Kronikk

Vakkert eller stygt, menneskelig eller kald. Kjennes arkitektur på kroppen? | Thomas Thiis-Evensen

Møter med nøyaktig samme rom kan oppleves høyst forskjellig fra person til person.

Er vår oppfatning av omverdenen bare bestemt av hver enkelts personlige «smak og behag»? spør kronikkforfatteren. Lukassek // Jan Tomas Espedal // Alexander Voskresensky / Shutterstock / NTB scanpix // Olav Urdahl

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Det skrives mer enn noen gang om arkitektur i mediene. Kanskje nyttig å se på grunnlaget for hvorfor vi mener så mye stygt og pent? Er det bare bestemt av hver enkelts personlige «smak og behag»?

Hus og byer danner høyst ulike romformer som vi daglig beveger oss i. Interiør, bygninger, gater og plasser. Hvordan opplever vi alle disse skiftende rominntrykkene med sitt vell av former, farger og materialer?

Hva treffer de i oss som gjør at vi reagerer og opplever dem som vakre eller stygge, avvisende eller innbydende, menneskelige eller kalde?

Thomas Thiis-Evensen er arkitekt og arkitekturprofessor. Erlend Aas / NTB scanpix

Personlige og sosiale erfaringer

Det er særlig tre grupper av livserfaringer som tilsammen påvirker slike opplevelser av omgivelsene.

De personlige erfaringene er gitt av den enkeltes bakgrunn, oppvekst og livstilstand. Som for eksempel at noen ikke liker lyseblått, fordi fargen ligner på stuetapetet i barndomshjemmet og minner om en oppvekst som ikke var hyggelig.

Neste er våre sosiale erfaringer, som er gitt av den enkeltes gruppetilhørighet, slik som forskjellig kultur, nasjonalitet, kjønn og yrke.

Slik sett kan man da muntert påstå at særlig svensker er glad i pastellfarger, fordi de minner om mange av den svenske kunstneren og designeren Carl Larssons interiører. Med ild i peisen og bakst på bordet, oser de av hygge og trygghet.

Carl Larssons maleri «Lathörnet», eller «Koselig hjørne», fra 1894. Carl Larsson

Slik vil møter med nøyaktig samme rom kunne oppleves høyst forskjellig, avhengig av våre personlige og sosiale assosiasjoner.

De kroppslige erfaringene

Den tredje referansen for hvordan omgivelsene virker på oss, er våre kroppslige erfaringer. Disse, i motsetning til de to foregående, er felles for alle mennesker, uansett bakgrunn.

Alle har en kropp med sine lemmer og dimensjoner, og alle har erfaringer med tyngdekraften og naturfenomenene rundt oss.

Et eksempel: Stilt ovenfor to stoler, den ene er en liggestol laget av Le Corbusier, og formet som en myk bølge med kuskinn, den andre er en pinnestol i hardt tre med rett og høy rygg. Øyeblikkelig vil vi oppleve dem som vesensforskjellige.

Le Corbusiers berømte liggestol som umiddelbart inviterer umiddelbart til å hvile, mener Thomas Thiis-Evensen. Her Le Corbusier-stol nummer 58.000. Arkivfoto: Olav Urdahl

Liggestolen inviterer til hvile, man blir nærmest fysisk avslappet av synet. Pinnestolen inviterer til anspenthet, man blir nærmest stiv og våken av synet.

Men dette inntrykket vil raskt bli tolket forskjellig, avhengig av den enkeltes bakgrunn. Den eldre med dårlig hofte vil oppleve liggestolen som ubrukelig. Han ser slett ikke noe hvile, bare strev med å komme opp og ned av den. Mens den designbevisste unge vil juble av begeistring. Den er jo tegnet av guruen Corbusier! Pinnestolen derimot, oppleves håpløst umoderne for en samtid med sans for det komfortable.

Hva er viktigst?

