Hvordan kunne det gå så galt i Syria?

Det syriske folket er sviktet av verden.

Byer og store områder ligger i ruiner. Nyhetene om krig og elendighet, utbombede områder i Syria, flyktninger og døde syrere i Middelhavet har i årevis møtt oss på skjermene våre. Behovet for gjenoppbygging er enormt.

Siden 2011 har Syria vært arnested for en av de blodigste borgerkrigene Midtøsten har vært vitne til. Store deler av Syria ble erobret av terrorister fra Den islamske staten (IS).

President Bashar al-Assads regime, alliert med Iran, Hizbollah og Russland, har gjenvunnet kontrollen over det meste av det syriske territoriet og har således «vunnet» krigen. Hvordan kunne det gå så galt?

«Skyt dem og drep dem»

Da opptøyene i den arabiske verden nådde Syria våren 2011, så det ut til at både regimet i Damaskus og opposisjonen ble tatt på sengen. Fredelige demonstrasjoner i mars 2011 ble møtt med militærmakt. Opprørerne svarte med de våpnene de hadde.

Assad-regimet slo tilbake med det eneste svaret som Assads regimer, far som sønn, alltid hadde endt opp med: undertrykking og maktbruk. «Skyt dem og drep dem.»

Innen utgangen av 2012 var opprøret i Syria blitt forvandlet til en usedvanlig brutal borgerkrig, spredt utover hele landet. Opprørerne kjempet innbitt og ble påført store tap.

Samtidig forble opprørerne splittet og klarte ikke å fremstå som et reelt politisk eller militært alternativ til Assad-regimet. De klarte aldri å utgjøre noen samlet, slagkraftig opposisjon som en gang i fremtiden kunne overta makten i Syria. De moderate og sekulære opprørerne slet mest.

USA og Nato gjorde så godt som ingenting med det som skjedde i Syria, selv om opprørerne tigget og ba om hjelp. De vestlige landene syntes nok det var ille at mange syrere døde. Men så lenge opprøret forble innenfor Syria, hadde det ingen innvirkning på USAs eller Europas sikkerhet og politikk.

IS endret alt

Fremveksten av Den islamske staten (IS) endret imidlertid alt. IS sjokkerte en hel verden med grusomme henrettelser, drap på sivile og en ekstrem ideologi.

Sjokket ble enda større da IS i en lynkrig la under seg store deler av Irak og Syria. Plutselig var ikke lenger USA vanskelig å be. Internasjonal terrorisme var noe USA og Europa ville bekjempe.

USA ledet an i en storstilt bombeaksjon mot IS både i Irak og Syria. Russland gikk massivt inn på Assads lag. I praksis kjempet nå Vesten, Russland og Iran samme kamp, selv om det ikke ble fremstilt slik: mot IS – og dermed for Assad, som holdt på å tape krigen.

Det skulle snart vise seg at konsekvensene av denne samlede militære aksjonen også ble at de andre opprørsgruppene ble nedkjempet. Så i stedet for hjelp, som opprørerne i Syria i fire år hadde drømt om at de skulle få fra Vesten og Nato, fikk de nå flere bomber i hodet og nye angrep på bakken. Det var nok ikke et slikt mareritt de hadde sett for seg.

Følgene av sju år med borgerkrig

Innen utgangen av 2018 vaiet Syrias flagg igjen over det meste av landet. Bashar al-Assad hadde fått tilbake kontrollen. Det var hovedsakelig takket være president Vladimir Putin og Russlands hjelp. Iran og Hizbollah hadde hele tiden vært Bashars trofaste allierte, men det var Russlands massive militæraksjon som hadde snudd krigen.

Men resultatet av sju år med borgerkrig er katastrofalt:

• Minst en halv million mennesker er drept.
• Over halvparten av befolkningen på rundt 22 millioner har enten flyktet ut av Syria eller levd som internt fordrevne i det ødelagte landet.
• En stor del av befolkningen er etter krigen kvinner, barn og gamle. Unge menn har enten forlatt Syria eller dødd i krigen.
• Middelklassen og forretningsfolkene var de første til å dra, mens en liten elite tilknyttet regimet tjente på konflikten.
• Nesten ingen utbombede områder er gjenoppbygd.

