Korona spør ikke om du er rik eller fattig. Likevel rammer viruset skjevt. | Mímir Kristjánsson

Korona er ikke så klasseløst som man skulle tro. Det må stortingsflertallet ta hensyn til når de utformer sine krisetiltak.

Det er lett å tenke at korona er et egalitært virus. Korona spør ikke om du er rik eller fattig, om du jobber på børs eller i butikk, om du har grønne tall på konto eller røde tall på kredittkortet. For covid-19 er vi alle like.

Bortsett fra når vi ikke er det. På en forside i DN i forrige uke kunne vi lese at «Norge jobber hjemmefra». Avisen hadde oppsøkt IT-selskapets Ciscos ledermøte, der ti av deltagerne var med på skjerm.

Men jobber hele Norge hjemmefra? Slett ikke. Butikkansatte, helsefagarbeidere, lagerarbeidere, håndverkere og hundretusener av andre må fortsatt på jobb.

I disse yrkene er hjemmekontor ikke noe alternativ. Det nytter ikke å stå i kassen på Facetime, og man kan ikke pusse opp bad over Skype.

«Hjemmekontorfolket» og de andre

Klasseskillet som har vokst frem mellom oss hjemmekontorfolket og de andre, kommer til uttrykk på tre måter.

For det første er skoler og barnehager stengt. Vi må ta oss av barna hjemme.

Riktignok har stortingsflertallet utvidet ordningen med omsorgspenger. Det er like fullt privilegert å kunne jobbe samtidig som man tar seg av barna, bare med litt hjelp fra et nettbrett.

Det er ikke uten videre enkelt for en maler eller murer bare å melde seg av et pågående oppdrag, enda så mange lønnede omsorgsdager Stortinget vedtar.

Utsetter seg for smittefare

For det andre er vi som kan velge hjemmekontor, skånet for en del smitte. Vi kan holde oss inne. I mange år har det å sitte i «kassa på Rimi» blitt brukt som et slags norsk synonym for drittjobb. Nå ser vi til fulle hvor viktige de som sitter i «kassa på Rimi», egentlig er for samfunnet.

Mens livredde kunder hamstrer toalettpapir, sørger de for at det er mat og varer nok til alle i en nasjonal krisetid. Og mens de gjør det, utsetter de seg for en helt annen type smittefare på jobb enn det vi gjør når vi deltar på et telefonmøte fra hjemmekontoret.

For det tredje er vi som kan velge hjemmekontor, i større grad skånet fra permitteringer. Mange av oss kan fortsatt gjøre jobben vår, bare hjemmefra.

Men for de mange hundre tusen som jobber i bar, på kafé, i reiselivet eller i kulturen, er det bare å forberede seg på permitteringsvarsel – om det ikke for lengst har kommet.

Nettopp denne urettferdigheten var grunnen til at stortingsflertallet var nødt til å utvide antall permitteringsdager med full lønn fra tre (som var regjeringens forslag) til 20. Det var bra, men 20 dager går også fort når vi står overfor en pandemi som kan vare til langt ut på høsten.

Taper lønnskampen – igjen

Muligheten til hjemmekontor har altså skapt nye klasseskiller i arbeidslivet de siste ukene. Situasjonen blir ikke bedre av at en del av hjemmekontor-yrkene fra før er høyt lønnede, mens det å jobbe på lager, sitte i kassen eller stå bak bardisken er skammelig underbetalt.

I snitt tjener en hotellresepsjonist 366.600 kroner i året, inkludert alt av overtid og tillegg. Det sier seg selv at å leve på nærmere 80 prosent av dette, er vanskelig. Den som derimot tjener 599.148 i året eller mer, og dermed får full uttelling på dagpenger, vil tåle et lønnsnedslag langt bedre. De som taper lønnskampen til vanlig, taper også nå.

Les også

Hva vet vi om koronavirussykdom hos barn og ungdom? Og hvor farlig er det?

De med fast jobb vinner

Også andre klasseskiller åpenbarer seg i koronaens tid.

Et av dem går mellom oss som har fast jobb, og alle dem som er midlertidig ansatte, går på timekontrakter eller har enkeltmannsforetak.

Frisører og fysioterapeuter har i praksis fått yrkesforbud. Mange av dem har ikke engang rett på dagpenger. Musikere og lydmenn har mistet alle sine oppdrag for flere måneder fremover.

En foreløpig ordning for inntektssikring er kommet på plass, men den trår ikke i kraft før dag 17. De første 16 dagene står man uten inntekt, mens vi som har fast jobb, kan være trygge på å få utbetalt penger fra dag én.

Nå ser vi hvor viktig det er at arbeidslivet er organisert rundt faste, hele stillinger, og ikke midlertidige kontrakter og ansettelser via enkeltmannsforetak.

Tjener penger på krisen

Et annet slikt klasseskille går mellom de som har penger på konto, og oss som allerede hadde belastet kredittkortet. Norges Bank har riktignok satt ned styringsrenten. Men bankene somler som vanlig med å følge etter.

Og i en tid hvor hundretusenvis av mennesker vil miste hele eller deler av inntekten, er det liten tvil om at kredittkortene vil gå varme. De som driver med forbrukslån, har gode tider nå, som de alltid har i krisetider.

Når denne krisen først er over, betyr det at en del av befolkningen vil sitte igjen med en ikke ubetydelig kortsiktig gjeld, mens de som hadde godt med sparepenger før krisen, ikke trenger å gjøre seg til gjeldsslaver.

Noen få vil også kunne tjene på krisen ved å investere sine sparepenger i aksjemarkedet når det ligger på bunn. Milliardærfamilien Andresen har for eksempel satt av fire milliarder i kontanter og har ti milliarder i total investeringskapasitet for å gjøre oppkjøp i tider som denne. De vil «utnytte børsfallet», kan DN melde. Mens noen må makse kredittkortet, vil andre komme ut av korona-krisen med større formuer enn noensinne.

Helse er ikke jevnt fordelt

Det kanskje mest alvorlig klasseskillet handler likevel om helse. God og dårlig helse er ikke jevnt fordelt i befolkningen.

En av sykdommene som plasserer deg trygt i risikogruppen, er kols. I mange tilfeller er kols yrkesrelatert. Det skyldes at du har arbeidet med mye støv, røyk eller gass på jobben. Sveisere og platearbeidere, renholdere, bakere, frisører og veiarbeidere er noen av gruppene som er overrepresentert blant de kols-syke.

I et intervju i Klassekampen sier pandemiforsker Svenn-Erik Malmelund at «jo lavere inntekt og utdanning du har, jo høyere risiko har du for alvorlig sykdom og død i situasjoner med pandemier». Han forteller at det under spanskesyken i 1918 var folk i arbeiderklasseyrker som først ble smittet. Trangboddhet er en annen faktor som øker smittefaren. Det er ikke alle som har råd til å holde avstand fra naboen i en enebolig.

Korona er altså ikke så klasseløst som man skulle tro. Det må stortingsflertallet også ta hensyn til når de utformer sine krisetiltak.

Rettferdighet betyr noe også i koronaens tid. For dersom viruset rammer så skjevt sosialt som det nå truer med å gjøre, vil den også undergrave den kanskje eneste kuren vi egentlig har mot covid-19: Samhold og solidaritet.