Kronikk

Klimafornektelse 2.0: Det er naivt å tro at alt vil fortsette som før | Marius Holm

  • Marius Holm, leder i Miljøstiftelsen ZERO

Goliat-feltet har alene kostet 50,8 milliarder kroner, og den norske staten har dekket ca 40 milliarder av dem. Feltet vil sannsynligvis ikke betale for en eneste sykehjemsplass om verden lykkes med å nå Paris-målene. Foto: Bjørnbakk, Jan-Morten / NTB scanpix

Det er på tide å bryte ut av illusjonen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte er over i Norge. I stedet har vi fått klimafornektelse 2.0: Troen på at profitten i olje og gass vil vedvare, også i en verden forpliktet til å bremse klimaendringene.

For ett år siden høstet daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft vel fortjente lovord av statsminister Erna Solberg for å ha bidratt til Paris-avtalen, som nå er trådt i kraft. Men det er lite som tyder på at Solberg og resten av stortingsflertallet har forstått hva avtalen innebærer.

Marius Holm Foto: BYRÅ

Begrenset karbonbudsjett

Paris-målet om å holde klimaendringene godt under to grader gjør nemlig at verden sitter igjen med et svært begrenset «karbonbudsjett». Mesteparten er brukt opp. Med dagens utslippsnivå vil budsjettet holde i 20 år – med raske kutt kanskje noen få år til. Likevel gjentar norske politikere og næringslivsledere nesten daglig det jeg kaller klimafornektelse versjon 2.0, at «norsk oljenæring vil sikre verdiskaping og velferd i mange tiår».
Det kan nesten virke som den postfaktuelle debatten, som brakte Trump til Det hvite hus, har gjort sitt inntog også i Norge. Men regnestykket går ikke opp, uavhengig av hvor mange ganger man gjentar det.

Norsk oljepolitikk har vært vellykket ...

Det er ikke vanskelig å forstå at det tar tid for politikerne å ta inn over seg behovet for endring. Norsk oljepolitikk har vært svært vellykket.

Skattesystemet har gjort at staten høster store deler av overskuddet, samtidig som man tar mesteparten av investeringskostnadene og dermed risikoen, gjennom fradrag, rask avskrivning og friinntekt.

Kombinasjonen har gjort at vi har lykkes med å sikre at mesteparten av verdiene på norsk sokkel hittil har havnet i felleskassen, samtidig som vi har skapt et investeringsklima der alt fra globale oljegiganter til nystartede oljemygg svermer rundt konsesjonstildelinger og er villige til å investere i fremtidig produksjon.

... men etterspørselen etter olje vil falle

Klimapolitikken snur energimarkedet, og dermed norske økonomiske interesser, på hodet. Forrige onsdag la det Internasjonale Energibyrået (IEA) frem sine anslag for hva som skal til for å ha femti prosent sjanse(!) for å nå klimamålet fra Paris. Energibyråets scenario tilsier at oljeetterspørselen reduseres til 63 millioner fat pr. dag i 2040, ned 30 prosent fra dagens nivå, og rundt 11 millioner fat lavere enn IEA tidligere beregnet i sitt «to grader»-scenario. Til sammenligning var fallet i etterspørselen under finanskrisen på bare to millioner fat nok til å forårsake et voldsomt fall i oljeprisen.

De neste årene forventes det ca. 150 milliarder kroner i årlige investeringer på norsk sokkel.

Bare gjennom skattesystemet vil staten bære ca. 120 milliarder av dem. Det nåværende systemet har dermed bundet staten til et skjebnefellesskap med oljeselskapene, der vi vedder mot klimaet: Dersom verden lykkes med klimamålene, vil pengene vi satser sannsynligvis ikke gi avkastning. Kun dersom verden ikke følger opp løftene fra Paris, vil dagens investeringer være lønnsomme.

Goliat-feltet har alene kostet 50,8 milliarder kroner. Gjennom skattesystemet, har den norske staten dekket ca. 40 milliarder kroner. Dersom oljeprisen faller som følge av den reduserte etterspørselen, vil feltet aldri gå i pluss – langt mindre betale for en eneste norsk sykehjemsplass.

Alle berøres av at folk mister jobben, og det er forståelig at norske politikere syns det er vanskelig å gjøre endringer som kan føre til ytterligere ledighet i oljenæringen. Men å fortsette å la skattebetalerne ta risikoen ved oljeutvinningen for å holde folk i jobb, kan vise seg å bli tidenes dyreste sysselsettingstiltak.

Ny grønn særstilling

Hva om vi i stedet for å gamble over 100 milliarder kroner av fellesskapets ressurser hvert år på at verden ikke skal lykkes med klimaarbeidet, satset noen av disse pengene på å utnytte mulighetene i det grønne skiftet? Norsk næringsliv har nemlig allerede vist at man ser potensialet som ligger i å sikre en ny, grønn særstilling:

  • Norge kan være først ute med å bytte ut fossil energi i prosessindustrien, gjennom banebrytende teknologi som TiZir utvikler i Tyssedal for å bytte ut kull med hydrogen.
  • Vi kan være først med å vise at det er mulig å kutte utslippene fra sementindustrien som står for fire til fem prosent av verdens klimagassutslipp dersom vi våger å satse millionene som kreves for å fullføre arbeidet med karbonfangst hos Norcem i Breivik.
  • Norske aktører er klare for å investere i bioøkonomi, kutte store utslipp fra transportsektoren og erstatte fossil med fornybar olje i alle andre produkter samtidig som vi legger grunnlaget for arbeidsplasser og verdiskaping i Distrikts-Norge.
  • Norske verft er klare for å ta steget fra den første utslippsfrie fergen, «Ampere», til å tilby verden morgendagens utslippsfrie skip.
  • Norske transportaktører er klare for å vise at det på sikt kan være mulig å spare penger på å få tungtransporten over på hydrogen.
  • Vi kan bygge opp en grønn finansklynge der selskaper som Scatec Solar, SN Power og Fred. Olsen Windcarrier sammen med fond som Norfund, Fornybar AS og SPU bruker norsk kapital og kompetanse til å gi verden mer fornybar energi.

Velferd uten olje

Overgangen fra fossil særstilling blir ikke lett. «Den nye oljen» finnes ikke.

Det er naivt å tro at en ny næring kan erstatte 200.000 arbeidsplasser, eller gi oss flere millioner i inntekt pr. arbeidstager slik oljen har gjort.

Men det er like naivt å tro at alt vil fortsette som før.

Med hardt arbeid er det fullt mulig å legge grunnlaget for en velferdsstat uten olje slik andre land på toppen av verdens levekårsrangeringer tross alt allerede har klart. Det krever imidlertid politikere og næringslivsledere som tar ansvar, bryter ut av illusjonen om at oljen alltid vil være lønnsom, og våger å vise vei mot en bedre, fornybar fremtid.


Les også

  1. Usynlig grønt skifte

  2. Hvor klimavennlig lever du?

  3. To klimanyheter: En skummel og en svært positiv

Les mer om

  1. Kloden vår - Klimaskolen
  2. Klimapolitikk
  3. Klima
  4. Energi
  5. Oljepolitikk
  6. Oljepris
  7. Norsk sokkel