Katastrofe etter katastrofe

Det er oljekrise, økonomisk krise, krise i helsevesenet – i det hele tatt dyp krise på alle områder. Forventet levealder har sunket med 20 år. Halvparten av syriske barn går ikke lenger på skolen, en hel generasjon er tapt.

Sykdommer som tidligere hadde vært under kontroll, blomstrer: tyfus, tuberkulose, hepatitt A, kolera og på toppen av det hele en koronapandemi.

Og så kom enda en katastrofe: et jordskjelv som rammet de tidligere opprørskontrollerte områdene i Nordvest-Syria, rundt byene Aleppo og Hama, som allerede var utbombede ruinhauger.

Der har regimet kontrollen, men det er gjort fint lite for å gjenoppbygge området.

Idlib-provinsen i det nordvestlige hjørnet er opprørskontrollert, for hit busset Assad-regimet de opprørerne som hadde overgitt seg da det gjenvant kontrollen over det syriske territoriet sammen med Russland og Iran. Hit har det kommet inn hjelpeforsyninger fra Tyrkia. Men tyrkerne har nå mer enn nok med sine egne ødelagte områder. I Idlib bor det flere millioner syrere, internt fordrevne i den ytterste nød.

Hvem ville hjelpe Syria?

Hvordan skal det internasjonale samfunnet forholde seg til dette nye Syria? Skal det bidra til gjenoppbyggingen? Eller skal det fortsette å kreve at Assad må gå av først? Hvem skal betale? Og vil noen betale? I realiteten ingen.

Syrias eneste venner og allierte, Russland og Iran, har beholdt sitt militære nærvær og økt sine økonomiske investeringer noe, men det monner ikke. Begge land har dessuten mer enn nok med interne utfordringer. Gjenoppbyggingen krever summer som hverken Russland eller Iran har eller vil gi. Og dette var situasjonen alt før det katastrofale jordskjelvet.

USA strammet dessuten grepet rundt Syria etter krigens slutt, også for å øve mer press på hovedfienden Iran. I 2018 fikk daværende president Donald Trump igjennom loven om «ingen assistanse til Assad» (NAAA). Den skulle effektivt hindre at humanitær hjelp fra organisasjoner som Verdensbanken skulle gå til gjenoppbygging.

Cesar-sanksjonene, innført i 2019, straffer alle som driver forretninger med Assad. De må ses i sammenheng med de eksisterende sanksjonene mot regimets allierte, Russland og Iran. USA hadde ikke klart å slå Assad militært. Amerikanernes plan er å bruke økonomiske midler til å tvinge ham i kne.

I EU var det et splittet syn på Assad, men stormaktene Storbritannia, Tyskland og Frankrike fulgte USA i tykt og tynt og ville heller ikke bidra.

Saudi-Arabia og USAs allierte i Golfen ble oppfordret av Trump til ikke å forsone seg med Assad – også det som en del av USAs anti-Iran-kampanje.

De hadde dessuten støttet opprørerne og hadde aldri likt Assad. Så for dem var det ingen sak å takke nei til å bidra til å gjenoppbygge Syria. President Joe Biden har fortsatt denne politikken.

Kina vil slett ikke bli blandet inn i Syria og sitter pent på gjerdet.

Havnet i glemmeboken

Verdens oppmerksomhet har for lengst flyttet seg fra Syria til andre konfliktområder: til Afghanistan, hvor USA trakk sine styrker ut i august 2021, og hvor Taliban gjenerobret landet i en sjokkerende lynkrig. Og fra februar 2022 har alles øyne vært rettet mot Ukraina, hvor Russlands president Vladimir Putin nok en gang tok en skjebnesvanger beslutning om å invadere et naboland.

Syria hadde allerede havnet i glemmeboken da jordskjelvet rammet, og er en stat som i virkeligheten hadde gått i oppløsning.

«Alle har sin egen dagsorden, og interessene til det syriske folket kommer på andre plass, tredjeplass eller ikke i det hele tatt», hevdet FNs utsending Lakhdar Brahimi.

Ingen vil bidra. Det syriske folket fortsetter å betale en grusom pris og er sviktet av verden.

Hilde Henriksen Waage har skrevet boken «Spillet om Syria», utgitt på Cappelen Damm Akademisk i 2022.