Kronikk

Kinas ufullendte revolusjon

  • Torbjørn Færøvik
    Torbjørn Færøvik
    Forfatter og Kina-kjenner

Kinesere over hele verden markerer i disse dager hundreårsjubileet for et opprør som endte med keiserstyrets fall i 1911. Den nyfødte republikken viste seg dessverre lite levedyktig.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Les også:

Torbjørn Færøvik Forfatter, Ski

Det skjedde så fort. Alle, selv seierherrene, ble tatt på sengen. I løpet av noen dramatiske høstuker raknet Asias største dynasti. I Hongkong, London og New York skrek avisguttene seg hese. Hva nå? I mer enn to tusen år var Kina blitt styrt av mektige keisere. Rikssamlingen skjedde i år 221 før Kristus, da en nådeløs kriger klarte å tvinge trassige småkonger i kne. Historien husker ham som Qin Shihuang, eller Den første keiser av Qin-dynastiet. Ambisiøs som han var, kunngjorde han at dynastiet skulle bestå i all evighet. I virkeligheten varte det ikke i mer enn fjorten år.

Etter Qin-dynastiet fulgte tallrike andre. I perioder steg landet til de store høyder, for iblant å synke ned i armod og nød. To ganger i sin historie opplevde det herskende hanfolket å bli erobret av fiender utenfra, først av mongolene på 1200-tallet, så av mandsjuene fire hundre år senere. Mandsjuenes styre viste seg seiglivet og skulle vare i 267 år, fra 1644 til 1911. I historiebøkene omtales det som Qing-dynastiet.

Igjen fikk Kina en keiser; bare klærne var nye

Lang prosess

Keiserstyrets fall var et resultat av en lang prosess. Kanskje begynte den så tidlig som på 1500-tallet, da driftige europeere oppdaget sjøveien til Asia. I deres kjølvann kom profittsugne handelsmenn, og europeiske makter som Holland, Frankrike og Storbritannia innledet sin gradvise kolonisering av fjerne strøk. Kina ble aldri en koloni; til det var landet for stort. Men også kineserne ble utsatt for grove overgrep, og på 1800-tallet ble de tvunget til å avstå flere byer og territorier på sin lange kyst.

Samtidig ble keisermakten utsatt for et økende indre press. Den sterke folkeveksten på 1700-tallet og 1800-tallets første halvdel førte til skjerpet kamp om jorden, og det ene bondeopprøret avløste det andre. Det største av dem, fra 1850 til 1864, endte med tyve millioner menneskers død. I 1900 slo misnøyen ut i det dramatiske Bokseropprøret. Opprøret var i hovedsak rettet mot utlendingene, men også keiserhoffet fikk gjennomgå på grunn av sin avmakt overfor «barbarene».

Alarmert av forfallet tok modige intellektuelle til orde for omfattende reformer. Men initiativene strandet, og flere reformtilhengere ble henrettet eller fengslet. Andre, som den taleføre Liang Qichao, klarte å flykte. Noe senere sto han på Manhattan i New York, foran bygninger som var så høye at «de rystet ham helt inn i sjelen». Byen sydet av vitalitet, og kontrasten til Beijing var slående. Like imponert ble han over folks væremåte: «Vesterlendinger går med rank holdning og hevet hode. Vi kinesere bøyer hodet på kommando, lar det henge et øyeblikk og faller på våre knær i det tredje. Sammenligningen burde gjøre oss skamfulle.»

TEGNING: ARNE NØST

Inspirasjon fra Vesten I spissen for den republikanske bevegelsen gikk Sun Yatsen, en kristen, legeutdannet mann som under sine utenlandsopphold hadde latt seg begeistre av Vestens frihetsidealer. Da keiserhoffet i 1908 satte en to og et halvt år gammel gutt på tronen, var Sun nådeløs i sin dom: «Vi har fått en to år gammel keiser som må ammes til alle døgnets tider, og som knapt nok er i stand til å gå. Og i kulissene løper tusenvis av forvirrede evnukker, hvis eneste oppgave består i å stelle i stand intriger og ondskap.» Likevel øynet han håp, for – som han tilføyde – «vi har begynt å organisere oss, også militært, og hver dag får vi tilsig av nye krefter».

De neste tre årene reiste Sun Yatsen fra land til land for å samle støtte for sin sak. En oktobermorgen i 1911 satt han på kafé i Denver, Colorado og spiste frokost. Midt i måltidet fikk han øye på en avisoverskrift som fortalte at republikanske styrker hadde erobret Wuchang, i dag en del av storbyen Wuhan. Dager senere kom han til St. Louis, hvor avisene skrev at opprøret hadde skjedd «på ordre fra dr. Sun Yatsen». Det stemte nok ikke, for Sun var travelt opptatt med sitt. Likevel hilste han nyheten med takksigelser og bønn, og gleden ble ikke mindre da keiserstyrkene de neste ukene overga seg i by etter by. Før årets utgang ble han valgt til den nye republikkens midlertidige president, og 1. januar 1912 ble Republikken Kina formelt opprettet.

Den norske legemisjonæren Volrath Vogt opplevde dramatikken på nært hold. «Hele Kina er blitt til et stormvær av glede og begeistring,» rapporterte han hjem. I århundrer hadde mandsjuene tvunget hankineserne til å bære hårpisk. Nå fikk hårklipperne det travelt. «Bort med hårpisken – dette mandsjuenes gamle trelldomsmerke!» Overalt lå avskårne fletter. Noen fant det likevel klokest å ta vare på dem, for tenk om keiserdømmet skulle gjenoppstå? «Derfor ble mange fletter oppbevart i skuffer og skap, så de i farens stund kunne klistres på igjen.»

Sun Yatsen håpet at den nye republikken skulle bli et levedyktig demokrati. Det ble med håpet. Med historikeren C.P. Fitzgeralds ord: «Uten røtter i kinesisk historie, uten tradisjoner og uten ærlighet fremsto demokratiets organer som et skammelig bilde på uansvarlighet og korrupsjon.» En fortvilet Sun valgte til slutt å søke tilflukt i Japan. Imens gjorde Yuan Shikai, en myndig general, et mislykket forsøk på å gjenreise keiserstyret med seg selv i rollen som Himmelens sønn. Heldigvis døde han før han rakk å utrette mer skade. De neste årene ble Kina forvandlet til en tumleplass for grådige krigsherrer. Ingenting fungerte, aller minst Sun Yatsens bebudede demokrati.

Skrøpelig byggverk

Nasjonalistpartiet Guomindang, som Sun Yatsen hadde vært med på å stifte, klarte etter hvert å forene landet og etablere en slags regjering. Men også dette byggverket viste seg skrøpelig, og mange år senere, i 1949, opprettet kommunistene sin folkerepublikk. Resten er historie. Igjen fikk Kina en keiser; bare klærne var nye. Den politiske arven han etterlot seg, hviler ennå som en skygge over det store landet i øst.

Les også

  1. Obama: – Kina manipulerer valutaen

  2. Eksperter: Disse har fortjent fredsprisen mest og minst

  3. Ingen bedring i Kina etter Lius Fredspris

Les mer om

  1. Kronikk