Mye er feil og villedende i Netflix-dokumentaren Det sosiale dilemmaet
Dystopisk og karikert om sosiale medier.
Mange snakker om dokumentaren Det sosiale dilemmaet denne høsten. Foreldre og ungdommer er blitt skremt av de skumle sidene av likes, retweets og algoritmer på sosiale medier. Men hvis du skal se Det sosiale dilemmaet, vil jeg påpeke at det er en del ting som er både feil og villedende i dokumentaren.
Dette er det sentrale og riktige poenget i dokumentaren: Sosiale medier er ikke laget til det beste for brukerne, men for å kunne selge annonser. For å kunne vise oss annonser må vi være inne i appen. Da har appene et incentiv til å holde oss der lengst mulig. Når hele forretningsmodellen handler om det, og alle incentiver handler om det, kan du ende opp med å lage ganske mye vi ikke har noe godt av.
Blant andre er den tidligere Google-ingeniøren Tristan Harris og forskeren Cathy O'Neil sympatiske, reflekterte og rimelig nyanserte mennesker med bra prosjekter.
Så ja til kritisk tenkning om sosiale medier. Men da må den være reellt kritisk og ikke bare dystopisk og karikert. Her feiler dokumentaren som helhet.
Resultatet er fordummende
Så til det jeg mener er villedende.
Dramatiseringen av hvordan algoritmene virker er et forsøk på å være pedagogisk. Men resultatet er fordummende. Algoritmene sitter ikke og tenker at «dette er en ung mann som nettopp har innsett at han ikke har sjans på eksen, la oss sende ham litt alt-right-innhold og falske nyheter». Det bidrar til konspirasjonsteorier av samme type som at Facebook lytter til mikrofonene våre.
Algoritmer er mye dummere, men dessverre kan selv veldig dumme algoritmer være ganske effektive. De vil holde deg på skjermen og dytter på deg innhold som har holdt andre som ligner på deg, ved skjermen. De aner ikke, og bryr seg ikke, om det de sender deg, er koselig eller falske nyheter eller hva det nå enn er, så lenge det funker. Det er jo det som er problemet.
Annonser mindre effektfulle enn du tror
Faktiske studier på annonser tyder på at de er langt mindre effektfulle enn denne dokumentaren skal få deg til å tro. Men alle som er involvert i digitale annonser, har incentiver til å overdrive effekten av dem: de sosiale mediene selv (så de får solgt annonser) og markedsavdelingene/byråene som kjøper dem (fordi de måles på måloppnåelse). En artikkel i The Correspondent tar for seg dette. Også den ferske boken The Hype Machine forklarer dette svært bra.
Uvaner er ikke avhengighet
Det er også problematisk hvordan man snakker om avhengighet av sosiale medier. Ja, i ordets hverdagslige forstand: Jeg er avhengig av sosiale medier. Det er trolig du også. Men vi utvanner begrepet. La oss slutte å kalle uvaner for avhengighet, av respekt for alle som faktisk har alvorlige avhengigheter som ødelegger livet deres. Spilleavhengighet og andre adferdsavhengigheter har diagnosekriterier for hva som kvalifiserer til avhengighet som er langt verre enn å surre bort tid.
I en gjennomgang av studier gjort på sosiale medier og avhengighet fant forskerne at overdreven bruk av sosiale medier kunne gi symptomer som dominans av tanker og oppførsel (for eksempel å hele tiden måtte sjekke telefonen), abstinens (for eksempel å bli urolig når batteriet går ut eller nettet er nede) og negative konsekvenser (for eksempel familie og venner som føler seg tilsidesatt).
Funnene var likevel så sprikende at de konkluderte med at avhengighet av sosiale medier ikke kan betegnes som en reell, psykisk lidelse. Derfor er problematisk bruk av sosiale medier et riktigere begrep enn avhengighet.
Selvmord og sosiale medier?
En veldig rystende graf som vises i dokumentaren, er selvmordsrater blant tenåringer.
Men korrelasjon er ikke kausalitet. Det er en hypotese som er verdt å undersøke. Men hopper vi til konklusjoner, risikerer vi å overse sammenhenger som er sterkere. Da er vi dårligere rustet til å løse et reelt sett alvorlig problem.
Og det er ikke tilfeldig at tidsserien i grafen begynner i år 2000. Antall ulykkelige tenåringer har gått opp og ned over tid, ikke bare jevnt oppover. Vi har foreløpig ikke forskning som kan tyde på kausalitet mellom bruk av sosiale medier og humør/depresjon. Studier hvor man følger individer eller grupper over lang tid, finner ikke at sosiale medier gir depresjon.
I dokumentaren snakker de også om at falske nyheter sprer seg seks ganger raskere enn sanne nyheter. Men dette er ikke fordi de er falske, men fordi det selvsagt er enklere å generere sterke følelser hos folk når du ikke trenger å forholde deg til sannheten når du skriver. Dette er beskrevet i boken The Hype Machine av mannen som selv sto bak den opprinnelige studien.
Rører sammen to studier
Jeg blir provosert av Shoshana Zuboff som er påfallende upresis og villedende blant annet når hun snakker om at Facebook driver med «subliminale meldinger» (stimuli som ifølge SNL er så svak eller vises så kort tid at den ligger under terskelen for vanlig bevisst oppfattelse, men likevel påvirker oss). Her høres det ut som hun rører sammen to studier.
Den ene handlet om å vise folk mer innhold med positive følelser/stemning i feeden deres og se om det fikk dem i bedre humør. De fant en bitteliten, men signifikant, effekt hvor de viste at folk ble blidere. Studien er blitt kritisert som forskningsetisk svært problematisk.
Den andre handlet om å oppfordre via Facebook til å stemme og om at vennene dine har stemt. Og ja, da fikk de flere til å stemme.
Den første kan nok kalles «subliminale meldinger», men ikke den andre.
Og til slutt: Det nevnes i fleng like-knapper, «pull to refresh» og evig scroll og så videre. Men ikke et ord om Netflix’ autoplay av neste episode i denne Netflix-produserte dokumentaren.
Nå ser jeg frem til en dokumentar som tilbyr noen løsninger!
