Kronikk

Ti myter om jordbruk

  • Universitetet I Bergen
  • Erling Vårdal - Professor
  • Næringslivsforskning As
  • Samfunns-
  • Ivar Gaasland - Forsker
  • Norges Handelshøyskole
  • Rolf Jens Brunstad - Professor

Den årlige jordbruksstøtten er på 20 milliarder kroner (350000 kr pr årsverk). Med stor sannsynlighet kan det skapes mer aktivitet ved en mer næringsnøytral anvendelse av disse midlene, skriver kronikkforfatterne. FOTO: SCANPIX Foto: Lien, Kyrre

For å skape politisk oppslutning om høye subsidier og importbeskyttelse, holdes det liv i en rekke myter om norsk jordbruk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Si din mening i debattfeltet under kronikken!

Jordbruksoppgjøret. Det er vår i lufta – jordbruksoppgjøret er i gang. I dette fastsettes rammevilkårene for næringen gjennom forhandlinger mellom jordbruksorganisasjonene og staten. Oppgaven til bøndenes organisasjoner er å sikre sine medlemmer best mulig rammevilkår. For å skape politisk oppslutning om høye subsidier og importbeskyttelse, holdes det liv i en rekke myter om norsk jordbruk. Her er et knippe.

1. Den norske selvforsyningsgraden av mat er på bare 50 prosent.

For å gi inntrykk av at vi produserer for lite mat i Norge, benyttes en definisjon på selvforsyningsgrad som utelukker nesten all produksjon av fisk. Sannheten er at matproduksjonen basert på norske råvarer utgjør mer enn 80 prosent av forbruket. Regner vi utenrikshandelen i verdi og ikke kalorier, er Norge nettoeksportør av mat.

2. Alle land bør ha som mål å produsere sin egen mat.

En resept som utelukker handel med mat, betyr sløsing med knappe areal— og energiressurser, siden produksjonen ikke vil skje der de naturgitte forholdene er best. Land med gunstige produksjonsbetingelser frarøves inntektsmuligheter, mens land som opplever produksjonssvikt får problemer med forsyningene. Hvis alle land er selvforsynte, vil det ikke eksistere noe verdensmarked å hente varene fra. Velfungerende verdensmarkeder for mat, som sprer og mildner virkningene av tilfeldige avlingsvariasjoner og naturkatastrofer som vi nylig har sett i Japan, er faktisk en viktig forutsetning for global matvaresikkerhet.

3. Norge kan bli avstengt fra verdensmarkedet, som under annen verdenskrig.

Et slikt scenario krever beredskapsplaner og ikke høy løpende produksjon i normale tider. Både konsum og forsyning kan omstilles om nødvendig. Inntaket av energi kan reduseres betraktelig, og innslaget av fisk og planteføde kan økes på bekostning av mindre energieffektiv føde, som kjøtt og melk. På tilbudssiden er lagerhold, både av viktige innsatsfaktorer og energirike varer som korn og sukker, det sentrale.

4. Jordbruksstøtten er avgjørende for sysselsettingen i distriktene.

Den årlige jordbruksstøtten er på 20 milliarder kroner (350000 kr pr årsverk). Med stor sannsynlighet kan det skapes mer aktivitet ved en mer næringsnøytral anvendelse av disse midlene, for eksempel investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning og lavere arbeidsgiveravgift.

5. Dagens jordbrukspolitikk gir et vakkert kulturlandskap.

Over halvparten av jordbruksstøtten knyttes direkte til kilo produsert vare. Slik prisstøtte stimulerer til kapitalintensiv og spesialisert drift som fører til tap av biodiversitet, lite variasjon i kulturlandskapet og betydelig forurensning.

6. Norsk mat er billig. Mens vi i 1980 brukte 20 prosent av inntekten på mat, brukes nå under 12 prosent.

Reduksjonen i matvarenes utgiftsandel er et uttrykk for den sterke velstandsutviklingen i Norge. Det er velkjent at når inntekten øker, brukes en mindre andel av inntekten på matvarer. Om norsk mat var billig i forhold til i andre land, skulle det ikke være behov for tollsatser på 200-400 prosent.

7. Norsk jordbrukspolitikk skader ikke u-land. Det er EU og USAs eksportsubsidier som gjør det – ikke norsk produksjon for eget befolkning.

For det første: Eksportstøtte er en sentral del av norsk jordbrukspolitikk. Hvert år eksportsubsidieres ti prosent av melkeproduksjonen, hvilket er en høy andel i forhold til andre land som driver med slik dumping. For det andre: Det er ikke bare eksportstøtte som skader land med naturgitte fortinn i jordbruksproduksjon. Subsidier, som gjør prisene på i-landenes produkter kunstig lave, og importvern, som hindrer markedsadgang, er vel så viktig. På begge disse områdene er Norge «versting». Jordbruksstøtten er hovedårsaken til at norsk handelspolitikk regnes blant de mest utviklingsfiendtlige i internasjonale rangeringer.

8. Norge fremmer utvikling, siden vi tillater fri import fra de aller fattigste landene.

Det er riktig at Norge tillater fri import fra et lite knippe av de aller fattigste landene. Men sjenerøsiteten har en bismak. I dag klarer disse landene knapt å utnytte tollfriheten, på grunn av manglende infrastruktur og kompetanse. Om de skulle lykkes med å få i gang eksport, vil Norge stoppe importen hvis «den norske markedsbalansen vurderes å være i fare», slik vurderingen nylig var for lammekjøtt fra Namibia. En slik usikkerhet gjør det lite attraktivt å investere i eksportkapasitet. Andre fattige land som har eksportkapasitet, som India og Brasil, innrømmes ikke fri import.

9. Det nytter ikke å importere fra u-land, siden bare rike godseiere vil profitere og ikke fattige bønder.

Jordbruket er den viktigste næringen i mange u-land og en næring med et stort uforløst potensial. Det er meningsløst å hevde at befolkningens ve og vel ikke vil påvirkes av lønnsomheten i jordbruket. Argumentet preges av paternalisme: U-landene vet ikke hva som er best for seg selv. De kan gjerne selge oss bananer og kaffe, men ikke kjøtt og korn som de fattige selv bør spise (og som «tilfeldigvis» norske bønder også produserer).

10. Av hensyn til miljøet bør vi spise kortreist mat, altså norsk mat.

Det er riktig at handel medfører transport som gir utslipp av drivhusgasser, men det nevnes ikke at disse er små i forhold til utslippene fra selve produksjonen av mat. Kaldt klima og små gårdsbruk betyr mer innsatsfaktorer (areal, kunstgjødsel og kapital) og utslipp pr. produsert enhet sammenlignet med varmere strøk. Heller ikke nevnes det at utslippene pr. kalorienhet er mye høyere for mørke kjøttslag – bærebjelken i norsk jordbruk – enn for lyse kjøttslag, fisk og planteføde.

Les mer om

  1. Kronikk