En plikt å si imot
At ord ikke er handlinger og at en direkte sammenheng mellom hatytringer og hatkriminalitet ikke lar seg konstatere synes å ha blitt et mantra.
I 2002 ble den norske nynazisten og Boot Boys-lederen Terje Sjølie frifunnet for brudd på rasismeparagrafen (§ 135 (a) i straffeloven) av Høyesterett. Sjølies antisemittiske og rasistiske utsagn falt under en nynazistisk demonstrasjon i Askim på Rudolf Hess’ dødsdag i 2000. Med et tredvetalls Boot Boys-sympatisører som vitner hadde Sjølie erklært at "Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker." Sjølie hadde i sin tale hedret Rudolf Hess "for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra jødedommen", og karakteriserte Adolf Hitler som sin "kjære fører," og fremholdt at forsamlingen skulle "følge i Hess' og Hitlers fotspor" og ikke "vike fra deres prinsipper" for å skape "et Norge bygget på nasjonalsosialismen". Talen ble avsluttet med taktfaste "Sieg Heil!" og nazihilsener.
Møtt med applaus
Frifinnelsen av Sjølie i Høyesterett ble møtt med applaus fra landets avisredaktører fra høyre til venstre. Den var forankret i hensynet til ytringsfriheten, og kan betraktes som endepunktet for den utvidelsen av ytringsfrihetens grenser som aktører innenfor norske politiske, juridiske og akademiske eliter lenge hadde arbeidet for, og som blant annet ble nedfelt i Ytringsfrihetskommisjonens NOU "Ytringsfrihet må finne sted!" fra 1999. Riksadvokat Tor-Aksel Busch argumenterte på sin side for at dommen ville svekke vernet mot rasistiske og diskriminerende ytringer for minoriteter i Norge.
Ble anket
Høyesteretts frifinnelse av Sjølie ble i 2003 anket inn for FNs rasediskrimineringskommisjon (CERD) av blant andre Antirasistisk Senter og de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim. I 2005 erklærte rasediskrimineringskommisjonen at Høyesterett hadde brutt med forutsetningene i artikkel 4 og 6 av FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965. Norske myndigheter ble anmodet om å iverksette tiltak for å hindre at uttalelser av den typen som Sjølie hadde kommet med i fremtiden ble beskyttet av ytringsfriheten.
Frifinnelsen av Sjølie ble også kritisert av Europarådets tilsynsorgan ECRI. Statsråd Odd Einar Dørum (V) lovte å rette seg etter påleggene fra FNs rasediskrimineringskommisjon. Anbefalingene fra et statlig oppnevnt utvalg under ledelse av professor Gudrun Holgersen, nedfelt i NOU-en "Rettslig Vern Mot Etnisk Diskriminering", om å skjerpe strafferammen så vel som gyldighetsområdet for brudd på § 135 (a) ble da også satt ut i livet da lovteksten ble revidert i 2005. Det formelle rettighetsvernet mot rasistiske og diskriminerende ytringer under § 135 (a) er blitt vesentlig bedre etter frifinnelsen av Sjølie.
Delt dom
Sjølie-dommen var delt. Høyesteretts flertall, anført av Ingse Stabel, innlot seg på en historisk revisjonisme og en trivialisering av Sjølies hatytringer ved å anføre at "tilslutning til nazistisk ideologi" "ikke uten videre" kunne "antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper". Å si at dette er en problematisk tolkning av hva det rent faktisk innebærer å uttrykke at Adolf Hitler er ens "kjære fører", å rope "Sieg Heil!" offentlig, og å hylle Hitler og Hess for deres "heroiske" innsats for "å redde Europa fra jødedommen" vil være å uttrykke seg mildt.
Høyst diskutabelt
For det er vel slik at man kan forutsette at en mann som var om lag 25 år på det tidspunktet uttalelsene ble fremsatt har forutsetninger for å vite hva som hendte med europeiske og norske jøder (samt homofile og romaer) som en direkte følge av nazistisk ideologi under Shoah? Når flertallet anførte at ytringene var av politisk art, og dermed underlagt et særskilt vern, fremstår det også som høyst diskutabelt. Da Oslo-politiet først henla saken mot den nynazistiske Vigrid-lederen Tore Tvedt for hans uttalelser til VG i 2003 om at jøder var "parasitter" som måtte "renskes ut" var det med henvisning til Høyesteretts frifinnelse av Sjølie. Det krevde en iherdig innsats fra blant annet Mosaisk Trossamfunn og Antirasistisk Senter for å få saken opp for domstolene. Tvedt ble av Høyesterett funnet skyldig i brudd på § 135 (a) i 2007.
Bagatellisert
I senere tid har vi nok en gang opplevd at sentrale og innflytelsesrike aktører i norske medier og akademia har bagatellisert eller forsvart frifinnelsen av Sjølie. At ord ikke er handlinger og at en direkte sammenheng mellom hatytringer og hatkriminalitet ikke lar seg konstatere synes å ha blitt et mantra. Men én av dem som var til stede under Sjølies tale i Askim i august i 2000 bar navnet Ole Nicolai Kvisler. Han var i månedene som fulgte i nær kontakt med Terje Sjølie. I januar 2001 var Kvisler hovedmannen blant tre nynazister fra Boot Boys som brutalt knivdrepte en forsvarsløs femtenåring ved navn Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo.
Høyesterett synes i dom av 30. mars i år å ha senket terskelen for pådømmelse av rasistiske og diskriminerende ytringer under § 135 (a). Utviklingen er i tråd med lovgivers intensjoner da paragrafen ble revidert i 2005. Den demonstrerer også Høyesteretts uavhengighet i forhold til rådende vinder i den liberale meningseliten. Statsminister Jens Stoltenberg har etterlyst mer åpenhet og demokrati, men også mindre naivitet. Mer demokrati kan bety at flere borgere engasjerer seg. La oss derfor ikke bare snakke om ytringsfrihet, men også om ytringsrett og ytringsplikt.
Motytringer
I et liberalt demokrati som det norske har alle rett til å ytre seg. Men slik vi ser det påhviler det også de mange blant oss som er opptatt av å bygge en felles og god fremtid for alle borgere i dette land å komme med motytringer når ytringsfriheten ikke lenger er "vakker", men derimot brukes til å fremme hat, diskriminering og/eller vold. Vi anser også at vi har en plikt til å ytre oss mot dette når gamle konspirasjonsteorier som Sions Vises Protokoller tas frem i lyset av fremstående akademikere som professor Johan Galtung. Eller når nye konspirasjonsteorier om Eurabia markedsføres av Peder Are Nøstvold Jensen og andre.
