Kronikk

Vi tapte kampen for 50 år siden. Nå er naturen igjen under angrep. | Ulf Prytz

  • Ulf Prytz
    Ulf Prytz
    Eventyrer og reiselivsmann 

Etter beslutning om utbygging av østre Mardalsfossen, med Norges høyeste fossefall på 655 meter, samlet aksjonister seg til demonstrasjoner på fjellet Foto: Thorberg, Erik / NTB scanpix

Vi er nødt til å lære at naturen har egenverdi langt utover hva den gir menneskene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I august 1970 satt jeg lenket til steinene i Sandgrovbotn sammen med en gjeng miljøvernere, filosofer, eikesdøler og andre. Vi stoppet anleggsmaskinene som skulle legge Norges høyeste foss i rør, frata Norge enda mer urørt natur og røve naturressurser fra lokalsamfunnet.

Ved Mardøla-aksjonen skjedde et paradigmeskifte innen natur- og miljøvern i Norge. Det var første gang naturvernere aksjonerte direkte mot store infrastrukturutbygginger, og første gang det ble benyttet ikkevoldelige aksjonsformer som fastlenking for å hindre utbygging.

Vi representerte den grønne delen av 68-generasjonens opprør. Noen av oss var unge friluftsfolk inspirert av blant andre Sigmund Sætreng Kvaløy, Peter Wessel Zapffe og til dels Arne Næss, for min del med Nils Faarlund som katalysator.

Jeg trodde vi var på rett vei

Det ble dramatiske dager med svært stor medieoppmerksomhet og sterke følelser. Politiet og folk fra Rauma som ville få inntekter fra utbyggingen, sto mot oss. Men samhold mellom naturvernere og lokalbefolkningen i Eikesdalen gjorde oss sterke.

Vi tapte kampen, og Mardalsfossen ble temmet. Noen av oss fikk solide bøter. Men aksjonen økte fokuset på verdien av norsk urørt natur og hensynet til lokale og sentrale verneinteresser.

Vi bidro til en utvikling som i årene som fulgte bremset nedbyggingen av norsk natur og villmark, og etter hvert førte til etablering av mange nasjonalparker og andre særskilt vernede områder. Vi var også modell for Altaaksjonen ti år senere.

Frem til tusenårsskiftet følte jeg at Norge var på noenlunde rett vei. Jeg trodde det vi og andre gjorde den gangen, hadde hjulpet. At det nyttet å kjempe. Men nå skjer en ny, dramatisk nedbygging av norsk natur, minst like omfattende som vannkraftutbyggingen i forrige århundre. Natur og villmark angripes fra «alle kanter».

Les også

Moderne sivil ulydighet fyller 50. Er aksjonsformen mer aktuell enn noen gang? spør Frank Rossavik

Klimaaktivister og kapitalkrefter på lag

Storstilt hyttebygging med svære nye hytteområder utvikles i alle deler av landet. Oppdrettsnæringens merder fyller og forurenser fjordene. Svært mange flere merder kommer.

Det verste er likevel utbyggingen av landbasert vindkraft. Etter tusenårsskiftet veltet klimakrisen for alvor inn over oss. Med vindmøller skulle Norge få avlat for oljeutvinningen og redde verden. Folk ble overkjørt. De ble lovet gull og grønne skoger, og prosjektene ble skjønnmalt. Klimaaktivister og kapitalkrefter spilte på lag og overtalte lokale og sentrale myndigheter og politikere.

Nå ser vi hvor ille det er, mye av det som er bygget, og hvor ille det blir, det som kommer. Dimensjonene over naturødeleggelsene er nesten ufattelige. Myndighetene sier at folk må finne seg i dette. Avtaler er avtaler. Jusen er klar: «Dere fikk muligheten til å si nei. Bad luck.»

Vi har alle et ansvar

Det sies og skrives at vi trenger vindkraften. At kraftbehovet vokser så mye at vi må ha den. Jeg leser at vi får et økt kraftbehov på 20 prosent bare fra planlagte kraftkrevende datalagringsbanker.