Alle de tre reaksjonsformene er viktige for hva vi opplever som meningsfylt og godt, men de opptrer i forskjellig rekkefølge.

Nyere hjerneforskning viser at førsteopplevelsen bestemmes av kroppserfaringene som vi lynraskt overfører til omgivelsene, spontant og ubevisst. Vi «gjenkjenner» de samme trekkene i omgivelsene som vi har erfart med vår kropp og overfører vår egen motorikk til det vi ser.

Vi «varsles» ved at vi i samme øyeblikk «prøver ut» det som rommet tilbyr oss å gjøre. Først deretter dukker de private og sosiale assosiasjonene opp og bearbeider førsteinntrykket til noe positivt eller negativt.

Står vi ved foten av en trapp, er vår første impuls «gå opp». Men om trappen oppleves som tung eller lett å gå i, er det kroppserfaringene som avgjør, skriver Thomas Thiis-Evensen. Bill Koplitz / Wikimedia Commons

Igjen et eksempel: Står vi ved foten av en lang og smal trapp, er førsteimpulsen «å gå opp». Det har vi erfart at er trappens hensikt. Men måten vi inviteres til å gå opp på, er avhengig av om den er steil eller slak, tung eller lett å gå i. Er trappen steil, vil den slitne bli svett bare av synet og gå forbi. Idrettsmannen derimot, vil kaste seg oppover med sammenbitte tenner.

Kroppen og omverdenen

Hva dette dreier seg om, kan anskueliggjøres med en enkel modell. Ethvert menneske er sentrum i et tredimensjonalt rom som omgir oss både foran, bak, over, under. Dette rommet er aldri nøytralt. Det utgjør hele vår omverden, hvis egenskaper er gitt av tyngdekraften og naturfenomenene.

Under oss møter vi bakken som trekker oss til seg, med fasthet, stein og gress. Omkring oss møter vi utstrekningen som gir rundskue mot fjell, sletter og skoger. Over oss møter vi himmelen som oppløfter, gir årstidene, dag og natt, lys og mørke.

Det å reise seg er å overvinne tyngdekraften, skriver Thomas Thiis-Evensen. Illustrasjonsfoto: Lukassek / Shutterstock / NTB scanpix

Også kroppen er gitt, og lemmenes funksjoner er laget til denne omverdenen for å overleve i kampen mot tyngdekraften og naturfenomenene. Derfor er kroppen i permanent psykisk beredskap som trigger ulike grunnstemninger i oss, avhengig av hvordan vi inntar rommet med våre handlinger.

Det å stå er derfor å seire over tyngdekraften, å ligge er å gi etter, være underkastet eller død. Følgelig er det å reise seg å overvinne, sitte er å oppleve ro og beherskelse, mens det å løpe fremover er opphissende og aktivt, og det å rygge inngir fare og flukt, og så videre.

Les også

Oslo før: Dette kunne blitt Oslos stortingsbygg

Det fundamentale stemningsrommet

Dette erfarte vekselforholdet mellom kroppen og omverdenen danner et fundamentalt stemningsrom i oss. Det kan beskrives som ulike former for bevegelse, tyngde og stofflighet.

Disse førbevisste opplevelsene er så selvfølgelige at vi ikke tenker på dem. Likevel finnes de som spontanbeskrivelser i alle samfunnets uttrykksformer, i språket, i gestene, i billedkunsten, i musikken og i arkitekturen.

Noen eksempler: Når gode bedriftsresultater skal presenteres med en rød pil i et diagram, peker den da nedover? Aldri. På samme måte vet vi øyeblikkelig hva det innebærer hvis en aktivitet beskrives som å ha «nådd de store høyder», «skraper bunnen» eller «flater ut».

Eller når pasienten har «møtt veggen», er «oppløftet» eller «nedtrykt», har «fremgang» eller «tilbakegang». Og hvis en student legger armene i kors og lener seg bakover med hode på skrå, da er det på tide at foreleseren skifter emne.

