Kronikk

Kronikk: Mindre skatt tenner ikke velgerne

  • Ottar Hellevik
    Ottar Hellevik

Det hjelper lite å innfri valgløfter, hvis løftene ikke samsvarer med velgernes ønsker, skriver Ottar Hellevik. Her er statsminister Erna Solberg (t.v.) og finansminister Siv Jensen sammen i Stortinget før fremleggelsen av statsbudsjettet for 2015. Foto: Bøe, Torstein

Stor vekt på skattelette, kombinert med tiltak mange oppfatter som nedbygging av velferdsstaten, kan koste Regjeringen mye i velgeroppslutning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Når Siv Jensen og andre representanter for regjeringspartiene blir spurt om hvordan de vil forklare nedgangen for de blå-blå på partibarometrene, svarer de gjerne at de ikke har vært flinke nok til å markedsføre politikken sin.

Bare vi får forklart velgerne at vi har gjort akkurat det vi har lovet, for eksempel når det gjelder skattelette, vil det snu, hevder de.

Men spørsmålet er om det ikke er politikken det er noe i veien med. Det hjelper lite å innfri valgløfter, hvis de ikke samsvarer med velgernes ønsker, slik resultater fra undersøkelsen Norsk Monitor tyder på.

Få tegn til stemningsskifte

Da Norsk Monitor ble presentert i vår, fikk resultatene fra intervjuene foretatt etter valget i 2013 oss til å spørre om hva som kunne forklare regjeringsskiftet fra rød-grønt til blå-blått. Vi fant lite som tydet på et stemningsskifte blant velgerne som skulle føre til et slikt utfall.

Ottar Hellevik

Her er det grunn til å minne om hva som egentlig skjedde ved valget i 2013 sammenlignet med 2009. Den store vinneren var Høyre, opp med nesten 10 prosentpoeng. Bortsett fra Vestre og Miljøpartiet de grønne gikk alle andre partier tilbake, og spesielt den andre regjeringspartneren Fremskrittspartiet led et stort tap (ned med nesten syv prosentpoeng). Men samlet sett gikk de borgerlige nok frem til at vi fikk en blå-blå regjering.

I radikal retning

Hva var det som fikk oss til å kalle Høyres valgseier et paradoks?

Utviklingen i politiske holdninger etter valget i 2009 gikk i radikal snarere enn i konservativ retning.

For eksempel falt andelen som sa seg enig i påstanden «Mange oppgaver ville bli bedre og billigere løst, dersom de ble overført fra det offentlige til private selskaper» fra 51 prosent i 2009 til 45 prosent i 2013 (ned fra 65 prosent i 2001, som er et vendepunkt for mange av de tendensene som presenteres her).

Andelen som mente at «Det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet» steg fra 59 til 66 prosent (opp fra 43 prosent i 2001).

Forbedringene i den økonomiske situasjonen gjorde stadig flere tilfredse med sin egen økonomiske og materielle situasjon.

For eksempel økte andelen som sa at de hadde en inntekt som ga mulighet for å spare fra 57 til 66 prosent fra 2009 til 2013 (47 i 2001). Samtidig steg andelen som sa seg fornøyd med sin materielle situasjon fra 56 til 66 prosent (47 i 2001).

Fra negativ til positiv stemning

Tilfredsheten med situasjonen og synet på utviklingen i samfunnet endret seg i positiv retning under den rødgrønne regjeringen.

I 2001 mente 23 prosent at Norge var blitt et bedre samfunn å leve i de siste årene, mot 38 prosent som mente at det var blitt verre. Med andre ord var det en overvekt av negative oppfatninger på 15 poeng.

I 2009 var det så vidt en positiv overvekt, med 32 prosent bedre og 29 prosent verre. I 2013 var overvekten blitt solid, med 37 bedre og 23 prosent verre. En tilsvarende utvikling finner vi for de fleste samfunnsområder, for eksempel for helsevesen, eldreomsorg og skole.

Andelen som prioriterer saker som vektlegges av ett eller begge de blå regjeringspartiene , som å minske kriminaliteten, minske offentlig byråkrati, begrense innvandringen, minske offentlige utgifter, styrke forsvaret, privatisere offentlige oppgaver eller senke skattene, har nærmest uten unntak vært fallende, både når vi ser på langtidstendensen og utviklingen fra 2009 til 2013.

Høyre styrker seg

Det som kan forklare Høyres suksess, er at flere oppfattet partiet som spesielt dyktig til å løse ulike oppgaver.

Høyre styrket altså sitt sakseierskap, ofte på bekostning av Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.

Et eksempel er sykehus og helsevesen, det saksområdet som prioriteres av flest velgere. I 2009 nevnte 26 prosent Høyre som spesielt dyktig, mot 43 prosent i 2013. Tallene for Arbeiderpartiet sank fra 49 til 44 prosent. For å heve kunnskapsnivået i skolen var de tilsvarende tallene 49 og 63 prosent for Høyre, mot 32 og 28 prosent for Arbeiderpartiet.

Noe som også kan ha styrket Høyres velgerappell i 2013, er at partiet ble oppfattet mer positivt av velgerne når det gjaldt lederskap (opp fra 42 til 70 prosent 2009–2013 som mente Høyre hadde dyktige ledere, mot 66–77 prosent for Arbeiderpartiet) og styringsevne (opp fra 37 til 64 prosent, forbi Arbeiderpartiet som gikk ned fra 58 til 52 prosent).

Velgerne tenner ikke på skattelette

Konklusjon fra resultatene i Monitor blir at lite tyder på noe utbredt ønske blant velgerne om en kursendring i retning av tradisjonell høyrepolitikk.

Skattelette eller privatisering er for eksempel ikke saker med særlig appell i 2013.

Det kan snarere se ut som om det gjorde seg gjeldende en tro på at Høyre vil være enda dyktigere enn den sittende rødgrønne regjeringen til å føre samfunnet videre i samme retning som før, mot en stadig sterkere velferdsstat. Slike forventninger kan avleses i økningen i positive forventninger for den fremtidige samfunnsutviklingen etter at den blåblå valgseieren var et faktum høsten 2013.

For å vise at løfte om skattelette neppe var noen vinnersak for de blåblå partiene ved valget i 2013, kan vi se på utviklingen for andelen som har «senke skattene» som en sak de vil at skal prioriteres.

I 1999 krysset 53 prosent av de intervjuede av for dette. I 2013 er tallet helt nede i 13 prosent.

På dette tidspunktet var skattelette ikke en prioritet selv for flertallet av dem som hadde stemt på Fremskrittspartiet (42 prosent) eller Høyre (22 prosent).

Skattelette kombinert med tiltak som mange oppfatter som en mindre raus velferdsstat kan komme til å koste den blåblå regjeringen dyrt i velgeroppslutning.

Monitor-analyser av utviklingen under Bondevik II-regjeringen, som tapte til de rødgrønne i 2005, tyder på at bekymring blant velgerne for velferdsstatens fremtid den gangen spilte en avgjørende rolle.

Les mer :

Les også

Velgerne ville ha mer av det samme - ikke ny politikk

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Skatter og avgifter
  3. Meningsmålinger