Folkeopplysningens episode «Psyk» er misvisende

  • Lars Lien
    Lars Lien
Fysiker Andreas Wahl er programleder for Folkeopplysningen på NRK.

Programmet bidrar til fortsatt stigma og skam knyttet til det å ta medisiner for psykisk sykdom.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det er bra at NRK bidrar til å ufarliggjøre angst og depressive symptomer. Et viktig budskap i programmet Folkeopplysningen «Psyk» er at man trenger hverken psykiater eller psykolog for det aller meste av plager som de unge sliter med. Det meste er vanlige livshendelser som de fleste håndterer selv. Det er likevel noen sider ved programmet vi trenger å kommentere.

1. Det blir feil at en psykolog skal uttale seg om virkningsmekanismer av antidepressive legemidler. Det bør være en lege, som er oppdatert om nevrobiologi ved depresjoner og psykofarmakologi.

2. Det er påfallende at man omtaler at mange studier med legemidler ikke publiseres, men at man underslår at det samme også er vist for psykoterapistudier. Med andre ord at dette er et generelt forskningsproblem og ikke knyttet til en bestemt type behandling.

3. I programmet skilles det ikke nok mellom depressive symptomer og depressive lidelser («sykdom»). Å ha depressive symptomer eller angstsymptomer er ikke det samme som å ha en lidelse i diagnostisk forstand.

4. Legoklosser er kanskje et morsomt stunt, men slike kan brukes i all behandling av psykiske lidelser. Ikke bare for medikasjon.

Hvorfor bruk av legoklosser bare knyttes til medikasjon, er underlig. Det kan lett gi inntrykk av en ideologisk slagside hos dem som laget programmet.

Mange depresjonslidelser

5. Jeg savner en kommentar til det faktum at effekten av psykoterapi og medikasjon ved depresjoner faktisk er bedre enn hva tilfellet er for mange kroppslige sykdommer. Slik programmet er laget, kan det virke som at psykiatrisk behandling er mindre effektiv enn annen behandling i medisinen. Det er ikke riktig.

6. Hvis man viser tabell om økning i bruk av «antidepressive» legemidler, burde det presiseres at dette ikke betyr at tallene gjenspeiler hvor mange som bruker slike legemidler mot depresjoner. Såkalte «antidepressiver» brukes mot en rekke ulike lidelser. Depresjon er bare én type lidelse av flere.

Psykofarmakologi er en av de viktigste oppdagelsene i medisin

7. Det finnes flere depresjonsdiagnoser. Til sammen fanger de opp problemer hos mange ulike pasienter. Mer alvorlige depresjoner (inkludert bipolare depresjoner) har ikke økt i forekomst de siste 25 årene. Disse må skilles fra lettere depressive tilstander.

8. Ved de alvorligste formene for depresjon er det kun medisiner som er vist å ha effekt, ikke psykoterapi alene. Dette er også tilstander med høy dødelighet blant annet ved selvmord, og med store konsekvenser for utdanning, jobb og familie. Programmet bidrar til fortsatt stigma og skam knyttet til det å ta medisiner for psykisk sykdom. Dette kan få alvorlige konsekvenser for noen pasienter.

Faglig misforståelse

9. Når man snakker om effekt hos «én av syv», er det med henvisning til et epidemiologisk begrep som ikke kan anvendes på enkeltgrupper av pasienter som får behandling. For eksempel vil effekten kunne være sterkere – eller svakere – hos kvinner, eldre eller de med annen etnisk bakgrunn.

10. Det er en faglig misforståelse å tolke at dersom x prosent scorer over en bestemt verdi på et skjema, her HSCL-25, så betyr det at x prosent har en psykisk lidelse. Fagfolk vet godt at man må korrigere for forekomsten av sann lidelse i en tilsvarende generell/ikke-syk populasjon. Det betyr at den sanne forekomsten av lidelsen blant dem som undersøkes, kan være lavere (!) enn andelen av dem som scorer over en bestemt verdi på et skjema. Men forekomsten kan også være høyere. HSCL-25 er først og fremst ikke laget for å gi en diagnose, men for å gi et inntrykk av symptomtrykket.

11. Lik effekt på gruppenivå av psykoterapi og medikasjon betyr ikke at det er det samme hva man velger av behandling til en individuell pasient. På individnivå kan noen respondere mye bedre på en bestemt behandling enn en annen.

Svært misvisende

12. Det nevnes i programmet bare psykologer som aktuelle behandlere. Dette blir svært misvisende. En fastlege har både en generell utdannelse som inkluderer psykiatri, og en unik mulighet til å kjenne pasientenes andre ulike utfordringer i livet. Fastlegen bør derfor oftest være første kontaktpunkt ved en psykisk lidelse. Ved lettere psykiske problemer kan helsesykepleier, psykiatrisk sykepleier, en prest, en imam eller kanskje en besteforelder gi like god hjelp som en psykolog (eller psykiater for den saks skyld). Her finnes det også ulike digitale verktøy som kan være nyttige for enkelte.

Det er utrolig uheldig å skape en svart/hvitt-holdning til medikamenter

13. Fokuset i programmet på tilgang til psykolog for å få hjelp skaper mer sykeliggjøring av alminnelige problemer. Dette burde vært imøtegått. Ved de alvorligste psykiske lidelsene bør pasientene få tilgang til psykiater fordi det ofte er en rekke somatiske forhold som henger sammen med den psykiske lidelsen som er viktige å følge opp, i tillegg til behovet for kompetent medisinvurdering.

14. Forskerne som intervjues i programmet, uttaler seg om hva det finnes forskning på. Vi må minne om at evidensbasert medisin innebærer at klinikeren for den enkelte pasient tar i bruk den beste tilgjengelige kunnskap. Dette handler ikke bare om publisert forskning på gruppenivå, men også om klinisk kompetanse og klinisk erfaring generelt knyttet til en individuell vurdering av den enkelte pasient.

For psykiske lidelser handler om et spektrum. I den ene enden har vi livets smerter og utfordringer som på ingen måte er sykdom, og som ikke skal sykeliggjøres. I den andre enden har vi alvorlige sykdommer som i verste fall kan koste liv. Disse burde tas alvorlig og behandles som legitime medisinske sykdommer. Mellom disse to ytterpunktene er psykiatriens oppgave å hjelpe, støtte, lindre, hele, øke pasientenes livskvalitet og gjøre det mulig for pasientene å leve med sine plager på best mulig måte.

Det er viktig å minne om at ved å bagatellisere lidelsen hos dem som har alvorlig psykisk lidelse og trenger både samtaleterapi og medikamentell behandling, kan man påføre dem urettmessig skyld og skam. Psykofarmakologi er en av de viktigste oppdagelsene i medisin. Riktig bruk av medikamenter kan forbedre effekten av psykoterapi.

Det er utrolig uheldig å skape en svart/hvitt-holdning til medikamenter.