Kronikk

Et samisk syn: Arven fra norsk nasjonalisme i Finnmark

  • Steinar Pedersen

Den nye Finnmarksloven, som er lagt frem for Stortinget, skal avgjøre råderetten over land i Finnmark, men mange samer mener at loven fratar dem rettigheter. Rettstilstanden i Finnmark ble fra 1800-tallet preget av norsk nasjonalisme, skriver <strong>Steinar Pedersen</strong>, som her legger frem det samiske syn på historien. Han er daglig leder for Samisk nærings- og utredningssenter i Tana og representant i Sametinget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

ILØPET AV DE SISTE 20— 25 ÅRer den gamle fornorskningspolitikken i Norge forlatt. Det var i første rekke den som bidrog til den helt spesielle bruks- og eiendomsrettssituasjon i Finnmark. Staten er der privatrettslig eier av 96 prosent av grunnen - et område som er halvannen gang større enn Belgia. Allmenningsrettigheter, slik bygdefolk har sør i landet, eksisterer omtrent ikke. Hensynet til reindriften er imidlertid nevnt i lovgivningen som i dag regulerer bruken av grunnen i Finnmark. Jeg går ikke her inn på en argumentasjon for hverken den ene eller andre løsningen når det gjelder lovforslaget som Stortinget har til behandling. Derimot vil jeg prøve å si noe om hva som skjedde da staten eksplisitt påberopte seg å være eier av grunnen i Finnmark fra gammelt av, og hvilke trekk i det norske samfunnet som bidrog til dette rundt midten av 1800-tallet.Det historiske bakteppet er at Finnmark har hatt bosetning i 10 000 år. Av de nåværende etniske gruppene kan samene i alle fall føre sin historie minst 2000 år tilbake i tid. Varig norsk bosetning på kysten fikk man fra 1200- 1300-tallet, og kvensk bosetning i noe omfang har man fra begynnelsen av 1700-tallet.Til denne historiske bakgrunnen hører også at de samiske bygdelagene i Finnmark ennå på 1700-tallet hadde en så sterk sedvanemessig stilling til de nære naturressursene at det var å sammenligne med eiendomsrett. Kilder fra de nærmeste 10- 15 årene etter at Norge fikk sin relative selvstendighet i 1814, forteller at myndighetene fortsatt respekterte bygdefolks sedvanemessige bruk og allmenningsrettigheter. Fogden i Øst-Finnmark benektet til og med skriftlig at staten eide grunnen i hans embedsdistrikt i 1825.Derfra gikk det likevel ikke mer enn godt og vel 20 år før bildet hadde endret seg fullstendig. I 1848 hevdet regjering og storting at kongen/staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid. Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av nomadiske samer, og nomadisme ga ikke eiendomsrett. De som hadde innvandret dit, var heller ikke blitt jordeiere fordi Finnmark tidligere hadde vært en koloni.Det var ingen i samtiden som reagerte på påstanden om at kongen/staten hadde eid Finnmark fra gammelt av, selv om den ikke hadde noen rot i historiske fakta. Ikke noen andre steder i landet hadde nemlig staten en så kortvarig jurisdiksjon over territoriet som nettopp der:Før 1613 var ikke noen del av det nåværende Finnmark under ensidig dansk-norsk jurisdiksjon, noe de fleste kyst- og fjordområdene ble fra da av. Før 1751 lå hele den del av det samiske området som nå utgjør den indre delen av Finnmark fylke, utenfor Norge. Det var under svensk jurisdiksjon, men også med dansk-norsk skattlegging. Faktisk fikk ikke fastlands- Norge sine nåværende grenser før i 1826. Frem til da hadde også øst- eller skoltesamiske områder i Sør- Varanger vært under russisk jurisdiksjon, men med skattlegging også fra norsk side.DET NORSKE SAMFUNNSSYSTEMET bygger på lag etter lag av historiske erfaringer. Hvorfor ble så historiske fakta ikke vurdert når det gjaldt eiendomsretten til grunnen i Finnmark? Det meste tyder på at det har sammenheng med det nasjonalistiske synet som på den tiden var i ferd med å vinne frem i forvaltning og politikk i Norge.Dette var tydeligvis også en viktig forutsetning for tingsrettsjuristen Fredrik Brandt, som i begynnelsen