Vi har alle et stort medansvar for å bidra til å løse klimakrisen. Global oppvarming skader og ødelegger naturen. Men løsningene må ikke få ødelegge enda mer! Vi har også et ansvar for å ta vare på naturen direkte ved å motarbeide nedbyggingen av det lille som er igjen av relativt vill og ikke utbygget natur.

Som art har mennesket vist sin styrke gjennom den nære utviklingshistorien fra Homo sapiens for om lag 200.000 år siden skilte lag fra sine menneskeapeforfedre, dro ut fra Afrika og befolket verden som jegere og samlere. Ved slutten av siste istid begynte vi å dyrke jorden og holde husdyr.

Vi dannet byer og samfunn. Vi utviklet ny kunnskap og bygget nye kulturer. Som Jared Diamond så godt har beskrevet i Våpen, pest og stål, gikk det relativt langsomt, så stadig fortere fra midten av det forrige tusenåret til utviklingen eksploderte fra 1700-1800-tallet.

Siden jeg ble født for snart 75 år siden, har folketallet på jorden økt fra 2,5 til nesten 8 milliarder. Det er mer enn en tredobling bare på denne korte tiden. En enorm velstandsutvikling har ført til at menneskets fotavtrykk på jorden er økt så kraftig at vårt uttak av ressurser fra naturen er mye større enn det jorden bygger opp igjen.

Det guddommelige mennesket

Vi er i ferd med å ødelegge naturen og våre egne livsbetingelser. Mennesket og våre tamdyr utgjør nå ca. 95 prosent av biomassen til alle pattedyr på jorden. Jeg ble temmelig rystet da jeg hørte dette første gang for et par år siden.

Bare 5 prosent av alle pattedyr på jorden er ville! Vi utrydder plante- og dyrearter og forurenser jord og hav i rasende fart. Og vi slipper ut CO2 og andre klimagasser i mengder som gir dramatiske følger for alt liv på jorden.

Peter Wessel Zapffe sa at mennesket er overutrustet: Vi har større krefter og makt enn vi selv rår med. Dette er blitt enda tydeligere nå enn da Zappfe skrev det for snart 80 år siden. Kjernen i problemet er at vi mennesker tror at vi står over naturen. At beseiring av naturen løser alt.

Historikeren Yuval Noah Harari sier at vi er på vei til å innta en guddommelig rolle, allmektig over naturen. Tanken om at mennesket står over naturen, finner vi i de fleste religioner, ikke minst i kristendommen. Et slikt natursyn hindrer erkjennelsen av at mennesket er en ubrytelig del av den.

At vi er oppstått fra naturen, og er en integrert del av kretsløpet. Vi må lære å verdsette naturen i kraft av seg selv, ikke bare som et middel for oss. Naturen har egenverdi langt utover hva den gir menneskene. Vi lever av naturen, men vi må også leve i og med den.

Snart møtes noen av oss som var med på Mardøla i Eikesdalen, for å minnes det som skjedde for femti år siden. Og spørre oss selv: Hvor står vi? Hvor går vi?


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Økonomer og biologer mener naturvern er blitt svært lønnsomt. 30 prosent av kloden bør vernes.

  2. Les også

    Vi satser på vindmøller, elferger og kortreist mat. Men klimaeffekten vil verden først oppleve om noen tiår.

Les mer om

  1. Naturvern
  2. Natur
  3. Miljøpolitikk
  4. Vindkraft
  5. Global oppvarming

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    Bru varsler «historisk innstramming» i vindkraften

  2. NORGE

    Beskytter Grunnloven ufødte barn mot klimakrise?

  3. KRONIKK

    Vil nok en sjanse for å redde Libanon bli forspilt?

  4. KRONIKK

    Klimakamp og biomangfoldkamp er like viktig

  5. KRONIKK

    Meningsmålinger gjør oss fartsblinde for fakta

  6. KRONIKK

    Hvorfor ble jeg Leeds-fan?