De alvorligst psykisk syke blir forsømt. Hvorfor?
Og hva kan gjøres med det? Naiv tro på enkle løsninger hjelper ikke.
Det er en illusjon som mangler vitenskapelig støtte, at man kan redusere antallet alvorlig psykisk syke ved ensidig satsing på kommunale og polikliniske løsninger og uten å sikre god samhandling. Effekten er bare en reduksjon i antall sykehussenger som de sykeste trenger i perioder, og et mer fragmentert og dårligere behandlingstilbud.
Omdisponering av ressurser til medikamentfrie behandlingstilbud, som ikke har noen dokumentert effekt på de sykeste, gjør situasjonen enda verre. Flere steder fjerner man viktige psykososiale behandlingstilbud til de sykeste for å finansiere medikamentfrie behandlingstilbud til andre.
Helseforetakenes økonomistyring vektlegger i dag antall konsultasjoner. Men ivaretagelse av de alvorligst psykisk syke krever mange ulike faglige tiltak, som er ressurskrevende og som ikke fanges opp av konsultasjonstelling.
De sykeste er «ulønnsomme» i et budsjettperspektiv og nedprioriteres derfor i dagens økonomisystem. Produksjon havner foran hjelp.
Den falmede gylne regel
Helsedepartementets gylne regel er at bevilgninger til psykiatri skal økes like mye som det gjøres for somatisk medisin. Denne regelen er for lengst brutt.
Prisen betaler de alvorlig psykisk syke som hverken kan lobbe eller lage støy i mediene, og som gjerne heller ikke sender klager til tilsynsmyndighetene på utilstrekkelig behandling.
En innfølende samtale hvor man anerkjenner den andre som det genuine menneske vedkommende er, uavhengig av den psykiske lidelsen, er sine qua non for å kunne yte god, individtilpasset hjelp. Men myndigheter, godt hjulpet av jurister gode på lover, men svake på kunnskap om alvorlig psykisk syke mennesker og deres behov, pålegger behandlere stadig nye forskrifter og papirarbeid.
«Hannas» historie er grusom. Men det kom ikke helt uventet.
Skjemautfylling er nå viktigere enn å snakke med et menneske i nød. Mer enn halvparten av en leges tid går nå med til selv å skrive journaler og fylle ut alle mulige skjemaer.
Ett behandlingstiltak for én svært syk person kan medføre fire timers påfølgende skjemaarbeid. Ansettelse av sekretærer som kan avlaste helsepersonell med papirarbeid slik at denne kan få tid til å snakke med pasienten og gi best mulig behandling, har foretaket ikke råd til.
Håpløshetsfremkallende lokaler
Mange steder er lokaler trange og estetiske lite tiltalende. Det gjør noe med mennesker. Slike omgivelser øker også risiko for utagering og vold. Bygningsmessige omgivelser er kanskje enda viktigere for de alvorligst psykisk syke enn andre pasienter. I verste fall kan pasienter bli så skremte og utagerende at tvangsmidler kan bli nødvendig for å hindre at personen skader seg selv eller andre.
Men oppgradering av bygninger vil en administrasjon ikke bruke penger på. For det er alltid noe annet utenfor det psykiske helsevern som må prioriteres.
De alvorligst psykisk syke har økt forekomst av en rekke sykdommer, ut over det som kan forklares av bivirkninger av legemidler. Dette bidrar til sterkt forkortet levetid.
Håndtering av dette krever leger. Dessuten krever medikamentelle og andre biologiske behandlinger, som utgjør en del av behandlingen av de alvorligst psykisk syke, også høyt kvalifiserte leger. Men det er mangel på leger i utredning og behandling av de alvorligst psykisk syke.
Helhetsperspektivet på mennesket forsvinner.
Uholdbare arbeidsforhold
Arbeidsforholdene for leger (gjerne som eneste overlege) i psykiatrien er svært utfordrende. Man har gjerne kun 5–10 minutter pr. uke til disposisjon pr. pasient.
Leger kan tvinges til å måtte ta medisinskfaglige avgjørelser som i det vesentligste kun er basert på annet helsepersonells vurderinger. En slik arbeidssituasjon er uforsvarlig, og frister ikke selv om lønnen er grei og fagområdet i seg selv er spennende og utfordrende nok.
Motivasjonen styrkes ikke av at psykiateren blir skyteskive for alt som går galt, selv om dette skyldes forhold utenfor deres myndighetsområde.
Det er de sykeste som betaler prisen for legemangelen.
Forslag til nødvendig pilotundersøkelse
Vi har i dag tilstrekkelig forskningskunnskap til å utvikle et godt behandlingstilbud til de sykeste. Fremfor å lage enda flere utredninger bør det med utgangspunkt i en «gammel» avdeling utvikles en «idealavdeling» for de alvorligst psykisk syke, som i utgangspunktet bemannes, organiseres og driftes ut fra faglige, ikke økonomiske, kriterier.
Pakkeforløpene vil være en integrert del av det faglige innholdet. Effektene av tiltakene måles ut fra både pasienters og ansattes perspektiv.
Therese Sollien kommenterer: Antall sengeplasser i psykiatrien må opp
Heri inngår endringer i forekomst av vold, bruk av tvangsmidler under oppholdet, effekten på pasientenes helsetilstand og livskvalitet samt effekter på arbeidsmiljøet. Resultatene sammenlignes med situasjonen før endringen, og med en eller flere avdelinger som fortsetter som før.
Et slikt forskningsdesign, på fagspråket kalt pilotundersøkelse med kvasieksperimentelt design, vil gi oss et mye bedre grunnlag for å utvikle et forbedret behandlingstilbud til de sykeste på nasjonal basis.
Involvér pasienter, pårørende og brukerorganisasjoner
Norsk psykiatrisk forening har tilgang på all forskningskompetanse og erfaring som trengs for å gjennomføre et slikt pilotprosjekt.
Det må selvfølgelig skje i nært samarbeid med tidligere pasienters erfaringer fra de aktuelle avdelingene, deres pårørende, brukerorganisasjoner og faglige representanter for andre yrkesgruppers foreninger innen psykisk helsevern.
Men skal pilotundersøkelsen lykkes, må helsemyndighetene sentralt bevilge midler slik at pilotundersøkelsen kan gjennomføres uavhengig av omkostninger. Intet helseforetak vil finansiere en slik undersøkelse over eget budsjett.
Nytte-omkostningsvurderinger er selvfølgelig nødvendig, men tas først opp når pilotundersøkelsen evalueres med tanke på om den nye modellen kan iverksettes på nasjonal basis, eventuelt med justeringer.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
