Kronikk

Arveavgiften var en stridssak i Norge allerede for 150 år siden

  •  Martin Dackling
    Martin Dackling
    dosent i historie, Lunds universitet

Da Nicolai Tangen (bildet) tiltrådte som ny sjef for Oljefondet, vakte det oppmerksomhet at han argumenterte for en kraftig beskatning på arv, skriver kronikkforfatteren. Foto: Signe Dons

En stadig kritikk av arveavgiften var at den ikke passet for norske forhold.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Norge i 2014 fulgte Sveriges eksempel og avviklet arveavgiften, var det sikkert få som trodde at saken skulle bli aktuell igjen bare få år senere. I den seneste tiden har det blitt stadig mer debatt om arveavgiften. Flere partier har kommet med krav om å få den gjeninnført.

Da Nicolai Tangen tiltrådte som ny sjef for Oljefondet, vakte det oppmerksomhet at han argumenterte for en kraftig beskatning på arv. Alle burde starte på null, mente Tangen, arveavgiften burde derfor være 100 prosent.

Tangens uttalelse og reaksjonene på den viser at det er sterke motsetninger i synet på skatt på arv. Men motsetningene har også dype røtter. Striden om arveavgift har pågått i mer enn 150 år og har vært særskilt skarp nettopp i Norge.

En lav skatt med store unntak

Arveavgiften i moderne betydning ble innført i 1792. Skattesatsen var 4 prosent, men arv innen nærmeste familie – livsarvinger, ektefeller, søsken og foreldre – var befridd for skatt.

Etter 1850 økte statens utgifter kraftig. Behovet for nye statsinntekter ble påtrengende. I den forbindelse ble en utvidelse av skatt på arv satt på dagsordenen.

To spørsmål ble sentrale:

• Skulle arv til livsarvinger være skattefri?
• Hvor høy skatt kunne pålegges?

I de følgende tiårene kom spørsmålet om arveavgift opp gang på gang i Stortinget, men forandringene lot vente på seg. Først i 1901 ble skatteplikten utvidet til å omfatte barn. Høyere skattesatser slo gjennom for alvor først i mellomkrigstiden.

Forskjellene til Sverige og Danmark er tydelige. Der omfattet skatten tidlig all arv, og skattesatsene var høyere, særlig i Danmark.

Stadig nye debatter

At arveavgiften var lav og lenge hadde unntak for livsarvinger, innebar ikke at det ikke var debatt om den. Tvert imot.

Fra 1860-tallet og frem til mellomkrigstiden ble spørsmålet debattert intenst. Regjeringen forsøkte gjentatte ganger å innføre arveavgift også for barn, noe som ble nedstemt i Stortinget. Forslagene var hele tiden motivert av statens behov for nye inntekter.

Arveavgiften ble fremholdt som en fornuftig skatt, særlig ble «timingen» påpekt. Den ble jo tatt ut i et mellomrom der eiendomsretten ikke ble innskrenket hverken for den som ga bort arven, eller for arvingen. Siden arvingens stilling ble forbedret på alle måter gjennom arven, burde vedkommende også kunne tåle arveavgift.

Til tross for at skatt på arv var motivert av hensynet til statsfinansene, var arveavgiften likevel aldri en viktig inntektskilde. Etter at skatteplikten i 1901 ble utvidet til å gjelde all arv, utgjorde arveavgiften mindre enn 1 prosent av statsinntektene.

Likevel var debatten i Norge spesiell. Mens arveavgiften i Sverige og Danmark ble økt i relativ samstemmighet, viste den norske debatten skarpe motsetninger.

Kronikkforfatter Martin Dackling. Foto: Privat

Frihet og likhet

Debatten om arveavgift i Norge fra 1860-tallet til mellomkrigstiden gikk grovt sett ut fra tre prinsipper.

For skattemotstanderne var frihet et slikt prinsipp. De mente at skatten trengte inn i familienes domener, noe som innebar at skatten angrep «i vort samfund dybt rotfæstede begreber».

