Kan ikke sidestilles

En for lettvint sammenstilling av islamofobi og antisemittisme kan føre til en bagatellisering av den antisemittismen som førte til Holocaust.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.
Inge Eidsvåg.

Ny rapport. I en kronikk i Aftenposten 20. januar går Asle Toje til angrep på en nylig avlevert rapport om hvordan skolen kan bekjempe antisemittisme og rasisme. Rapporten er ikke bare dårlig tenkt, hevder han, men den unngår også det faktum at «det er muslimer som er bærere av den nye antisemittismen». Dessuten hevder Toje at rapporten «sidestiller islamofobi og antisemittisme».

Jødehat

Bakgrunnen for rapporten var et innslag på Lørdagsrevyen 13. mars 2010. NRKs reporter Tormod Strand hadde i ett år arbeidet med å kartlegge jødehat blant norske muslimer. Lærere som ble intervjuet, fortalte om et utbredt hat mot jøder blant elevene på skoler med mange muslimske elever.

Kunnskapsdepartementet var raskt ute og understreket skolens nulltoleranse for slike krenkelser, og en arbeidsgruppe ble oppnevnt. Den har bestått av elleve medlemmer, bl.a. representanter for Det Mosaiske Trossamfund og Islamsk Råd. Gruppen skulle bl.a. komme med anbefalinger om «hvordan skolen kan arbeide systematisk og helhetlig mot rasisme, antisemittisme og diskriminering på bakgrunn av elevers etniske, religiøse eller kulturelle tilhørighet».

Den enstemmige rapporten Det kan skje igjen ble overlevert Kunnskapsdepartementet 12. januar.

Antisemittiske krenkelser

At antisemittiske krenkelser forekommer vet vi gjennom opplysninger fra Det Mosaiske Trossamfund, fra innslagene på Dagsrevyen og arbeidsgruppens egne samtaler med jødiske ungdommer. Vi har imidlertid ingen forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av denne typen krenkelser. I norsk skole er det svært få elever med jødisk bakgrunn, kanskje rundt 160. Deres problemer kan ikke avdekkes i de undersøkelser vi i dag har. De jødiske elevene som vi snakket med hadde alle opplevd krenkelser pga. sin jødiske bakgrunn. Men de understreket at hets og trakassering ikke bare var noe som muslimske elever sto for. Det hadde de også opplevd fra etnisk norske elever og fra lærere.

Hovedfokus

Rapporten har et hovedfokus på antisemittisme. Vi har dessuten rettet søkelyset mot rasisme generelt og mot islamofobi, som en form for rasisme.

Vi har tatt med islamofobi fordi en av ti muslimer i EU sier de har vært utsatt for krenkelser i løpet av det siste året. En av tre har opplevd diskriminering i samme periode. Det er ikke fordommer mot, eller kritikk av islam vi her snakker om, men handlinger som rammer en gruppe mennesker – i dette tilfellet muslimer.

Særegen historie

Alle former for diskriminering og rasisme har sin særegne historie, samtidig som de grunnleggende mekanismene er de samme. Disse avsløres best gjennom en grundig analyse av konkrete eksempler. Kunnskap om antisemittisme sier også noe om andre former for rasisme og diskriminering. Derfor har gruppen pekt på at en del forestillinger om islam i dag ligner antisemittiske forestillinger ved begynnelsen av forrige århundre. Samtidig har vi understreket ulikhetene mellom antisemittismen og dagens islamofobi.

Sidestiller ikke

Dette betyr ikke at vi sidestiller islamofobi og antisemittisme. Tvert imot. Vi understreker i rapporten antisemittismens spesielle karakter, både på grunn av dens historie og fordi den endte i nazistenes uhyrlige folkemord. En for lettvint sammenstilling av de to begrepene kan føre til en bagatellisering av den antisemittismen som førte til Holocaust. Vi understreker betydningen av kunnskap om denne tragedien, og vi foreslår at Holocaust-dagen (27. januar) bør bli en obligatorisk markeringsdag i skolen.

Tiltak

Rapporten er sterkt preget av alvoret i den antijødiske hetsen som Dagsrevyen avslørte, samtidig som tiltakene vi foreslår vil kunne bidra til å bekjempe all hets mot elever på grunn av deres religion, etnisitet eller kultur. På denne bakgrunn har arbeidsgruppen kommet med 39 konkrete forslag til hva skolen kan og bør gjøre.

Vi håper at foreldre, lærere og rektorer leser rapporten – og at Kunnskapsdepartementet følger opp med klare styringssignaler og økonomiske midler.