempene.
Sånn er det bare i byen, vi må ta det negative sammen med alt det positive.
Vil du ikke lære barna dine å la være å plukke opp sprøytespisser, da kan du flytte på landet. Eller flytte til en av Oslos ghettoer av hvite, tilsynelatende lykkelige middelklassemennesker, hvor de tryner på innsiden av veggene.
På Ila skal vi også tåle å se dem i gaten. For da kommer det kanskje et tidspunkt hvor vi for en gangs skyld gidder å hjelpe dem på en skikkelig måte.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
«Alexander Kiellands plass er omsunget og beryktet» innleder kronikkforfatteren, og det kan du lese enda mer om i disse artiklene:
Møt Jan Victor, som var siste mann ut av «helvetes forgård».
Bli med på en helt vanlig ruset dag i Oslo og en lang dags jobb for dopet.