Eiendom ble ut fra dette perspektivet ikke sett som noe individuelt, men ble knyttet til familien. Å kreve inn arveavgift var derfor å innskrenke familienes frihet. Hvilken mening var det i å spare for de etterlevende hvis staten la beslag på eiendommen?

Mot dette synet sto prinsippet om likhet. Sentralt i dette synet var at arv var noe arvingen ikke hadde fortjent. Skulle alle ha like muligheter, måtte arvede forskjeller motvirkes. Dette synet finnes for øvrig hos klassiske liberalere. John Stuart Mill argumenterte på lignende måte for høy arvebeskatning.

I Stortinget ble disse ideene forfektet av blant annet Anton Martin Schweigaard. Han fremholdt at arv fås uten anstrengelse, og at det ikke var likt for alle. Arveavgiften var derfor «en fremtidens skat».

Schweigaard var relativt konservativ og motsatte seg blant annet lik arverett for sønner og døtre. Han stemte tidlig for allmenn arvebeskatning.

Etter hvert økte likhetsprinsippet i betydning. Christopher Hornsrud var Arbeiderpartiets første statsminister. På 1930-tallet fremholdt han statens ansvar for at borgernes start i livet skulle være «mest mulig ens for alle». Veien dit gikk via en kraftig arveavgift.

Les også

Sanner avviser kritikken: Statsbudsjettet fører ikke til økt ulikhet

Det unikt norske

Frihet og likhet kan sies å være generelle verdier. I debatten fantes det også et tredje prinsipp som berørte det unikt norske. En stadig kritikk av arveavgiften var nemlig at den ikke passet for norske forhold. Arveavgift i kapitalsterke land som Frankrike, England eller Sverige var så sin sak. I Norge manglet det egentlig kapital å beskatte. Staten burde derfor ikke begrense kapitaloppbyggingen, men heller oppmuntre den.

Den type eiendom som ble gjenstand for arv, ble i debatten dessuten likestilt med jordeiendom. Arveavgiften virket dermed som en hån mot bøndene. Hvordan skulle generasjonsveksling på gårdene kunne gjennomføres hvis staten krevde arveavgift fra barna?

Langt inn på 1900-tallet manifesterte det seg fortsatt i debatten et tradisjonelt norsk bilde av et land som vesentlig besto av økonomisk likestilte bønder. Arveavgiften slo nærmest mot nasjonalkarakteren.

Da og nå

Ideene om frihet, likhet og det norske samfunnets eiendomsstruktur preget altså debatten om arveavgiften i lang tid. Men de går igjen også i dagens debatt. Nicolai Tangens tanke om at alle burde starte på null, slutter seg til en lang, norsk tradisjon om likhet.

Da arveavgiften ble fjernet i 2014, ble det rettferdiggjort med familiefrihet. Arveavgiften ble sett som urettferdig og usosial ved at den rammet barn som arvet foreldrenes eiendom.

Sammenlignet med for 100 år siden er nå kapitaltilgangen større og bøndene har mistet sin posisjon. Fortsatt anses arv likevel i høy grad som jord.

Argumentet om at avskaffing av arveavgift letter overføring av familieeiendommer, barndomshjem og hytter til neste generasjon, har fortsatt sterk støtte i dag.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Den nye toppsjefen i Oljefondet vil ha 100 prosent arveavgift

  2. Les også

    Tangen vil ha 100 prosent arveavgift. Men bare for egne barn.

Les mer om

  1. Skatter og avgifter
  2. Arv
  3. Nicolai Tangen
  4. Økonomi

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    På innsiden av Oljefondet: Slik er det å jobbe for Norges pengebinge

  2. KRONIKK

    Sakprosaforfattere blir systematisk dårligere behandlet enn sine skjønnlitterære kolleger

  3. KRONIKK

    Det er til kunsten og kulturen vi må se for bedre å forstå USA

  4. KRONIKK

    Religionsfrihet som skalkeskjul for diskriminering

  5. KRONIKK

    Filleristing av barn: Dette kan gjøre det lettere for retten å komme frem til riktig avgjørelse

  6. KRONIKK

    Redusert norsk oljeproduksjon kan føre til økt satsing på bioenergi. Det kan gjøre vel så mye skade.