Kronikk

Det indre klimaparadokset

Til tross for at det blir sagt igjen og igjen at klimasaken er «vår tids største utfordring», ser det rett og slett ut som man har gått lei av å være redd for fremtiden.

afp000563338.jpg FOTOLIA/NTB SCANPIX

  • Ole Jacob Madsen

Hvorfor sover vi godt om natten, når mørket truer med å senke seg for godt? Kan økopsykologien vekke oss? Nylig ble TNS Gallups Klimabarometer for 2013 presentert via pressemeldingen: «Klimasak avgjør for hver fjerde velger». Umiddelbart høres budskapet ikke så verst ut, nesten litt beroligende er det. Under selve presentasjonen av resultatene ble det imidlertid raskt klart at interessen for klimasaken i befolkningen bør gi grunn til uro. Andelen som er videre opptatt av klima har sunket fra 28 prosent i 2009 til 18 prosent. På listen over de største utfordringene Norge står overfor ifølge de spurte finner vi klimasaken nede på en sjette plass etter helse, vei og bane, innvandring, utdanning og kriminalitet. Til tross for at det blir sagt igjen og igjen at klimasaken er "vår tids største utfordring", ser det rett og slett ut som man har gått lei av

Ole Jacob Madsen

å være redd for fremtiden, skrev Harald Stanghelle i en kommentar.

Hjertet følger ikke hodet

Klimaskeptikerne blir gjerne utpekt som bremseklossen, men et vel så stort problem ser ut til å være andelen av befolkningen som faktisk godtar advarslene om menneskeskapte klimaendringer. Det ser bare ikke ut til å gi utslag i deres daglige lengsler og bekymringer. Den over gjennomsnittet samfunnsengasjerte legen Elisabeth Swensen satt nylig ord på paradokset i Klassekampen: «Mitt manglende klimaengasjement vekker intet moralsk ubehag». Hodet anerkjenner alvoret, men hjertet følger ikke etter.

Kanskje våkner vi ikke før vi har beijingske tilstander der myndighetene må advare innbyggerne i Oslo mot å ferdes utendørs på grunn av akutt helsefarlig luftforurensning? Engasjementet vil nok stige i takt med den gulaktige smogen som legger seg rundt tårnene på Oslo rådhus, men da kan det allerede være for sent. Vi må derfor prøve å foregripe situasjonen. Hvis hovedutfordringen ikke er mangelen på vitenskapelig evidens for endringer i det ytre miljøet, må vi vende oss til menneskets indre forestillingsverden.

Modernitetens dominans

Swensen bruker ordet «engasjement». Det forstås vanligvis som «deltagelse» eller «interesse», men det kan også bety «forbindelse» og «forpliktelse». I denne sammenheng kan et manglende engasjement for klima i befolkningen tyde på en sviktende forbindelse, mens i saker som helse, vei og bane, innvandring, utdanning og kriminalitet føler vi en tettere naturlig forbindelse, og derved forpliktelse.

En retning innenfor psykologi, økopsykologi, har kommet til de siste tiårene. Her søkes en ny psykologi der forbindelsen til miljøet og den større omverden er preget av en like naturlig forpliktelse som du har til din nærmeste familie og venner. Modernitetens dominans av naturen tross alle fremskritt, har også gitt negative utslag i to retninger: Det svekker jorden (økologisk krise) og det svekker mennesket (sosial og psykologisk krise). Det har oppstått en fatal avstand mellom individuelle og miljømessige problem, som egentlig henger sammen. Økopsykologene forstår eksempelvis depresjon som uttrykk for det moderne menneskets tapsfølelse til den naturlige omverden.

Økososialisme

Den kanadiske filosofen Charles Taylor advarte mot en forflatet, selvforsynt individualisme der man ikke anerkjenner avhengigheten av verden utenfor: «Vi behøver å forstå oss selv som del av en større orden som kan gjøre krav på oss». Hvordan oppnår man dette i praksis? Historikeren Theodore Roszak hevdet at miljøforkjempere er blant de mest psykologisk analfabetiske menneskene som finnes, gitt troen på mennesket som rasjonelt og bruk av sjokk og skam som virkemidler. Målet for økopsykologien er således ikke bare rasjonelt å overtyde om den gjensidige forbindelsen individ og natur, men å få mennesket til å føle det kroppslig og emosjonelt. Her finner man alt fra relativt fordringsløse intervensjoner som dyreterapi og utendørs naturterapi til samfunnsomveltende visjoner som økososialisme, som vil ta tilbake allmenningen og skape flere naturnære arbeidsplasser.

Monoman opptatthet

Det er lett å harselere med økopsykologien for å være romantisk og virkelighetsfjern, og i øyeblikket er nok diagnosen av problemet mer treffsikker enn tiltakene. Forestillingen om det moderne mennesket som fremmedgjort er nok også vanskelig å omsette politisk i et land som Norge, der befolkningen, hvis den lider under et tap av retning, vet å holde seg med nok velstand, teknologi, oppussing og sport på TV til å holde angsten behørig på avstand. Kanskje må man derfor starte nøkternt med det som allerede engasjerer. Karakteristisk for individualismen er en nesten monoman opptatthet av fysisk og psykisk velvære. Helse er dessuten det området flest er opptatt av på TNS Gallups måling.

Forestillingen om egen helse

Den mest fascinerende adferdsendringen i nyere tid utspilte seg med innføringen av røykeloven i 2004. Før loven trådde i kraft virket forslaget som alt annet enn en vinnersak. Overformynderi fra staten og inngripen i individets frihet lød opinionen. I dag skal du lete lenger for å finne uttalte motstandere selv blant røykere, som det forresten ikke er mange igjen av. De sinte protestene ble over natten forvandlet til entusiastiske lovprisninger om å puste i frisk luft og å gå på byen uten å måtte lufte klærne neste dag. Hensynet til innemiljøet vant, men ikke av ansvarsfølelse for astmatikere, men ut fra forestillingen om at det var bra for egen helse.

«Alt henger sammen med alt»

Ytre krav ser ut til å måtte bekles med terapeutiske gevinster. Vil man få bukt med bilismen i byer som Bergen kan man ikke bare appellere til folks empati med luftveisplagede, men man må også skape positive bilder av sunne, individualister som går og sykler, og tilsvarende negative av «kveget» av bilister som frivillig utsetter seg for "det farlige stresset" når de havner i kø. Og siden røyking på kort tid ble noe vulgært kan også flyreiser bli det.

Alt henger sammen med alt, sa som kjent Gro Harlem Brundtland fint. Det ser bare ikke ut til at vi kan stole på at den rasjonelle erkjennelsen alene er tilstrekkelig bærekraftig.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Tekno-miljøvernerne glemmer naturen

  2. DEBATT

    Klimaangst, økologisk sorg og økologisk depresjon. Det er en grunn til at disse fenomenene dukker opp

  3. KRONIKK

    Jeg har innsidekunnskap om radikalisering. Jeg er en eks-radikaler

  4. A-MAGASINET

    En deilig påskeferie er over. Hva skal få deg opp av sengen i morgen?

  5. A-MAGASINET

    Psykologiprofessor: «Selvrealisering er blitt et krav»

  6. LANGRENN

    Bjørgen: - Jeg møtte veggen etter OL