Kronikk

Litterære murer

  • Morten Størksnes
  • Ivo De Figueiredo

Foto: Larsen, Håkon Mosvold

Hvorfor vil ikke Den norske Forfatterforening kjempe for norsk litteratur?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Morten A. Strøksnes - uønsket. Foto: Privat

Etter å ha virket som forfattere gjennom mange år, søkte vi før jul medlemskap i Den norske Forfatterforening (DNF). Ivo de Figueiredo søkte på grunnlag av Henrik Ibsen. Mennesket og masken og Mysteriet Ingeborg Køber (begge 2010), mens Morten A. Strøksnes vedla bøkene Hva skjer i Nord-Norge? (2006), Rett vest (2010) og Et mord i Kongo (2010). Vi sendte søknadene i tillit til at DNF ville vurdere oss på grunnlag av sine egne lover, der det heter at enhver forfatter som bor i Norge eller er norsk statsborger kan bli medlem hvis han eller hun har skrevet og offentliggjort «verker av litterær verdi».

Ivo de Figueiredo - uønsket. Foto: Larsen, Håkon Mosvold

I forrige uke mottok vi avslaget. Her presiseres det at DNF med «litterær verdi» sikter til «skjønnlitterære bøkers litterære verdi». Vi skriver litterær sakprosa, og avvises på formelt grunnlag. Bøkene våre er ikke engang lest. Vi er skuffet, og mener at DNF med dette viker unna en viktig litteraturpolitisk kamp.

Uekte forfattere?

Vi skriver bøker på heltid, og vi skriver for den allmenne litterære offentligheten. Vi bruker språket som redskap for å forstå oss selv og verden rundt oss. Vi tror at språk kan skape erkjennelser, i siste instans virkelighet, og vi benytter oss langt på vei av den samme litterære verktøykassen som romanforfatteren.

Men — vi skriver ikke fiksjon. Og siden vi ikke dikter opp handlingen nektes vi rettigheter og muligheter som enhver skjønnlitterær forfatter kan ta for gitt:

Priser og æresbevisninger

Det litterære systemet fordeler også mye symbolsk og kulturell kapital i form av priser og æresbevisninger. Man kan ta seg i å lure på om det finnes flere priser for fiksjonsforfattere enn utøvere, og store sjekker følger mange av prisene. Hele sakprosafeltet har én pris på deling.

Slike strukturelle føringer former oppfatningen av hva en forfatter er i Norge: Slå opp i Store norske leksikon på nett. Under artikkelen «Norge – litteratur» har man laget et «utvalg av norske forfattere» fra 1600-tallet til i dag. Blant over to hundre eksempler finnes ikke en eneste ren sakprosaist.

Sakprosabølge?

De siste årene har det vært snakk om en sakprosabølge i norsk litteratur. Virkeligheten lokker, heter det. Men hvilken kvalitet holder dagens allmennsakprosa? Hvilke utviklingsmuligheter har den så lenge antall sakprosaforfattere som lever av sitt forfatterskap, kan telles på et par hender? Vi presiserer: Det finnes nesten ingen profesjonelle sakprosaforfattere i Norge. Vi to tilhører de få, og etter å ha skrevet en rekke bøker som har mottatt til dels svært gode kritikker, nektes vi stadig rettigheter som en 20-årig romandebutant kan ta for gitt såfremt hun unngår å bli nullet.

Vi spør: Hvorfor har enhver novellesamling automatisk større offisiell kulturell betydning enn våre bøker? Hvorfor skulle det ikke være et kulturpolitisk mål å stimulere en levedyktig litterær sakprosa som ikke er spin-off fra universitetene eller overskuddsprodukter fra andre profesjoner?

Forfatterforeningens ansvar

Har DNF et ansvar her? Ja, opplagt - hvis det er «litterær verdi» som er foreningens anliggende. Hvordan kan vi vente å oppnå fulle forfatterrettigheter dersom vi ikke først anerkjennes av våre egne kolleger? Når Karl Ove Knausgård skriver om virkeligheten fra et romanståsted har det «litterær verdi» og er kulturpolitisk bevaringsverdig. Men det er altså ikke vi når vi skriver om virkeligheten i form av litterær sakprosa. Hvor er logikken?

Vi er uønsket i DNF. Foreningen maner frem illusjoner av litterære murer de selv vet ikke eksisterer. Det er enten noe uredelig eller dårlig tenkt ved dette. Grenseområdene mellom litteraturens ulike sjangre er ikke en gold og livløs ørken. Tvert om er det ofte i litteraturens flytende og overlappende grensesonene det mest interessante skjer.

Mange av verdenslitteraturens største forfattere ville fått søknaden i retur fra DNF. Platons dialoger ville åpenbart falt gjennom. Mens styremedlemmer i DNF mottar litterære priser for sin essaystikk, ville Montaigne og Emerson møtt en kald skulder av foreningen. Ikke engang Knausgård kunne blitt DNF-medlem hvis han hadde søkt på grunnlag av Min kamp-serien og kalt verket for «memoarer».

Feig beslutning

Vi sammenligner oss ikke med disse forfatterne. Poenget er at DNF har foretatt en feig beslutning – på prinsipielt grunnlag. Den bygger opp kunstige litterære grenser, der den etter vårt syn burde vært opptatt av litteraturens muligheter.

Hvorfor har enhver novellesamling automatisk større offisiell kulturell betydning enn våre bøker?»

Men, vil man innvende, kan ikke Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) ivareta våre interesser? Vi har alltid hatt gleden av å kunne søke stipender her. Men NFF har på mange måter en annen agenda enn oss. NFF kjemper ikke for høyere royalties siden de aller fleste medlemmene er folk i fast stilling. Med unntak av ett større stipend, er NFFs stipendpraksis designet for frikjøp eller ekstrainntekt for faste ansatte i korte perioder. Vi har lenge tatt til orde for omprioriteringer i NFF, men kan ikke annet enn å akseptere at foreningen velger å fordele sine midler i tråd med behovene til majoriteten av medlemsmassen.

En professor ved universitetet trenger hverken innkjøpsordning, langvarige og frie arbeidsstipender, medlemskap i Norsk Forfattersentrum eller royalties for å kunne leve av sin gjerning. Men det gjør vi. Som forfattere har vi de samme behov som skjønnlitteratene, likevel tilbyr det litterære systemet oss vilkår som om vi var lønnsmottagere som gir ut bøker på fritiden.

Toer hendene

Vi opplever at mange har sympati med saken vår, men når det kommer til praktisk handling, toer både forlag, forfatterforeninger og det offentlige hendene. Man er redd for presedensen, at hele det litterære systemet skal oversvømmes av profesjonelle sakprosaforfattere. Men vi er, nok en gang, forsvinnende få. Vi burde vært lang flere.

Les mer om

  1. Kronikk