Arkitekturopprøret fremstår som historieløst
Alle perioder har sitt arkitekturuttrykk.
Vi er inne i en spennende tid i Oslo. Temaer som revisjon av høyhusnormen, ny arkitekturpolitikk og Arkitekturopprøret skaper engasjement og høy temperatur.
I tillegg har byrådet i Oslo lagt ut på høring en ny kulturminnemelding. Der legger man opp til mer bevaring og mindre rivning enn før. Kommunen jobber dessuten med å lage en fargeveileder for byen, samtidig som en nyopprettet stilling som byarkitekt er i ferd med å besettes.
Mye å lære av
Byantikvaren hilser diskusjonene omkring alt dette velkommen. Vi ser dessuten en økende vilje til å gi plass for vanlige menneskers medvirkning i byutviklingen. Og her ser man store aldersmessige endringer blant dem som er interesserte i byutvikling.
For andelen yngre mennesker her har økt sterkt de siste tiårene, mens «menigheten» tidligere stort sett besto av gruppen 50+. Arkitekturopprøret fanger opp en frustrasjon rundt både utviklingsprosessene og resultatene av de siste tiårenes byutvikling.
Byantikvaren følger Arkitekturopprørets ønsker om en by i menneskelig skala, med variasjon i arkitektonisk uttrykk, både farge- og materialmessig.
Vi mener også at man har mye å lære av hva det er som gjør godt bevarte historiske byer og bydeler attraktive. Kort sagt, hva det er som gjør at vi opplever at et område er et godt sted å være.
Men et ønske om kvalitet, variasjon og volumer i menneskelig skala betinger ikke at vi skal bygge nytt i nybarokk- eller nyrenessanse stil.
Byantikvaren er uenig i at kopier av tidligere tiders byggeskikk gir svar på utfordringen ved formgivningen av nye byområder. Forresten er jo de siste tiårenes nyfunkis, som mange trykker til sitt bryst, også en form for historisme.
Barn av sin tid
Antikvarers oppgave er blant annet å bidra til bevaring av et representativt utvalg av bygninger og anlegg fra alle byens utviklingsepoker – fra alle deler av befolkningen.
Vi slutter ikke å utvikle byen selv om ikke alt som er bygget, er like vellykket.
Vi slutter ikke å utvikle byen selv om ikke alt som er bygget, er like vellykket
Tvert imot har samtidsarkitekturen sin helt selvsagte plass i byutviklingen. Gjort på den riktige måten vil det både bidra til byens forskjønnelse og til en god videreutvikling. Operahuset er blant de beste eksemplene på dette. Den er også blant de mest elskede blant Oslos nyere bygninger.
Vi kommer heller ikke til å være pådrivere for gjenoppbygging av hverken dragestilsrestauranten på St. Hanshaugen, Edvard Munchs sveitserstilsbolig på Ekely eller funkisikonet Restaurant Skansen. Vi er enig i at det er synd at de ble revet, men de var barn av sin tid, og den tiden er over.
Premissene for en gjenoppføring ville være at det skjedde på dokumentert grunnlag, men hva skulle dette egentlig tjene til?
Rom for å redefinere
Samtidig er vi glad for at Riksantikvarens byutviklingsstrategi snart kommer i revidert versjon. Den åpner for en større grad av situasjonsbetinget tilpasning enn det som var rådende praksis rundt årtusenskiftet.
Da var nemlig «stilmessig brudd» en foretrukket metode i mange utviklingssaker og i kulturminnevernet. Ikke minst i historisk homogene miljøer kan tvert imot tilpasning være en god tilnærming. Men er det primært en stilmessig tilpasning det her bør dreie seg om?
I mye større grad bør det vel handle om volumforståelse. Eksempelvis ikke å bygge flate tak i områder med saltak, eller å la høyden på nye bygninger bryte med den gesimshøyden som ellers preger kvartalet.
I den forbindelse er det også rom for å redefinere hva et såkalt signalbygg bør innebære: Nå synes det mest å handle om høybygg som bryter med sine omgivelser, men burde isteden redefineres til å omfatte bygninger med høy kvalitet og særpreg.
Operaen er igjen et flott eksempel. Men det kan like gjerne dreie seg om et lite innfill-bygg på Grünerløkka, et som «snakker» med omgivelsene, men som samtidig har et tydelig særpreg.
Byantikvaren hilser dessuten velkommen alle initiativ til å fargelegge byen. Det gjelder ikke minst når dette skjer i samspill med den historiske fargepaletten og den varierte materialbruken som byen har.
Gledelig tidsskifte
Byantikvaren er mest kritisk til Arkitekturopprørets demonisering av modernismen, og særlig etterkrigsmodernismen. Denne holdningen bringer hverken den estetiske diskusjonen eller byutviklingen videre.
Alle perioder har sitt arkitekturuttrykk. Det fremstår som historieløst å ville «utradere» modernismen fra det arkitektoniske bykartet. For modernismens arkitektur favner, som alle stilperioder, både gode og dårlige eksempler.
Mange av modernismens hovedverk befinner seg dessuten i Oslo, eksempelvis Hotell 33 og Hydrobygget/Yarabygget, med sin fantastiske materialbruk og sin kunstneriske utsmykking av høy kvalitet. De har sin helt naturlige plass i norsk arkitekturhistorie.
Så er det andre bygg som ikke byr seg frem riktig på samme måte, men som har vært viktige for utviklingen av mange områders stedskarakter. Ikke minst i områder som står foran en sterk transformasjon.
Kaffetårnet på Filipstad, høyblokka på Økern, Gunneriustårnet og Siemensbygget er bygninger som nå er i ferd med å få legitimitet i befolkningen.
Vi ser et gledelig tidsskifte, idet disse bygningene ser ut til å overleve inn i gjenbrukens tid.
Tilfører kvalitet
Vi vet at transformasjonsområder trenger flere identitetsmarkører enn det enkelte områder i byen har fått til nå. Dette er viktig for at nye bolig- og næringsområder raskere får «sette seg» som gode nærmiljøer, og dermed også viktig for folkehelsen.
Byrådets nye kulturmiljømelding som nå er ute på høring, legger opp til en ny bevissthet om gjenbruk av bygninger istedenfor rivning.
Det er veldig positivt, også i et klimaperspektiv. I denne sammenhengen er mange av modernismens bygninger ypperlige kandidater til å kunne inngå i nye sammenhenger.
Det er ikke valg av stil som avgjør om byutviklingen blir god eller dårlig
Mange av dem har lav verneverdi, samtidig som de byr seg frem for en sterk og gjerne kreativ transformasjon. Det kan bidra til både identitet og merverdi i nye lokalmiljøer.
Igjen handler det om å tilføre kvalitet, uten å risikere at nybyggeriet slår nabobebyggelsen «i hodet med noe hardt».
For det er ikke valg av stil som avgjør om byutviklingen blir god eller dårlig, men vår evne til å håndtere nye bygningsmessige volumer på en god måte.
