Norge og Finland, et forhold i berg-og-dal-bane | Kjell Dragnes
En nær - men fjern - nabo fyller 100 år.
1. desember 2011 skrev jeg et lite skråblikk om Finland med tittelen «Men Nordlyset får de aldri» .
Den ble gjenstand for heftig diskusjon selv om den var ment som anerkjennelse av finsk innovasjon.
Landet hadde bygd «Julenissens landsby» nord for Rovaniemi. Dit kom tusenvis av turister.
Nå brukte Finland YouTube til å fremme nordlysturisme til Lappland – i sterk konkurranse med Troms.
Episoden illustrerer forholdet mellom Norge og Finland i dag, et godt, nærmest problemfritt naboskap. Med uutnyttede muligheter.
Slik har det ikke alltid vært de hundre årene Finland har vært et selvstendig land, siden 6. desember 1917. Det viser blant annet boken om Finlands ambassade i Oslo, I skyggen av det kongelige eiketreet.
Vi er begge land med en lang historie, men er unge som selvstendige stater. Det har til tider gnisset sterkt mellom «ungdommene».
Norge anerkjente Finlands selvstendighet 10. januar 1918. Men på grunn av innbyrdeskrigen, som brøt ut samme måned, gikk det noen måneder før det ble opprettet diplomatiske forbindelser.
Et vanlig nordisk land
Selv om forholdet nå er harmonisk, er det likevel verdt å merke seg ambassadør Jorma Inkis rapport i 1995: «I representasjonen merker man nå at også norske myndigheter og det norske folk endelig regner Finland som et vanlig nordisk land.»
Slik var det ikke i begynnelsen.
Den første finske sendemann, juristen Allan Serlachius, fikk merke at det skurret i forholdet Norge-Finland. Årsaken var Tyskland.
Forholdet mellom Tyskland og Finland var temmelig tett, tyskutdannede jegere hadde slåss på de hvites side under innbyrdeskrigen. Tyske tropper hadde bidratt til at de hvite seiret under ledelse av Carl Gustaf Mannerheim.
Fremmedkar i sosieteten
Det hjalp heller ikke på den norske skepsisen at det finske senatet (regjeringen) i oktober 1918 inviterte fyrst Friedrich Karl av Hessen til å bli finsk konge. Fyrsten besteg aldri tronen, han ga avkall på den 10. desember 1918.
Dermed snudde også den norske holdningen til Finland, selv om Serlachius rapporterte hjem at holdningen var preget av «velvillig medfølelse med en merkelig fremmekar som har havnet midt i sosieteten».
Velvilligheten ble satt på prøve på 20- og begynnelsen av 30-tallet på grunn av Lappo-bevegelsen og tanken om et Stor-Finland, Suur-Suomi. Ideen om Suur-Suomi var opprinnelig romantisk nasjonalistisk, først fremmet i 1848. Etter selvstendigheten fikk denne tanken et mer politisk og territorielt innhold.
Utbredelsen av «Suur-Suomi» varierte. Stort sett omfattet området Finland, Øst-Karelen, Ingermanland og Kola. Iblant tok man også med Estland, det finskspråklige Västerbotten ned til Kalix elv i Sverige, og Finnmark.
Den finske fare
Det var det siste som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på den norske regjering. Begrepet «den finske fare» fikk betydning for behandlingen av den finsktalende befolkningen i nord.
Finland hadde, i likhet med mange andre europeiske land, nasjonalistiske bevegelser. Den mest kjente var Lappo-bevegelsen, stiftet 1929. Gjennom ulike aksjoner, ikke minst forsøket på statskupp i Mäntsäla i 1932, skapte Lappo-bevegelsen frykt i Norge. Denne frykten bygget opp under en generell mistro til finsktalende i Norge. I vår nasjonalbyggingsperiode, på 1880-tallet, ble finsk bare tillatt som hjelpespråk i skolen.
I 1936 ble finsk helt forbudt brukt. Det skjedde ikke med samisk.
Vil gi norsk fjelltopp i jubileumsgave til Finland
Hårsåre nordmenn – og finner
Den finske sendemann Rolf Thesleff hadde sin forklaring: «Slik det gjerne er med de fleste nasjoner som har oppnådd full selvstendighet på et sent tidspunkt, er nordmennene svært hårsåre, og det i enda høyere grad enn oss, slik jeg oppfatter det. Derfor er de også mistroiske,» skriver han.
Utviklingen i Europa påvirket forholdet sterkt. Vinterkrigen med Sovjetunionen 1939-40, det tyske angrepet på Norge i 1940, krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen fra 1941 og den finske fortsettelseskrigen – alt har satt sine spor.
Sympatien i Norge var sterk etter at Sovjetunionen angrep Finland 30. november 1939. Det ble samlet inn utstyr og penger. Over 700 norske frivillige deltok i vinterkrigen. Blant de mest kjente var Max Manus og Shetlands-Larsen.
Norge brøt de diplomatiske forbindelsene 7. desember 1941 fordi Finland var på tysk side i den såkalte fortsettelseskrigen.
Skillet mellom «alliert» og «stridskamerat» med Tyskland var ikke så lett å oppfatte.
Forbindelsene ble gjenopptatt høsten 1945, og forholdet normaliserte seg. Vennskaps- og bistandspakten med Sovjetunionen i 1948 og Norges medlemskap i NATO i 1949 hindret likevel et nært og godt politisk forhold.
Den som senker seg ned i finsk historie, mister fort nattesøvnen, skriver Bernt Hagtvet
Oransje mot rødt
Et bisart unntak var appelsinhistorien. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge, partisekretær Haakon Lie og statsministerens bror, Rolf Gerhardsen fikk i 1949 sendt 255 tonn appelsiner til de finske sosialdemokratene. Pengene kom fra USA.
Appelsiner, en mangelvare i denne tiden, skulle motvirke finske kommunisters og Sovjetunionens innflytelse i finsk politisk liv. Alt skjedde fordekt. Pengene fra salget, rundt 15 millioner kroner, gikk til det sosialdemokratiske partiet, forteller historikeren Mikko Majander. Finland fikk ikke ta imot amerikansk Marshall-hjelp.
50- og 60-tallet ble preget av den kalde krigen. Men kontaktene ble gradvis utvidet, også gjennom turisttrafikk. I Nordisk råd var det mulig å treffes og diskutere, selv om sikkerhetspolitikk var tabu i de offisielle debattene.
Kekkonen blir sint
14. april 1977 kom til å markere et av de laveste punktene på den diplomatiske berg-og-dal-banen i det norsk-finske forholdet.
Tegneren Inge Grødum i Nationen laget en karikatur av sovjetleder Leonid Brezjnev som har skutt en norsk skiløper. Som hund i bånd har han president Urho Kekkonen.
Å fremstille maktpersoner som dyr er risikabelt. Det var det også i dette tilfellet. Kekkonen lovet aldri å sette sine ben i Norge mer. Etter omfattende brannslukking bak kulissene, deltok presidenten ved avdukingen av innvandrermonumentet i Vadsø i juni.
Men han glemte aldri ydmykelsen.
Finlands nordiske forankring er selvsagt ikke ny. Men potensialet er uutnyttet.
Finland er Norges 12. største handelspartner på import og nummer 13 på eksport av varer. Finland er med i Barentssamarbeidet og i Arktisk Råd. Finland har lansert tanken om en jernbane fra Rovaniemi til Finnmark. Den vil kreve omfattende investeringer, politisk vilje og nytenkning om den skal realiseres.
Liten kunnskap
To naboland vet fortsatt forbausende lite om hverandre.
Så lite vet vi at Innovasjon Norge har produsert en guide for hvordan norske forretningsfolk bør opptre: «Finnenes kroppsspråk er ofte veldig begrenset og dermed vanskelig å tolke. Ord og gestikulering med overdreven entusiasme vekker mistenksomhet.»
Ola må altså legge bånd på seg når han gratulerer Pekka med 100-årsdagen.
Kjell Dragnes er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten. Kronikken er en forkortet versjon av et foredrag ved Finnmark fylkesbibliotek i Vadsø 11. november.
På Twitter: @kjelld
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Lese mer? Her er noen forslag:
