Norge er en uforskammet vert. Hvor ble det av gjestfriheten? | Thomas Hylland Eriksen
Det er ingenting flyktninger og innvandrere heller vil enn å bli stilt krav til.
Hvor ble det av gjestfriheten? spør en forskergruppe ved Universitetet i Oslo. Svaret er kanskje at det rike og stabile Norden i økende grad trekker stigen opp etter seg. Men gjestfriheten har alltid vært et tveegget sverd.
Første del av Håvamål sirkler omkring temaer som gjestfrihet og gaveutveksling. Beskrivelsen der er så allmennmenneskelig at antropologen Marcel Mauss siterer den som epigraf til sitt skjellsettende essay «Gaven fra 1924». Ifølge Mauss er gaven i teorien frivillig, men i praksis obligatorisk.
Han slår fast at gaveutveksling består av tre elementer: Plikten til å gi, plikten til å ta imot og plikten til å gi en gjenytelse. Oppfyllelsen av disse tre betingelsene bekrefter gjensidig respekt og legger grunnlaget for utviklingen av tillit. Det finnes ikke noe slikt som en gratis gave.
Satt igjen med Svarteper
Gaver og gjestfrihet er uløselig forbundet. Håvamål slår da også fast at du har plikt til å hjelpe den som «har reist langt, fryser og er sulten, [for] han trenger varme og mat». Den eldre Edda, hvor Håvamål inngår, er førkristen, men etter kristendommens innføring sto gjestfrihet, barmhjertighet og nestekjærlighet, i alle fall i teorien, minst like sterkt som i vikingtiden.
I 2020 er det verdt å se nærmere på gjestfrihetens verdi i Norden, ettersom situasjonen her oppe har forandret seg ganske raskt. Samtlige skandinaviske land hadde en relativt sjenerøs asylpolitikk i 1990-årene og gjorde en innsats for at mange av dem som hadde reist langt og var sultne, skulle få varme og mat. Danskene var de første til å stramme inn, umiddelbart etter valget i 2001. Norge fulgte etter og etablerte en streng asylpolitikk lenge før Fremskrittspartiet ble invitert til å regjere landet sammen med Høyre.
I Sverige har innstramningene skjedd først etter Syria-krisen i 2015–16, da Sverige og Tyskland hadde vært de eneste europeiske landene til å signalisere at krisen primært rammet flyktende syrere og ikke europeere. Mange svensker og tyskere følte at de ble sittende med Svarteper etter at resten av Europa hadde malt dem inn i et hjørne.
Frank Rossavik: Finnes det egentlig noen farbar vei fra innvandrer til nordmann?
Kristen nestekjærlighet
Med denne endringen som bakteppe studerer en gruppe forskere, fra fag som teologi, antropologi og filosofi, gjestfrihetens vesen og vilkår i de nordiske landene i dag. Vi har blant annet sett på innflytelsen fra kristendommen, som hittil har vært lite utforsket i litteraturen om migrasjon i Europa. Det pågår en intens kamp om kristendommens vesen og verdigrunnlag over hele Europa, også hos oss.
På den ene siden finnes de som bruker kristendommen som skjold for å beskytte seg mot fremmed innflytelse.
På den annen side er det mange som tolker religionens budskap motsatt, og legger vekt på universell nestekjærlighet, respekt og toleranse.
Institusjonen kirkeasyl, som gjorde det mulig for papirløse flyktninger å få midlertidig beskyttelse, peker i denne retningen. Og biskop emeritus Gunnar Stålsetts besluttet å ansette en papirløs flyktning, ettersom kristne, moralske prinsipper i dette tilfellet ble vurdert som mer høyverdige enn innvandringsmyndighetenes.
Gradvis mer restriktiv
Det finnes ikke empirisk forskning som tyder på at åpenhet og toleranse generelt er blitt svekket til fordel for mistenksomhet overfor ikke-nordiske mennesker, selv om det kan være lett å trekke en slik slutning etter å ha vært innom Facebook. Det som derimot kan dokumenteres, er at innvandringspolitikken er blitt gradvis mer restriktiv siden århundreskiftet.
Det er dessuten lenge siden det var vanlig for politikere å snakke optimistisk om gjensidig berikelse, internasjonal solidaritet og et positivt mangfold. Både den politiske debatten og mediedekningen av minoritetsspørsmål har vært bekymringsdrevet i en del år nå.
Thorgeir Kolshus: Kan Ola og Kaveh Nordmann være hvem de vil?
Læring og respekt
Uavhengig av de siste årenes konjunkturendringer, som må ses i sammenheng med den nasjonalistiske vinden som blåser over Europa for tiden, er gjestfrihet et komplisert fenomen, på samme måte som gaveutveksling.
Som nevnt argumenterer Mauss for at plikten til å ta imot er like vesentlig som plikten til å gi. På dette punktet scorer de skandinaviske landene ikke videre godt. Den generelt svakt utviklede evnen til å ta imot andres ytelser kan muligens føres helt tilbake til misjonsbefalingen og dens ringvirkninger her i det protestantiske nord.
Formaningen om å gjøre andre folkeslag til Jesu disipler sier jo ingenting om verdien av å lære noe av de samme folkeslagene. På samme måte har både nordisk bistand og såkalt integreringspolitikk hatt det som sitt primære mål å tilby fremmede folk det beste vi har å tilby, nemlig retten til å bli akkurat som oss selv.
At integrering kan være en toveisprosess basert på gjensidig læring og respekt, ser underveis ut til å ha blitt glemt.
Vil gjøre nytte for seg
I alle kulturer, fra vikingenes til de kristnes, gjelder de samme prinsippene om gjestfrihet som om gaveutveksling. Du kan være en uforskammet gjest dersom du glemmer å takke for deg og stikker av med sølvtøyet.
Men du kan også være en uforskammet vert dersom du er uinteressert i dine gjester. De forvirrede gjestene ender med å spørre seg selv hvorfor de overhodet ble invitert, når vertskapet ikke viser tegn til å ville vite noe om dem.
Jeg har selv møtt flyktninger på asylmottak som forteller at de er takknemlige over å ha fått fysisk beskyttelse, rene klær og spiselig mat av nordmennene, og at de nå ønsker å gjøre gjengjeld. Én fortalte meg at han ville gjøre hva som helst – male et gjerde, vaske biler, undervise i arabisk – og at han ikke ville ha annet igjen for det enn anerkjennelse for at han hadde evnen til å gjøre nytte for seg. Det fikk han ikke. I stedet ble han sittende passiv til han hadde lært å bli sosialklient.
Det er derfor det er misvisende å snakke om betydningen av «å stille krav til» flyktninger og innvandrere. Det er nemlig ingenting de heller vil enn å bli stilt krav til. Takknemlighet gir i seg selv ingen selvrespekt, bare avhengighet.
- Les også denne kronikken av Thomas Hylland Eriksen: Kloden har feber fordi så mange av oss er drevet av grådighet
