Kronikk

Hvorfor ha skatteamnesti? | Tre økonomiprofessorer skriver

  • Jonas Andersson
  • Fred Schroyen
  • Gaute Torsvik
Vissheten om at det finnes et amnesti man kan benytte dersom «sjokket» kommer, gir skatteunndragelse en opsjonsverdi som gjør det mer fristende å unndra inntekt, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto.

Et permanent skatteamnesti har tvetydig effekt: Det øker sannsynligheten for at gamle synder blir bekjent - og for at nye blir begått.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter Panama papers-skandalen har de fleste fått med seg at vi har permanent skatteamnesti i landet. De som frivillig korrigerer tidligere skattesynder (unndratt inntekt eller formue for beskatning) slipper straffeskatten de ellers ville fått dersom underrapporteringen ble oppdaget av skattemyndighetene.

Det er viktig at rettingen skjer frivillig, en person som er under mistanke kan ikke påregne å slippe straffeskatt selv om tidligere skjulte penger blir lagt på bordet.

Slik er ordningen.

Men hvordan virker et skatteamnesti?

Fører det til mer eller mindre skatteunndragelse?

Omfanget av skatteunndragelse

For å svare må vi ha en idé – en modell – av hvordan folk beslutter om og hvor mye inntekt de vil unndra beskatning.

Den kanoniske økonomiske modellen for skatteunndragelse ble formulert i 1972 av den britiske økonomen Michael Allingham og NHH-professor Agnar Sandmo.

Essensen i deres fremstilling er at beslutningen om å unndra skatt gir usikkerhet. Det er lotteri. Dersom deler av inntekten skjules, blir den disponible inntekten usikker. Man kan enten rapportere sannferdig til myndighetene, eller holde deler av inntekten skjult. I det siste tilfellet er det usikkert hva den disponible inntekten blir; den kan bli høyere eller lavere enn om man rapporterte sannferdig.

Går man under radaren til skattemyndighetene, er gevinsten spart skatt. Blir man oppdaget, er tapet ekstra straffeskatt

Går man under radaren til skattemyndighetene, er gevinsten spart skatt. Blir man oppdaget, er tapet ekstra straffeskatt.

Ifølge denne fremstillingen er det fire sentrale størrelser som forklarer omfanget av skatteunndragelse; sannsynligheten for å bli oppdaget, skattenivået, straffeskatten og viljen til å ta risiko.

For å øke realismen til modellen bør vi legge til at folk – i ulik grad – har moralske skrupler med å unndra skatt. Da spiller også skattemoralen en sentral rolle for omfanget av unndragelse.

Muligheten for å unndra inntekt fra beskatning vil også variere mellom arbeidstagere. For lønnsmottagere er den muligheten svært begrenset.

Betydningen av et sjokk

Hva skjer om vi innfører et permanent skatteamnesti? La oss først se på dem som bestemte seg for å unndra skatt før amnestiet ble innført.

En sentral innsikt er at ingen av disse vil benytte seg av amnestiet om alt annet er som før.

Dersom deres økonomiske situasjon er akkurat som de forutså, sannsynligheten for å bli oppdaget er uendret, de moralske skruplene er som før etc., så vil ingen som unndro skatt benytte seg av amnestiet.

Det er problemet med å annonsere midlertidig amnesti. De er lite troverdige

Å benytte amnestiet er i beste fall (om hele straffeskatten blir tilgitt) likeverdig med å rapportere sannferdig, og de hadde jo allerede gjort den kalkylen, og da besluttet de å unndra inntekt fra beskatning.

Det er med andre ord kun dersom noe uventet har skjedd, et sjokk , at et amnesti vil bli benyttet og gi ekstra skattekroner til myndighetene.

Det uventede kan være et negativt inntektssjokk. Er inntekten i år mye lavere enn man forutså når man unndro skatt i fjor, er også viljen til å ta risiko lavere enn den var, siden en straffeskatt er ekstra tung å bære når inntekten er lav.

Et amnesti fremstår da – etter sjokket – som et godt alternativ. Eller sjokket kan være ny informasjon som jekker opp sannsynligheten for å bli oppdaget (apropos Panama) eller kanskje straffeskatten er skjerpet, eller samvittigheten gnager sterkere enn før.

Problemet med midlertidig amnesti

Dersom skatteamnestiet er midlertidig og kun tilgir gamle synder, er dette hele effekten av amnestiet. Noen benytter seg av det (de som har fått et «sjokk») og det gir økte skatteinntekter til staten. Bare en gevinst, ingen kostnad.

Men et tiltak som kun har positive effekter er vel for godt til kun å benyttes en gang?

Det er problemet med å annonsere midlertidig amnesti. De er lite troverdige. Og når det blir gjennomskuet at man vil få amnesti også for dagens og fremtidens synder – når det blir gjennomskuet at det eneste troverdige amnesti er et permanent skatteamnesti – vil et amnesti også føre til mer skatteunndragelse.

Et permanent skatteamnesti har en tvetydig effekt på statens skatteinntekter

De som unndrar skatt etter at amnestiet er etablert vil selvsagt også bare benytte seg av det dersom fremtiden blir annerledes enn de forutså.

Men vissheten om at det finnes et amnesti de kan benytte dersom «sjokket» kommer, gir skatteunndragelse en opsjonsverdi som gjør det mer fristende å unndra inntekt.

Et permanent skatteamnesti har derfor en tvetydig effekt på statens skatteinntekter: Det øker sannsynligheten for at gamle synder blir bekjent, men øker også sannsynligheten for at nye blir begått.

Ser økt bruk av skatteamnesti

Vi arbeider for tiden med et forskningsprosjekt der vi undersøker i hvilken grad modellen vi har skissert for skatteunndragelse og skatteamnesti kan forklare den økte bruken av skatteamnestiordningen her i landet.

Før 2006 var det nesten ingen som benyttet seg av skatteamnesti i Norge. I perioden 2007-2014, derimot, har 1400 skattytere søkt skatteetaten om frivillig retting.

Ikke alle er gamle syndere.

Noen arver en skjult formue og bestemmer seg for å legge pengene på bordet og søke om skatteamnesti. Kanskje har arvingene en annen skattemoral enn den som skulte formuen, kanskje har de en lavere evne eller vilje til å bære den risiko unndragelse medfører.

En annen forklaring kan være at de har et høyere anslag på hvor sannsynlig det er at de blir undersøkt og oppdaget enn de som unndro skatt hadde.

Det er det god grunn til.

I perioden 2007–2012 har de nordiske landene inngått informasjonsutvekslings-avtaler med ca. 40 land, mange betegnes som skatteparadis. Avtalene gjør det mulig for Skatteetaten å begjære innsikt i bankkonti etc. dersom det er konkret mistanke at en person skjuler penger fra beskatning.

I tillegg har det vært episoder, sjokk, der konfidensiell finansiell informasjon har lekket til myndigheter og medier (Liechtenstein (2008), Sveits (2015) og nå sist Panama-saken).

Siden 2009 har skattemyndighetene i Norge hatt tilgang til opplysninger der bankkort utstedt i utlandet blir brukt i Norge. Dersom de skjulte pengene blir brukt i Norge øker det sannsynligheten for at skattemyndighetene ber om innsyn der hvor pengene er plassert.

Den ordningen gjør skatteunndragelsespenger mindre anvendelige (høyere transaksjonskostnader), og det blir mer fristende å benytte skatteamnesti.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Panama Papers
  2. Kronikk
  3. Panama papers
  4. Skatter og avgifter