Det er fare for at verden igjen faller tilbake til den kalde krigens iskalde terrorbalanse | Henrik Thune
Limet som fikk det nye verdenssamfunnet etter 1990 til å henge sammen, er i ferd med å gi etter.
Se dette for deg: Det er varmt i luften i Washington DC, over normalen, men global oppvarming er det ingen som tenker på. Det er 11. september, men fortsatt elleve år til Al-Qaida angriper USA med fly og drivstoff fra amerikanske flyselskaper. I Europa er Tyskland fortsatt delt i to, og EØS finnes ikke. Samtidig er USAs økonomi femten ganger større enn Kinas, det er ennå ett år til Sovjetunionen skal oppløses, og om noen måneder går Donald Trump konkurs for første gang.
Akkurat denne dagen i 1990, straks etter å ha krysset det solvarme fortauet utenfor Capitol Hill, står daværende president George H.W. Bush foran en fullsatt amerikansk kongress. Han smiler til både demokrater og republikanere, som er enige om det aller meste. Så retter han ryggen og sier langsomt før salen bryter ut i begeistring: «Det vi nå står overfor, er en stor idé, det er en ny verdensorden!»
En ny tidsregning etter den kalde krigen
Omtrent sånn, og med typisk store ord, begynte en helt ny tidsregning i internasjonal politikk. Den kalde krigen var over. Sovjetunionen hadde gitt opp å vinne rustningskappløpet med USA. Vesten erklærte seier.
Eller som en kommentator i New York Times kjekt formulerte det til manges jubel: «Endelig, Pax Americana!»
Hvis man ennå ikke var født i 1990, eller ikke riktig husker datidens bybilder i Oslo eller til og med Moskva, New York eller Beijing, er det fort gjort å overse hvor store forandringene har vært. Men altså: Oslo var en by uten en eneste skikkelig kaffebar. I Beijing fantes det ikke høyhus. Manhattan var et nedslitt sted med drøyt to tusen drap i byen pr. år. Og i Moskva kunne turister finansiere en hel langhelg ved å selge et par brukte jeans på svartebørsmarkedet.
For å si det i vårens evangeliske språkdrakt: I løpet av de siste tredve årene har internasjonal politikk vært gjennom en himmelferd. Verden er blitt mye friere, mye rikere, og mye mer samkjørt. Og viktigst av alt – på toppen av det hele har det eksistert en internasjonal orden som har vært fredeligere og mer stabil enn noen annen tid siden midten av 1800-tallet.
Spørsmålet nå er om dette vil vare. Har vi kommet til slutten av Pax Americana? Og i så fall: Hva kan da komme til å skje, hvis vi ikke vokter oss?
Vi fikk en stor opptur
Men la oss begynne med den gode siden av historien. For på tross av dagens fremtidsbekymrede tidsånd, med murrende uro om klima, Donald Trumps personlighet, gryende stormaktsrivalisering og forvitring av nasjonal kultur, er det fort gjort å glemme den store oppturen.
Antall drepte av vold og krig er på et historisk lavmål. Selv de to store bølgene av vestlig krigføring i den såkalte krigen mot terror (fra 2001 og etter 2014) forandret ikke hovedtrenden. Med unntak av gnisningen mellom Vesten og Russland om Syria og Ukraina har det ikke vært en eneste stormaktskonflikt av det slaget som hjemsøkte verden i det 20. århundre.
Hungerkatastrofer, som har herjet menneskeheten jevnlig fra de første jordbrukerne slo seg ned nord i Midtøsten for over 11.000 år siden, er også nesten borte. I 1990 levde nærmere førti prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er antallet falt til ti prosent.
Og ifølge organisasjonen Freedom House, som holder rede på global politisk utvikling, var verden i 2005 friere og mer liberal enn noen gang. Selv med en ørliten nedgang de siste årene er fortsatt antallet demokratier i verden skyhøyt i historisk forstand. Av 195 land ble 146 kategorisert som frie eller delvis frie i 2018.
