Hva er poenget med fastlegen? | Andreas Saxlund Pahle

Hvorfor kan vi ikke bare gå til sykehusspesialister med alle helseplagene våre?

Det foregår for tiden en debatt om fastlegeordningen. Allmennlegene rapporterer om kraftig økt arbeidsmengde og tidstyver som stjeler oppmerksomhet bort fra kjerneoppgaven, nemlig det å hjelpe syke mennesker. Debatten handler i hovedsak om økonomi og rammevilkår. Men hva er egentlig allmennmedisineren gjør? Hvorfor er det i befolkningens og myndighetens interesse å legge til rette for en god allmennlegetjeneste?

Generalisten

Fastleger er allmennleger. Allmennleger er ikke bare altmuligmenn i medisinen; de har en spesiell oppgave i å sikre pasienten helhetlig og kontinuerlig oppfølging.

Historien om allmennmedisineren er historien om generalisten. Tradisjonelt representerer generalisten breddekompetansen og står i en kontrast til spesialisten, som representerer spisskompetansen. Et godt helsevesen bør ha begge disse perspektivene, bredde og dybde, for å kunne gi befolkningen best mulig helsehjelp.

Det er imidlertid lettere å se, og kanskje måle, sykehusspesialistens kvaliteter enn allmennlegens. Det handler om underliggende medisinsk-filosofiske strømninger, hvor organ-spesialiseringen av sykdom er blitt uløselig knyttet til sykdommer og spesifikke kroppsdeler, mens allmennmedisinen er knyttet til personen som helhet. Mens det føles trygt og godt å bli plassert i spesialisthender som har sett alle versjoner av nettopp sitt organ så mange ganger før, kan allmennlegens kompetanse virke mer uhåndgripelig.

Derfor trenger vi allmennlegen

Med det som bakteppe kunne vi spørre: Hvorfor kan vi ikke bare gå til sykehusspesialister med alle helseplagene våre? Eller mer spissformulert: Hva er poenget med allmennlegen? Jeg skal gi to grunner, én forskningsbasert og én teoretisk, for at vi trenger allmennlegen.

1. Det allmennmedisinske paradokset
Allmennlegen i Norge er en helt sentral del av primærhelsetjenesten. Internasjonale studier viser at land med god primærhelsetjeneste leverer bedre helsetjenester til lavere kostnader enn land uten. I Norge håndterer allmennlegene selv rundt 90 prosent av alle de pasientene som oppsøker dem. Og disse problemstillingene er varierte. En vanlig dag inneholder alt fra muskel/skjelettplager, til sykemeldingsvurderinger, via gynekologi og svangerskapsomsorg til attestasjon, småkirurgi og psykiatri. Det er altså et sterkt helseøkonomisk argument for å bevare en god allmennlegetjeneste.

Det er viktig å skjønne at allmennmedisinen er et eget fag, en egen akademisk disiplin og en egen spesialitet med femårig, standardisert, utdanningsløp og resertifisering hvert femte år. Allmennmedisin er ikke sykehusmedisin light, det er en egen arbeidsmåte.

Det er vist i studier at til tross for at sykehuslegene antagelig kan mer om den enkelte sykdommen pasienten måtte ha, går det fortsatt bedre med pasientene som følges opp i land med gode allmennleger enn de som følges opp av mange sykehusspesialister, et fenomen som ofte omtales som det allmennmedisinske paradokset. Særlig gjelder dette for pasienter med kroniske lidelser.

Jeg tror det koker ned til dette: Allmennmedisinerens spisskompetanse er det å kunne se og tenke bredt og forholde seg til en stor grad av samtidige sammensatte tilstander. Dette kombinert med personlig kjennskap til pasienten over tid (som er idealet, men dessverre ikke alltid realiteten), gjør at allmennlege og pasient i samarbeid kan manøvrere seg gjennom svært komplekse problemstillinger. Dette er ikke bare en mer kostnadseffektiv, men også en helsefremmende arbeidsmåte.

2. Den helhetlige skansen
Det andre argumentet er mer teoretisk. Den medisinske tradisjonen om å redusere sykdom til noe knyttet til et organ har gitt ekstreme resultater i form av bedret diagnostikk og behandling, men har også kommet med en pris. For de mange pasienter hvor plagene ikke kan forklares av en eller annen dysfunksjon i et enkelt organ, blir fortolkningen av symptomene ofte svært vanskelig. Det samme blir det når en skal finne løsninger på hvordan en skal leve et liv med kroniske plager eller på hvordan en skal møte akutt sykdom.

Det allmennmedisinske idealet er å sette symptomene og sykdommen inn en kontekst, slik at det gir mening for den enkelte. Det handler om å se at sosiale, kulturelle, økonomiske og biologiske faktorer ikke bare påvirker hvordan sykdommer arter seg, eller hvordan vi mestrer sykdom, men at disse faktorene også i seg selv kan skape sykdom. Den allmennmedisinske tradisjonen er i sin essens holistisk, den er helhetlig. Jeg mener den syke trenger dette, en bred, helhetlig, tilnærming til helseplagene sine, i tillegg til den sykehusspesialiserte medisinen. De to tradisjonene må fungere sammen og ha gjensidig respekt.

Neglisjert over lang tid

Det er viktig i debatten at både myndigheter og pasienter forstår kvalitetene til ulike deler av helsevesenet. Allmennmedisinen er over lang tid blitt neglisjert og gradvis tilført oppgaver utenfor våre kjerneoppgaver. Skal norsk allmennmedisin fortsatt klare å levere gode resultater må det legges til rette for at vi allmennleger kan forvalte faget slik det er tenkt og at vi får mulighet til å jobbe etter den allmennmedisinske metoden.

Jeg mener det er gode argumenter, både empiriske og teoretiske, for at befolkningen og myndighetene bør akseptere dette faglige premisset, og at det av disse faglige grunnene bør legges til rette for at rammevilkårene må bli best mulig for allmennlegen.

Kort sagt: skal vi ha en god helsetjeneste, må norske allmennleger ha rom til å tenke bredt og helhetlig.

Les også: