Hyttebyggingen har gått over alle støvleskaft | Bjørn P. Kaltenborn
Det er ingen menneskerett at private interesser skal forbruke vår felles naturarv for ensidig økonomisk fortjeneste.
Byggingen av fritidsboliger i norsk utmark holder frem i høyt tempo og viser ingen tegn til å stoppe opp, ei heller ta nødvendige miljøhensyn. Fra lokalt hold, som f.eks. fra Magne Akervold i Flå kommune i Aftenposten 12. mars, kommer det påstander om at det er mer enn nok plass i Norge, at den enorme veksten i fritidsboliger ikke påvirker naturverdiene vesentlig, at dette nærmest er eneste måten å redde bosetningen i distriktene, og at folk selvsagt må få bruke pengene sine på hva de vil.
Typisk for ytringer fra lokalt hold er et innsnevret og kortsiktig perspektiv hvor man kun bryr seg om økonomisk verdiskapning i egen bakgård, helt uten tanker for allmennhetens interesser og hvordan store naturområder landet over gradvis forandres til nedbygde og mer eller mindre urbaniserte rekreasjonsområder.
Det er en påfallende mangel på diskusjon om hvordan den økende mengden fritidsboliger forandrer det store bildet i norsk natur. Både lokale, regionale og nasjonale miljømyndigheter sitter musestille på sidelinjen.
Villmark og utmark går tapt
Pr. i dag er det om lag 460.000 fritidsboliger i Norge. I perioden 2014 til i dag ble det bygger ca. 15.000 nye enheter. Vi kan ikke lenger kalle dem hytter, ettersom dette i hovedsak er moderne, fullstandard boliger som forårsaker store arealinngrep, høyt energiforbruk, privatisering av natur og betydelig økning i bilbruk. Uansett hvordan man snur og vender på det, er det knapt mulig å snakke om «grønn» hyttebygging så lenge nye fritidshus bryter de fleste av premissene for en mer bærekraftig utvikling.
Det er bare å ta en kikk på fakta så faller påstandene om at fritidsboliger ikke påvirker villmark og urørt natur i Norge. Anekdotiske påstander om at bare en liten del av kommunens areal berøres er uinteressante og villedende.
Det er en myte at vi har store, sammenhengende urørt naturområder i dette landet. Bare om lag ti prosent av Norges landareal er såkalt villmarkspreget eller inngrepsfri, dvs. arealer som ligger minst én kilometer fra bygg, veier eller andre tekniske installasjoner. Flere hundre kvadratkilometer med «villmark» går tapt hvert år, og byggingen av fritidsboliger med tilhørende infrastruktur er sammen med skogsdrift og energisektoren hovedgrunnen til tap av urørt natur.
Løfter man blikket fra den lokale grenda og konsulterer fakta, vil man se at utmarken over stort sett hele Sør-Norge og store deler av Midt- og Nord-Norge er krydret med fritidsboliger.
Det er også verdt å nevne at 75.000 av disse ligger i verneområder eller randsonene til disse, om lag 13.000 i såkalte inngrepsfrie(!) områder og nær 60.000 i særlig viktige leveområder for villreinen.
Georg Fr. Rieber-Mohn: Hytteutbygging raserer villmarken. Hvor lenge skal dette få fortsette?
Markedsstyrt utvikling og private interesser
Den omfattende byggingen av fritidsboliger er et resultat av et overflodssamfunn med mye tilgjengelig kapital. Dette er en ren markedsstyrt utvikling hvor nesten alle utbyggings- og reguleringsplaner fremmes av private interesser. Til enhver tid står det en armada av aktører som lokalpolitikere, grunneiere, entreprenører, investorer og eiendomsselskaper, klare til å «utvikle» utmarken for et pengesterkt rekreasjonssamfunn.
Motivene er selvsagt rent økonomiske. Det er ingen som investerer i store felt med fritidsboliger for å sikre allmennhetens tilgang til natur, bedre folkehelsen eller verne om vår felles naturarv. Dette er en industri som får ture frem fordi planlovgivningen og arealforvaltningen ikke fungerer på dette området. Slik systemet er i dag avgjøres så å si alle arealinngrep på kommunalt nivå etter plan- og bygningsloven.
Den enkelte kommune er naturlig nok interessert i mest mulig inntekter fra utmarken, og har ingen pålegg eller intensiver til å samarbeide med andre kommuner eller ta regionale hensyn utover egne grenser. Tvert imot konkurrerer mange kommuner om å bygge ut fortest mulig for å sikre kunder i fritidsmarkedet. Resultatet er nedbygging over store regioner uten konsekvensanalyser.
Herborg Kråkevik: Det klassiske naturvernet er i krise. Stå vakt om naturen!
Kommunene velger profittorientert og kortsiktig
De fleste kommuneadministrasjoner har dessuten liten eller ingen fagkompetanse på miljøspørsmål, og der hvor det finnes får miljøperspektivet minimal innflytelse på de store spørsmålene som utbyggingsomfang, teknisk standard, energiforsyning og transport løsninger.
Kommunene velger stort sett profittorienterte, kortsiktige løsninger som dessuten ofte gir en ujevn godefordeling i lokalsamfunnene. Og de fleste kommuner velger akkurat samme, fantasiløse strategi – bygg ut mest mulig fortest mulig – som svaret på distriktskrisen.
Når Flå kommune synes det er mer stas å lokke turister med en ny McDonalds enn å skape natur- og kulturbasert turisme basert på Fønhus’ unike kulturarv fra Vassfaret, viser det bare at det trengs et kompetanseløft hvis vi faktisk skal lykkes med en annerledes, meningsfylt og bærekraftig turisme i norsk natur.
Hva går tapt når enhver kommune kan gjøre mer eller mindre som de vil med fellesskapets natur? Norge har – enn så lenge – en natur som trekker folk fra hele verden. Og de kommer for å oppleve en vakker og relativt urørt natur med innslag av kulturhistorie og tradisjoner. Den enorme utbyggingen av fritidsboliger, ofte høyt til fjells, vil over tid forandre dette slik at Norge mister disse kvalitetene og blir mer eller mindre likt de fleste andre nedbygde fjellregioner i Europa.
Åshild Ulstrup: Respekt for huldra er respekt for naturen. Lov å ta vare på villmarka!
Fritidsboligbyggingen må styres reginalt
Dette er ikke bare spørsmål om rødlisting av arter, om villrein eller forurensning. Det er selve landskapskarakteren i norsk natur som står på spill. Det som allerede er mangelvare i store deler av verden: Stillhet, åpenhet, rent miljø og fravær av tekniske inngrep.
Det er bare én måte å endre denne negative utviklingen. I dagens politiske regime virker det som lokal styring trumfer alle nasjonale hensyn i utmarksforvaltningen. Det er imidlertid ingen tvil om at fremtidens bygging av fritidsboliger må styres mer på regionalt nivå. Både fylkeskommunen og fylkesmannen har lovverk og virkemidler til å innføre regionale bestemmelser – hvis de tør å utfordre det politiske regimet og næringslivet.
Det er ingen menneskerett at private interesser skal forbruke vår felles naturarv for ensidig økonomisk fortjeneste.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
