Kronikk

Slipp foreldrene fri - fra båsene

  • Magne Raundalen

Noen går så langt at de raljerer med bruk av sykkelhjelm, skriver Magne Raundalen. Foto: Johannessen, Sara

Mye av alt det negative som skrives om foreldre er uten fast grunn under føttene, og bidrar til å gjøre det uakseptable alminnelig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

To påstander fra start:

1: Det råder et ganske alvorlig oppvekstkaos på grunn av manglende kunnskap om livet blant barn og livet med barn i dette landet. Derfor kan hvem som helst skrive hva som helst bygget på anekdoter og egne vinklinger.

Magne Raundalen. Foto: Christensen, Marte

2: Sverting av foreldre er utrolig populært, særlig om sommeren og før jul. Dagens foreldre får en haug av negative betegnelser. Det startet med forhandlingsforeldre , fortsatte med superforeldre som stresset barna til psykosomatiske sykdommer, til panikkgenerasjon som ikke våget å sende dem ut i trafikken. Deretter kom curlingforeldre som sopet foran barna så de seilte inn i fremtiden som mentalt daukjøtt – en bomullsgenerasjon som vi kveler med vatt.Noen gikk så langt at de raljerte med bruk av sykkelhjelm. I en grausame salbe lanserte for kort tid siden Agnes Ravatn kvelergenerasjonen i sin spalte i Dagbladet. «La barna seile sin egen sjø», het det i overskriften. Heldigvis tok hun ikke fra dem redningsvesten; jeg var faktisk litt engstelig.

Ingen barn omkom

Jeg har mye bra å si om dagens foreldre fra mitt utsiktspunkt. Men la oss ta noen fakta som er tilgjengelige for oss alle:

Da jeg hadde små barn på slutten av sekstitallet og begynnelsen av 70-tallet, ble det på ett år drept 101 barn i trafikken. Riktignok på det høyeste, men de vanlige tallene lå tett under. Nå ligger antallet under 10 barn hvert år, og for kort tid siden var det 5 – fem! Hva har reddet disse 90 barna årlig annet enn krevende og beskyttende foreldre? Jeg har levd så lenge at jeg har sett folk nesten dø av en blanding av raseri og latter over humper i veien. 2012, er jeg blitt fortalt av en seriøs forsker på området, var det første året etter krigen hvor intet – intet – barn omkom inne i bilen.

All statistikk viser at i denne foreldregenerasjonen har det store flertallet, langt over 90 prosent, sluttet å slå sine barn. Jeg har bare sett tre artikler tidligere i pressen som har feiret dette, og for sikkerhets skyld hadde jeg skrevet dem selv.

Kanskje ser vi resultatene av dagens barneoppdragelse gjennom nylige ungdomsundersøkelser, ikke bare hos oss, men internasjonalt.

Dagens unge debuterer senere seksuelt, og det er vel bra sett fra et fornuftig synspunkt. Det er betydelig nedgang i antallet som eksperimenterer med stoff, de røyker mindre, drikker mindre, bråker mindre, slåss mindre og leser mer på leksene. Ja, de er blitt så prektige at noen gærninger med hippie-bakgrunn etterlyser både protestgenerasjonen og mer asosial oppførsel i ungdomsalderen. Herlighet.

Alminneliggjør det uakseptable

Det jeg har valgt å kalle sverting av foreldre er et kapittel for seg. Alt i alt virker mye av det negative som blir skrevet uten fast grunn under føttene til å redusere omdømmet til dagens foreldregenerasjon.

Men verre enn det er at mange av de overdrevne utspillene bidrar til å alminneliggjøre det uakseptable.

Jeg har nevnt sommer og jul, hvor foreldrenes avsindige drikking er rene repetisjonsøvelser. Man har endog gått så langt at det å ta en øl i barnas nærvær sammenlignes med passiv røyking.

Jeg er klart for å kreve at foreldre har et bevisst forhold både til mengde alkohol når de har ansvar for barn, og for det å lære opp neste generasjon. Men jeg er mot at foreldregruppen beskrives som dritings når de har en promille som jeg i min tid hadde lov til å kjøre bil med. Da løsner man bremseledningene på dem som burde få et alvorsord, og man glemmer hovedsaken, nemlig de barna som lever under totalt uakseptabel foreldreadferd hele året på grunn av alkoholen.

Henger ut med anekdoter

Knut Aastad Bråten holder seg i sin kronikk i Aftenposten 10. august unna disse grøftekantene mine, inkludert dem som skriver om alt barn kan lære av å brekke armer og bein og ulike grader av blodtap. Men han henger ut dagens foreldre ganske ettertrykkelig, og som vanlig skjer det ved hjelp av anekdoter.

Han må innom det jeg kaller «kø-anekdotene», det utrolige man kan oppleve i kassakøen på kjøpesenteret med foreldre og barn som aldri blir ferdige, eller barn som fullstendig har tatt innersvingen på «regjeringen».

Det Aastad Bråten vil sette spørsmålstegn ved, er alle valgene vi gir barna, det han kaller den økte demokratisering i samspillet foreldre og barn.

Det er ikke vanskelig å være enig med kronikkforfatteren i de outrerte anekdotene. Men skal vi i dette året hvor Barnekonvensjon fyller 25 år rykke helt tilbake til start, til bestemor på setra, og raljere med artikkel 12, som er innlemmet i norsk lov og som handler om at barn skal informeres og høres?

Vil han også stryke paragraf 31 i Barnelova, Loven om barn og foreldre, der det står at barn skal høres og informeres «om saka» og delta i avgjørelser som gjelder dem?

Er han helt blind for at det kan handle om noe så alvorlig som det å forhåndslagre demokratiet og vaksinere mot autoritær totalitarisme allerede i barnealderen? Jeg bare spør.

Aldri opplevd noe lignende

Som han ser det, har alt gått helt av skaftet både ved kjøkkenbordet, ved alt barna skal være med på, alt de skal få bestemme, alt de skal velge og alt de kan forhandle om.

Selv går jeg på butikken hver dag, stort sett samtidig med barn og foreldre, men har aldri opplevd noe som ligner min samling av kø-anekdoter om barn som tar all makt fra sine foreldre.

Jeg har dog en opplevelse som ligner, fra et par tiår siden, og jeg vil avslutte med den, i håp om at «dette vil ergre de store, men enkelte små vil det mor» som det heter i diktet til Wildenvey.

Den utspiller seg på Flesland lufthavn – foran godteri-hyllen hvor en seksåring har oppdaget en godteribil i gjennomsiktig plast som gjør godsakene ekstra lysende. Han tar den og snur seg mot far:

— Se! En godteribil!

— Sett den tilbake på plass.

— Koster den mye?

— Sett den tilbake på plass, har jeg sagt.

— Skal vi ikke kjøpe den?

— Sett den tilbake!

— Hvorfor det?

— Det er de i butikken som eier den!

— Skal de spise den selv?

— Nei, de skal selge den.

— Hvorfor det?

— Fordi de skal tjene penger på den.

— Men da kan de tjene penger på oss!

Far ler innimellom, så derfor våger han å drive ham så langt. Da tar jeg en råsjanse og sier til far: «Nå synes jeg du skal kjøpe den! Har man sagt nei, så kan man si ja!» Far snur seg leende: «Det var akkurat det jeg tenkte, men så visste jeg at det sto en barnepsykolog bak meg!»

Les også

  1. Slepp ungane fri

  2. Belønningstyranniet

  3. Elitens mammaopprør

  4. Professor: - Barneoppdragelse er enkelt

  5. Han vil hjem til barna

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Barn og unge