Ubevisst og instinktivt påvirket

3D – fotografering viser tilsvarende. Vi lener oss ubevisst fremover når en beskjed er god, tilsvarende bakover når den er dårlig. Det samme gjør vi også mot kanten på toppen av et høyt tårn. Instinktivt rygger vi tilbake for ikke å kaste oss ut slik dypet inviterer oss til å gjøre. Vi kjenner så altfor godt til konsekvensene.

En mann på kanten av en bygning i Moskva. I møte med høyder vil kroppen instinktivt rygge, skriver Thomas Thiis Evensen. Illustrasjonsfoto: Alexander Voskresensky / Shutterstock / NTB scanpix

Derfor vil også en lang og smal korridor gi oss en umiddelbar impuls til å gå raskt fremover, mens vi under en kuppel vil stoppe.

Tilsvarende kan mørke farger virke trykkende, spisse former virke aggressive og symmetri virke ordnende. Og balanserte proporsjoner virker tryggere enn kontraster og kaos, for det å miste «fotfeste» er forbundet med ubehag. Likesom et tak som er for lavt, kan virke truende, kan et høyt tak virke befriende.

Må skille personlig og faglig

Derfor er stemningsrommets kvaliteter viktige å forstå for å kunne vite hva ved arkitekturen som vi opplever spontant.

Én ting er at det er viktig for arkitekter. Om en arkitekt får i oppdrag å bygge bolig for en person som er introvert og vil leve isolert, men lager et hus som en åpen glassboks på en høyde, så har han bommet på virkemidlene.

En annen ting er selve arkitekturdebatten. Vi må kunne skille personlige og faglige preferanser fra de allmennmenneskelige opplevelsene som springer ut av våre kroppserfaringer. Som at arkitekter foretrekker kantete former, som er mote i modernismen, mens publikum fortrekker avrundede former, fordi de virker myke å stryke på.

Les også

Arkitektprosjektet som ender opp uten et eneste bygg

Arkitekturens humanistiske side

Viktigst er likevel at stemningsrommet beskriver den humanistiske siden ved arkitekturen. Fortjent eller ufortjent, ledsaget av et foto i pressen av det massive hjørnet mot Aker brygge, fosset kritikken mot det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Med sine skifergrå steinvegger minnet den om en «bunkers», «tung og svær», «grå og trist».

Kan reaksjonene ha noe med at vi via vår kropp umiddelbar «vet» at et hjørne lukker inne, steinen er tung og stenger ute og gråfargen er inaktiv, den kommer hverken mot deg eller fra deg?

To år før det nye Nasjonalmuseet åpner, raste debatten om det så «avvisende, ignorant og introvert» ut. Jan Tomas Espedal

Hva så med spontanopplevelsen av fargen lyseblå, som var eksempelet vi startet med? Fargen som noen mislikte fordi den minnet dem om en ugrei barndom, eller minnet svenskene om Carl Larsson og hyggen på landet?

Kanskje den er gitt av vår erfaring med himmelen og solen, som er det lette og det åpnende, det som utvider og løfter. Fordi det alltid vil være det lyse som gir «. rommet vinger» (Goethe).

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Arkitektur
  2. Kropp

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ydmykhet, dramatikk og dominans

  2. KRONIKK

    Arkitektur som opplevelse: Inngangen kjennes på kroppen

  3. KRONIKK

    Viruset som forandret livet til døtrene mine denne våren, har gitt dem svar de ikke lærte på skolen

  4. A-MAGASINET

    Thomas Hylland Eriksen om kreft og korona: – Noe som begynte fryktelig, kan ha positive bivirkninger

  5. A-MAGASINET

    Kvinne (70) var redd sexlysten hadde visnet med alderen

  6. A-MAGASINET

    Torsdag 12. mars går inn i historiebøkene. Ett av menneskene bak avgjørelsene som er tatt, er helsedirektør Bjørn Guldevog.