Tallene er altså gode. Hvis verdenspolitikken hadde vært som en langsiktig sparekonto, kunne Homo sapiens ledd hele veien til banken.
Allikevel mangler vi tro på fremtiden
Likevel er det lite glede og latter å spore. Dette er ikke noe særnorsk eller vestlig fenomen. Kollegene mine og jeg reiser mye rundt og møter folk ulike steder. Nesten uavhengig av hvem man møter, og om det er russere, amerikanere eller diplomater i Europa eller Asia, er samtalene påfallende nedstemte.
USAs tidligere utenriksminister, Henry Kissinger, er antagelig den nålevende personen med lengst utenrikspolitisk erfaring. Han oppsummerte nylig den rådende stemningen kontant: «Vi lever i en veldig, veldig farlig tid.»
Dette er et av samtidens store paradokser.
Verdens tilstand, målt med kalde data, er bedre enn nesten noen gang. Økonomier er integrerte. Populærkulturen er som en eneste stor global lekegrind. Til og med trusselen fra IS og faren for atomkrig i Korea, som mange var opptatt av for kort tid siden, er redusert.
Likevel finnes det knapt noen tillit til fremtiden som ligger foran oss.
Hva er det som er i ferd med å skje? Hva slags krise er det Kissinger og så mange andre frykter?
Den nye verdensorden forvitrer
Litt teknisk er svaret dette: Den virkelig store globale utfordringen vi står overfor i dag er at den nye verdensorden – den USA erklærte i 1990 og som verdens stormakter i all hovedsak har anerkjent – er i ferd med å forvitre. Og når en orden på dette nivået begynner å bryte opp, har historien tidligere vist at internasjonal politikk står i fare for å falle tilbake til sin grunnposisjon. Og hva er den? Jo, at tilliten forsvinner og erstattes av en eskalerende militær konkurranse mellom stormakter som paralyserer samarbeid og fellesløsninger om klima eller økonomi.
La meg forsøke å forklare.
Orden i internasjonal politikk er et ganske sjeldent fenomen. Grovt sett har det bare eksistert tre perioder med noenlunde stabil internasjonal orden siden Norge ble en stat. Den første var den såkalte «europeiske stormaktskonserten» anlagt etter Napoleonskrigene i Wien fra 1814, som først brøt sammen tiårene før verdenskrigen i 1914.
Deretter sto internasjonal politikk uten noen godt fungerende orden helt til seierherrene etter andre verdenskrig, med USA i spissen, satte i gang byggingen av det vi kjenner som FN-systemet. Men bestrebelsene lyktes bare delvis. Rivaliseringen mellom atommaktene USA og Sovjetunionen produserte likevel en absurd form for stabilitet, basert på militær terrorbalanse og uskrevne regler.
Den tredje formen for stabil orden er den president Bush annonserte og som vi har levd med siden begynnelsen av 1990-tallet. Denne orden har vært fundert på særlig tre kraftige bærebjelker.
De tre kraftige bærebjelkene
Den ene er globaliseringen, og utbyggingen av en felles og nærmest grenseløs global markedsplass for handel og produksjon.
Den andre har vært liberalismen og forsøket på å gjøre demokrati og liberale verdier til en global fellesnevner, ofte med bruk av makt.
Og den siste, og mest avgjørende bjelken, har vært USAs nærmest totale maktdominans over nesten hele den globale arenaen.
Kort sagt: Skulle man sette en merkelapp på den typen internasjonal orden vi har levd med de siste tredve årene, så vil det være «en liberal orden» fundert på «amerikansk hegemoni».
Det vi opplever nå, er et bredt tilbakeslag mot nettopp denne ordenen, både fra innsiden og utsiden av Vesten. Limet som fikk det nye verdenssamfunnet etter 1990 til å henge sammen, er i ferd med å gi etter. Trumps valgseier, Brexit, gule vester i Paris, nasjonalisme og økende stormaktsrivalisering er alt sammen symptomer på dette.
Globaliseringens negative sider
Hva forvitringen skyldes?
