Løsningen på helsekrisen er ikke så enkel som å skaffe flere leger

Vi trenger å ruste opp for fremtiden.

Helsevesenet i Norge er blant verdens beste. Vi er gode på mange områder og kanskje best i klassen når det gjelder tilgjengelighet. Dette er vår store styrke, men også vår store svakhet. I en aldrende befolkning som lever lenger med flere sykdommer, blir dette kostbart. Løsningen er dessverre ikke så enkel som å skaffe flere leger.

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) har bevilget 720 millioner til fastlegeordningen slik at legene med mer krevende pasienter kan ha færre pasienter på listen sin uten å tape inntekt. Logikken rundt hvordan dette skal gi flere pasienter fastlege, er for meg uklar.

Fastlege Kaveh Rashidi kritiserer tiltaket i en kronikk i Aftenposten 14. mars. Han nevner blant annet at lønn på ingen måte er hovedproblemet i «fastlegekrisen».

Helseministeren har svart i et innlegg 16. mars. Studien Rashidi refererer til, hvor lignende system er forsøkt i Danmark uten åpenbar suksess, forbigås i stillhet. Det gjør også det faktum at et utvalg som skal se på løsninger for fastlegeordningen, kommer med sin innstilling om kort tid.

Mer kompetanseutvikling

Ett problem som ofte nevnes, er for mange unødvendige arbeidsoppgaver. Et annet er mangel på faglig kompetanseutvikling.

På sykehusene har legene stadig undervisning, og man er omringet av kolleger man kan diskutere faglige problemstillinger med. Mye kommer derfor gratis.

På fastlegekontorene er det færre folk, og kompetanseutvikling er ofte noe man må stå for selv.

Hadde noen av disse ovennevnte midlene blitt øremerket faglige kurs eller hospitering, ville de nok gjort større nytte. Et annet, kanskje mer kontroversielt tiltak hadde vært å gi legemiddelfirmaene færre restriksjoner.

Jeg mener ikke at vi skal tilbake til den tiden da leger fikk påspandert luksusturer, men vi trenger en gyllen middelvei hvor leger drar bedre nytte av selskapenes ressurser.

Mangler vi helsepersonell?

OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) fører statistikk over alle sine medlemsland. Organisasjonen har en rapportserie kalt «Health at a Glance», som kommer annethvert år.

Her finnes blant annet oversikt over helsearbeidere pr. innbygger. Norge kommer på fjerdeplass bak Østerrike, Hellas og Portugal. Men vi er nok i realiteten på annenplass, da tall fra Hellas og Portugal inkluderer mange leger som ikke er i daglig arbeid.

For antall sykepleiere pr. innbygger kommer vi på annenplass bak Sveits. Når det gjelder antall hjelpepleiere, kommer vi derimot langt ned på listen.

Vi må kanskje tenke litt annerledes fremover hvis vi skal sørge for adekvat omsorg for den aldrende befolkningen.

Vi trenger å ruste opp for fremtiden. Tallene viser også at vi utdanner færre leger enn mange av de andre medlemslandene gjør. Men å øke antall leger proporsjonalt med den økende befolkningen er ikke gjennomførbart.

Vi må rett og slett jobbe smartere. Og her er det mye vi kan gjøre.

Vi kan fordele arbeidsoppgaver bedre, vi kan kommunisere bedre og ikke minst ta i bruk ny teknologi raskere og mer omfattende.

Unødvendige undersøkelser?

En annen ting man må se på, er subsidieringen av private helseaktører. Helseforetakene finansieres gjennom et basistilskudd og et aktivitetsbasert tilskudd. Økt aktivitet gir mer penger i kassen, men har liten innvirkning på lønnen til sykehusleger.

Leger som yter tjenester som private spesialister, har en mer aktivitetsbasert finansiering. Denne har direkte innvirkning på lønnen deres. Jeg tror de fleste leger som jobber privat, er samvittighetsfulle og dyktige, men det økonomiske incentivet til å gjennomføre unødvendige undersøkelser er absolutt til stede.

I et langstrakt land som Norge kan man ikke forvente samme tilgjengelighet til helsetjenester overalt. Får du hjerteinfarkt på Røst, tar det lengre tid å få behandling enn hvis du får det på Danmarksplass i Bergen. Det tror jeg de fleste skjønner.

Noe annet man må forstå, er at antallet undersøkelser man får gjennomført, ikke alltid er proporsjonalt med kvaliteten på utredningen. Og her er det vi som behandlere som må bli flinkere til å si nei. Jevnfør med Legeforeningens pågående kampanje Kloke Valg.

Unødvendige undersøkelser er i beste fall en falsk trygghet, men kan også bli en kilde til bekymring og sykeliggjøring. I verste fall kan resultatet bli dårligere enn utgangspunktet.

Ikke alt er sykdom

Utfordringene er mange. Man må jobbe med forbedringer på flere områder, og man må makte å ha to tanker i hodet samtidig.

Dette er hovedsakelig en oppgave for politikere og helsepersonell, men befolkningen ellers kan også bidra.

Tallene fra OECD viser at vi nordmenn går til legen mye oftere enn folk i andre land. Man må huske at det er ikke farlig å kjenne på «vondter» innimellom. Ikke alt er sykdom, og ikke alt må behandles.