av 1860-tallet var den som, på bakgrunn av utsagnene fra 1848 formulerte den juridiske læren om Finnmark som statens eiendom. Denne læren hang nøye sammen med hans rettsteoretiske modell, hvor det var en nesten organisk sammenheng mellom sedvaneretten, folket, den skrevne rett og staten. Folket, slik han definerte det, var det norske folket.I dette bildet hadde ikke samisk sedvanerett eller historiske fakta noen plass. Det var det norske folket som etablerte staten, ikke samene. Derfor var det i dobbelt forstand norske rettsforestillinger og interesser som hadde gyldighet. Den norske stats-, nasjons-, og identitetsbyggingen skapte klimaet for dette. Spesielt viktig i den forbindelse var den vitenskapelig baserte norske historiske skole, hvor Rudolf Keyser og P.A. Munch var sentrale. Denne læren, om den norrøne stammens innvandring til Norge nordfra, hadde også klare meninger om forskjellen mellom nordmenn og samer. Studentene på universitetet i Christiania lærte allerede fra rundt 1830 at samene opprinnelig var et usivilisert, mindreverdig nomadefolk uten eiendomsrett til jord. En slik eiendomsrett oppsto først når den mer høyerestående, siviliserte, innvandrende norrøne, germanske stamme - nordmennene - tok jord til odel og begynte med jordbrukLæren om at det var en kvalitativ forskjell på nordmenn og samer, ble raskt en urokkelig sannhet i datidens norske samfunn. Tingsrettsjuristen Fredrik Brandt som utformet den juridiske doktrinen om Finnmark som statens eiendom, var også opprinnelig en av Keysers og Munchs studenter, og en av dem som lengst holdt fast ved deres lære.DOKTRINENom statens uinnskrenkede eiendomsrett ble raskt omsatt i praksis. I 1864 uttalte regjeringsadvokaten at Finnmark hadde vært et herreløst område hvor det ikke fantes noen andre rettigheter enn statens, og at man var like ubundet i sin bruk av denne eiendommen som en privatmann i forhold til egen eiendom. Samiske sedvaner og rettsoppfatninger, med et visst unntak for reindriften, ble ansett som ikke-eksisterende. Det rådende synet i lovgivning, forvaltning og rettsvesen var at man i Finnmark hadde å gjøre med et herreløst område som kronen selv hadde kolonisert, og hvor ingen andre hadde hverken eiendoms- eller bruksrettigheter.Ut fra sikkerhetspolitiske vurderinger i forhold til kvenene, som i betydelig antall flyttet fra Finland til Finnmark på denne tiden, men også ut fra et rasehierarki med den ariske og germanske rase øverst, og samene nederst, ble det fra 1860-tallet iverksatt en rekke tiltak som hadde til hensikt å avnasjonalisere de såkalte fremmede folkeslagene, samer og finner (kvener). Den organiserte fornorskningspolitikken var begynt.Et negativt høydepunkt i denne politikken var jordloven og jordsalgsreglementet for Finnmark av 1902. Der ble det satt forbud mot salg av jord i amtet til andre enn norsktalende. Formelt sto disse bestemmelsene ved lag inntil 1965. De som eventuelt måtte være interessert i hvordan embedsverk og politikere laget lover med utgangspunkt i nasjonalistiske og til dels rasistiske målsettinger, vil finne mye interessant stoff i forarbeidene til jordsalgsloven av 1902.Dette er en del av bakgrunnen for konstruksjonen statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark. På få områder finner man i så konsentrert form hvordan det tidligere institusjonaliserte over- og underordningsforholdet mellom nordmenn og samer har gitt seg uttrykk i materielle forhold. Det grunnleggende etiske og moralske spørsmålet for Stortinget er om man ønsker å se denne dimensjonen, og i behandlingen av Finnmarksloven også legge til grunn historiske forhold som den norske 1800-tallsnasjonalismen betraktet som irrelevante.

&lt;b&gt;Samene kom først. &lt;/b&gt;Av de nåværende etniske gruppene kan samene i alle fall føre sin historie minst 2000 år tilbake i tid, mens varig norsk bosetning på kysten kom først fra 1200- 1300-tallet.

Les mer om

  1. Kronikk