Svaret er sammensatt. Noe av ansvaret hviler på USA og Vesten selv, som har vært uvørne med makten som ble vunnet etter den kalde krigen. Og noe av årsaken er forskyvingen av makt østover i verden og mistrivsel med en orden som blant annet Moskva ikke føler ivaretar russiske interesser.
Det som uansett er hevet over tvil, er at politiske demokratiske systemer i Europa og USA ikke tidsnok tok høyde for hvordan globaliseringens grenseløshet ikke bare skaper vekst, men også økt ulikhet, utflagging av arbeidsplasser, massive miljøkonsekvenser – og kolliderer med identitet og lokal tilhørighet.
Dessuten er liberale verdier blitt undergravd, fordi Vesten var for ambisiøse og forsøkte å innføre demokrati med makt, i Libya, Afghanistan og Irak, uten å lykkes.
Alt dette har skapt motreaksjoner.
Det mest avgjørende er likevel at USAs egen evne og vilje til å ivareta orden internasjonalt, er blitt svekket.
Noe av dette har å gjøre med at makt og rikdom er flyttet ut av USA til Kina, og en ny global middelklasse i Asia. Men mye skyldes også at globaliseringen og feilslåtte militære felttog i Midtøsten har kostet mange vanlige amerikanere dyrt – og nå ønsker de å trekke USA hjem igjen.
Hvor bekymret bør vi være?
Nedfrysingen av verdenspolitikken
For øyeblikket foregår det en stor internasjonal gjettekonkurranse om akkurat dette. Noen mener det kan bli en ny kald krig, og at NATO vil drive Russland og Kina sammen. Andre frykter kaos og økende handlingslammelse overfor kollektive utfordringer, som klima. Atter andre mener utviklingen minner om Europa før første verdenskrig, den gangen motreaksjoner mot datiden globalisering gjorde politikken og nasjonalismen voldelig.
Det som er sikkert, er at nedfrysingen av verdenspolitikken skjer betydelig raskere enn vi aner. Russlands antatte bruk av desinformasjonskampanjer via Facebook for å påvirke demokratiske valg er eksempel på dette. Det samme er Kinas utbygging av ukonvensjonelle maktmidler for å utligne USAs dominerende militærmakt.
Og fra den andre siden: I Washington har Kongressen nylig samlet seg om en ny Nasjonal forsvarsstrategi (NDS) der hovedtrusselen ikke lenger er militant islamisme, men Kina og Russland, på tross av at NATOs totale forsvarsbudsjett er tre ganger større enn disse to tilsammen.
Alt dette er deler av et eskalerende stormaktsspill.
Det betyr ikke at verden igjen faller tilbake til den kalde krigens iskalde terrorbalanse. Men faren er der, og hovedutfordringen for diplomater og statsledere er å holde hodet kjølig for å hindre at det skjer. Hvis ikke vil det bli vanskelig å finne felles løsninger på de problemene jorden virkelig sliter med.
De viktigste sakene nå
En gang på 1980-tallet foreslo en velkjent internasjonal røst, Henry Shue, at den beste politikken alltid er å fokusere på det viktigste først. At politikere bør bli litt mer som ekornet. Plukk én nøtt om gangen, og helst de største først. I så fall er det tre saker som bør stå øverst på agendaen:
- Unngå konflikt mellom Kina og USA.
- Unngå at Europa kolliderer med Russland.
- Unngå at rivalisering overskygger klimakrisen.
Dette er svære spørsmål. Men på den annen side. Når noe virkelig er viktig, kan man alltids la andre ting fare.
Eller som president Bush også sa den gangen for tredve år siden: «Jobben er å samle verden rundt de viktigste oppgavene.»
Men det var altså ved begynnelsen av en helt annen tid.
Limet som fikk det nye verdenssamfunnet etter 1990 til å henge sammen, er i ferd med å gi etter.
- Her kan du lese en sak som viser positive utviklingstrender på helt sentrale områder for menneskeheten: Ti tegn på at verden går fremover
- Og her kan du lese mer om hva som går i feil retning:
