Kronikk

Er det alltid galt å utgi problematiske bøker? | Kari Marstein

  • Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur, Gyldendal Norsk Forlag

Man kan bli temmelig perpleks både når man leser Aftenpostens dekning i denne saken og innholdet i mandagens Aftenposten-arrangerte debatt (bildet) på Kulturhuset i Oslo, skriver Kari Marstein. Foto: Rolf Øhman

Hvorfor er det ingen av journalistene med så sterke meninger om «virkelighetslitteraturen» som går inn i konkrete diskusjoner av om det er riktig å utgi bøkene det er snakk om?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som forlegger for norske skjønnlitterære bøker har jeg med stor interesse fulgt debatten rundt den såkalte virkelighetslitteraturen, som for tiden får mye spalteplass i norske aviser.

Aftenposten har prisverdig nok ledet an når det gjelder omfang og vilje til å gå inn i materien, men skårer adskillig lavere når det gjelder måten de forsøker å starte en diskusjon rundt de etiske aspektene ved disse utgivelsene på.

Det er ikke så lett å sirkle inn akkurat hva begrepet «virkelighetslitteratur» omfatter, siden alle fiksjonsverk utgjør selvstendige litterære og språklige universer, samtidig som alle litterære verk på en eller annen måte refererer til en virkelighet, men uten det sannhetskravet vi mener å kunne tillegge sakprosa.

Utgangspunkt for en etisk refleksjon

Det er ikke uproblematisk eller opplagt å hevde at en roman «handler om» den eller den personen eller situasjonen i det virkelige liv.

Kari Marstein. Foto: Privat

Når det er sagt, så er det samtidig helt klart at det finnes bøker som gjennom sitt innhold eller leserens kjennskap til verden ser ut til å gripe direkte inn i virkelige menneskers liv og selvforståelse, og vi snakker da om sterkt negativt ladede erfaringer.

Det er her vi finner utgangspunktet for en nødvendig etisk refleksjon både i skrivingen, utgivelsen og mottagelsen av disse bøkene.

Intern diskusjon

Men man kan bli temmelig perpleks både når man leser Aftenpostens dekning i denne saken og innholdet i mandagens Aftenposten-arrangerte debatt på Kulturhuset i Oslo.

Det forutsettes hele veien at det ikke drives noen form for intern etisk diskusjon eller refleksjon i forlagene, og for å være klar: det gjør det.

Både Ingunn Økland og Aftenpostens øvrige journalister burde vite at det kan foregå mye diskusjon av etikk uten at den når avisspaltene, hva enten denne diskusjonen foregår i avisenes redaksjonslokaler eller i forlagenes.

De burde også vite at innholdet i denne diskusjonen om hva som er riktig og galt å gjøre og skrive, sjelden kan føres i full offentlighet.

Kenneth Moe (f.v.), Ane Farsethås, Preben Jordal og Ingunn Økland diskuterte bruk av levende modeller i litteraturen i mandagens Aftenposten-arrangerte debatt på Kulturhuset i Oslo. Foto: Rolf Øhman

Slike interne diskusjoner resulterer iblant til at man offentliggjør etisk problematisk stoff, iblant til at man endrer stoffet eller rett og slett lar være å offentliggjøre det.

Og dette bringer meg til det sentrale, men så langt jeg kan se ustilte spørsmålet i all dekningen av saken, nemlig det alle etiske diskusjoner dreier seg om: Er det riktig?

Hvorfor er det ingen av journalistene med så sterke meninger som går inn i konkrete diskusjoner av om det er riktig å utgi bøkene det er snakk om?

I stedet arter det hele seg som en anklage om at «noen» ikke er seg sitt ansvar bevisst.

Kjenner ikke overlegningene

Det hersker relativt liten tvil om at en del av bøkene som har vært nevnt i debatten eller i Øklands kommentarer reiser en tydelig problematikk gjennom sitt forhold til virkelige personers liv, med all den makt og manglende mulighet til motsigelse som tross alt fremdeles ligger i romanens kraft og posisjon.

Økland kan ikke vite hvilke overlegninger som har foregått mellom forfatter og forlag, men hun gir inntrykk av å ta for gitt at ingen slike har funnet sted.

Og hun går lenger.

Hun ser også ut til å legge til grunn at dersom en slik etterlyst etisk refleksjon hadde vært gjennomført – ved forfatterens skrivebord og mellom forfatter og forlag – så ville resultatet vært at disse romanene så annerledes ut.

Skyteskive

I denne pågående saken om «virkelighetslitteratur» har Aftenposten ved Ingunn Økland, valgt seg særlig én konkret roman som skyteskive, nemlig Vigdis Hjorths Arv og miljø.

Økland påstår å vite at Hjorths roman står i et problematisk forhold til et bestemt utsnitt av virkeligheten, noe hun forsøker å belegge.

Aftenposten - Timeline | Facebook

Dessuten fremsetter hun en rekke generelle og relativt uproblematiserte påstander om etikk, påstander som sier lite om denne bokens egenart og kvaliteter, men som likevel er egnet til å kaste mistanke både over bok, forfatter og forlag.

Samtidig vet enhver som har lest Arv og miljø at romanen diskuterer brennende spørsmål som angår mange i en større virkelighet.

Ville det ikke vært redeligere av Ingunn Økland å gå konkret inn på både romanen og virkeligheten, den lille og den store, og diskutere forholdet mellom dem med utgangspunkt i innholdet i den romanen det faktisk dreier seg om?

Veie viktige størrelser som hensyntagen, nødvendighet, omsorg, ansvar og overlevelse opp mot hverandre. For deretter å forsøke å besvare det relevante og konkrete spørsmålet: Burde Vigdis Hjorths Arv og miljø (likevel) være utgitt?

For ordens skyld: mitt svar på dette spørsmålet er ja.


På Twitter: @karimarstein

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur