Kronikk

Forskjeller er bra for kulturen

  • Kristian Meisingset
Skal utjevningsmålet nås, må kulturen endevendes og Den Norske Opera & Ballett fylles med et mye mer variert innhold enn i dag, skriver kronikkforfatteren. Det var fulle hus da Lindesnes trekkspillklubb i 2010 spilte i Operaen.

Å si til kulturfolk at de er en eksklusiv elite, er som å si til barn at de forstår ting dårligere enn voksne. «Nei, nei, nei», er svaret.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi har en sterk kulturelite i Norge. Og med den avgåtte rødgrønne regjeringens kulturløft i ryggen er den blitt enda sterkere. Det mest synlige eksempelet er rekken som nå popper opp langs sjøen i Oslo – plassert mer prominent enn forretningslivets Barcode: Astrup Fearnley Museet, Nasjonalmuseet, Den Norske Opera & Ballett, Munch-museet og nye Deichmanske bibliotek.

Siden krigen har kulturpolitikken forsøkt å utjevne kulturell «kapital», demokratisere kulturen og samle folket i et kulturelt fellesskap. I boken Kulturbløffen beskriver jeg hvordan det motsatte har skjedd: De kulturelle klasseskillene er stabile eller blir større. Min konklusjon er at det er helt greit. Vi trenger et mangfoldig kulturliv. Forskjeller gjør kulturen og landet bedre.

Hjernedød action

Kulturfolket liker ikke å høre at forskjellene blir større, og at de selv er en elite. Det er forståelig. Som kunstner tror man på det man driver med. Man opplever at kunsten gjør ens eget og andres liv bedre og ønsker å gi andre de samme opplevelsene.

skribent og medredaktør i Minerva

Baksiden er at man ser ned på kulturen til folk flest. Amerikansk action er «hjernedød», skriver Morgenbladets Ulrik Eriksen. Enger-utvalgets Kulturutredningen 2014 sier at festivaler er lettfattelig «begivenhetskultur» som fortrenger mer komplisert kultur.Om countryfestivalen på Breim skrev Aftenpostens Vidar Kvalshaug at han har «sett hvordan et publikum godt marinert i sprit, campingutstyr og klovneantrekk har ødelagt for seriøst interesserte». Det er vanskelig å svelge at de «seriøst interesserte» ikke er invitert på festen.

Ser ned på folk flest

Det er en myte «at «kultureliten» ser ned på smaken til folk flest», skriver komponist Synne Skouen i Aftenposten i en kommentar om Kulturbløffen 7. november, før hun selv bekrefter myten.

Ifølge Skouen er det hun kaller «bestselger» en stor trussel mot kunsten: «Alle vil ha den, og alle vil lage den; den er i alle medier til enhver tid, og gjør folk flest sikre på at det nå – endelig – er majoritetens rett som gjelder», skriver hun. «Bestselger» gjør ifølge Skouen at folk flest ikke skjønner at minoritetens kulturelle smak – jeg antar at hun mener sin egen – er best.

Skouen understreker at det er håp «i alle samfunnslag». Overalt «fins folk som tiltrekkes av det de ikke umiddelbart forstår, men som vekker en formsans og uttrykksbehov som bare ulike former for kunst kan svare på». Overalt finnes altså individer som bryter gjennom majoritetens kulturelle smakstyranni.

Det er umulig å forstå Skouen på en annen måte enn at de dermed finner frem til en bedre og mer meningsfull kultur enn om de nøyer seg med «Bestselger».

Kultur er opplysning

I Kulturbløffen er det mange, deriblant Bentein Baardson og Ellen Horn, som forteller hvor viktig det er å opplyse og berike folks liv med god kultur.

Arne Nøst, teatersjef ved Rogaland Teater, kommenterer Kulturbløffen i Stavanger Aftenblad 7. november. Ifølge ham mener jeg at «fintfolket driver et slags opplysningsarbeid for de mindre privilegerte». Det stemmer, selv om jeg ville formulert det annerledes.

Mye kultur er eksklusiv og distingvert, noe som signaliserer at den ikke er for enhver.Men, sier Nøst, «sånn er det bare ikke». Er det ikke? Rett etterpå understreker han at: «Kultur skal friste flest mulig.» Men alle har jo en kultur som frister dem i dag, selv om den kanskje heter «Bestselger». Nøst mener nok at det er den fine og mer avanserte og siviliserte kulturen som skal friste flest mulig.

Jeg har ingenting imot målsetningen. Folk må få prøve ut ulik kultur slik at de kan velge det de liker best. Særlig viktig er det at de får prøve den avanserte kulturen, som teateret, litteraturen og musikken. Det er ingen skam å ønske opplysning. Men vi må ikke i vår naivitet tro at alle noen gang vil like den samme «dannede» kulturen.

Mest til de som har mest

Hvis vi ikke regnet den fine kulturen som viktig for vår sivilisasjon, ville det for eksempel være meningsløst å gi over en halv milliard årlig til Operaen. Like fullt er opera og ballett våre mest elitistiske kulturgenre (ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå). Det skal vi helst ikke snakke om.

Tom Remlov, avtroppende direktør ved Operaen, har gjentatte ganger understreket at deres mål er et publikum som speiler befolkningen. Målet er illusorisk.

Operasjef Per Boye Hansen kommenterer Kulturbløffen i Dagsavisen 5. november. Han mener at jeg har et «ekstremt elitistisk ståsted» når jeg ønsker at operaen skal si at de «lager kunst for en elite». Men operaen er elitistisk. Tallene sier det, og jeg har vært der og sett det selv.

Når man ikke vil beskrive kulturen ved dens riktige navn, tilsløres maktforholdene. Jeg forsvarer pengebruken, men vi må si det som det er: Staten gir mest til de som har mest.

Hvordan legitimere politikken

De som har mest, får mest. Hvordan legitimerer vi det? Erik Henningsen, som var utredningsleder for Enger-utvalget, kritiserer Kulturbløffen i Klassekampen 9. november. I Detroit, forteller han, går diskusjonen om et kunstmuseum. Byen er begjært konkurs, og videre drift av museet kan ikke forsvares hvis det ikke prøver å være åpent for alle.

Problemstillingen settes på spissen i slike situasjoner, men det er den samme vi strever med her: Mer penger til kultur betyr mindre penger til andre ting.

Mer penger til kultur betyr mindre penger til andre ting.Henningsen mener målet om utjevning må opprettholdes. Det betyr ikke at målet kan nås, men så lenge politikere og kulturfolk handler i god tro og hele tiden er «villig til å prøve ut nye løsninger og tilegne seg ny kunnskap og perspektiver i en streben etter å nå målet», kan utjevningsmålet legitimere kulturpolitikken, mener Henningsen.

Jeg vet ikke hva Henningsens formuleringer impliserer. I Kulturbløffen skriver jeg om hvordan kultureliten ikke egentlig forsøker å åpne kulturen for alle. Mye kultur er eksklusiv og distingvert, noe som signaliserer at den ikke er for enhver.

Omfavne forskjeller

Hvis utjevningsmålet skal nås, må kulturen endevendes. Da må Operaen fylles med et mye mer variert kulturelt innhold enn i dag. Teatrene må spille helt andre stykker. Konserthusene må fylles med en annen type musikk. Skouens «Bestselger» må i så fall være overalt.

I stedet bør vi omfavne ulikheter. En levende kultur forutsetter forskjeller i kulturell smak. Det betyr kulturelle klasseskiller og ujevn maktfordeling. Det er mye bedre enn alternativet.

Les mer om

  1. Kronikk