Kronikk om Skårderud-debatten: På vegne av meg selv

Jeg ble syk som barn og kom til behandling som voksen. Det som møtte meg var kompetanse, omtanke og interesse. Dette er hva Finn Skårderud representerer for meg.

I sommer er det over tredve år siden jeg sluttet å spise middag med familien.

Idet de satte seg til bords, reiste jeg meg og gikk. Fellesferiens løst sammenvevde hverdag ga fritt leide; «jeg har allerede spist». Før august kom og jeg begynte i syvende klasse, var det blitt en vane, både for omgivelsene og meg.

De første årene ble evnen sterkere. Den strakte seg til et kritisk punkt, så forvitret den. Den uthulte kroppen steg til normalvekt, iblant til mer enn det, til butt i kantene.

Håpet da jeg sto på venteliste til behandling, skrekken da jeg ble innkalt. Å forklare år med avbrutte forsøk, en tilværelse der «ikke møtt» var en nøktern oppsummering, der vitnemål fra ungdomsskolen var det siste jeg hadde klart å fullføre.Vi satt i et rom på Statens senter for barne— og ungdomspsykiatri. Jeg var hverken barn eller ungdom. Jeg var enogtyve. Jeg var ingen.

Det som står på spill

Ordene ovenfor har jeg brukt lang tid på å sette sammen. Dels under tvil, dels med overbevisning. De færreste i min nære omgangskrets kjenner historien. Hvorfor skulle de det? Det er fortid, fjernt, langt borte.

Historien er spesifikt min, men ikke original. Det finnes et utall fortellinger med lignende disposisjon. En av dem leste jeg for noen uker siden. Kulturredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende, som brukte sin historie som utgangspunkt for et angrep på psykiater Finn Skårderud.

Vi har noen opplagte likhetspunkter: Sandvik og jeg er jevngamle, vi ble syke omtrent ved samme alder og møtte Skårderud for første gang med bare noen måneders mellomrom.

Det hefter et visst ubehag ved tanken på å publisere. Har jeg en aktverdig grunn? Enkelte har omtalt Sandviks tekst som modig. Omfatter det også min? Kanskje tar kollegene et ekstra blikk på lunsjtallerkenen min de neste par ukene. Kanskje dukker temaet opp på fest, fra en jeg ikke liker, som har tatt et glass for mye.

Det er også det verste jeg risikerer. I virkeligheten står det mindre på spill enn det ser ut som.

Enhver som jobber i publisistisk virksomhet vet at det å dele et privat og mørkt kapittel fra eget liv kan gi teksten en viss emosjonell kraft. Likeledes at den argumentative kraften i en slik tekst er lik null. Den snakker bare på vegne av den ene: Slik var det for meg. Det gjelder både Sandviks tekst og min egen.

Det er krise

Med en så eksistensiell og ofte dramatisk erfaring som spiseforstyrrelser representerer i et menneskes liv, kan det være nærliggende å generalisere nettopp egne erfaringer som allmenngyldige. Derfor er det nyttig å ha i mente hva slags pasientgruppe vi snakker om:

Spiseforstyrrelser er et samlebegrep for flere typer tilstander og lidelser. De disponerende faktorene kan være så ulike som genetikk, dårlige familieforhold eller seksuelle overgrep. De utløsende faktorene kan være store prestasjonskrav, mobbing eller slanking. Og de vedlikeholdende faktorene familiekonflikter som spiseforstyrrelsen utløser, eller at symptomene tross alt oppleves som nyttige for den som er syk. Da har jeg bare nevnt noen.

Psykiatriske tilleggslidelser forekommer og kan gjøre sykdomsbildet ytterligere komplekst. Ingenting av dette er vanskelig tilgjengelig kunnskap, den er et par googleklikk unna med søkeordet «spiseforstyrrelser», og det er tverrfaglig enighet.

12-åringen som raser ned i vekt, og som går løs på seg selv med barberblad. Den voksne, gravide anorektikeren som skal gjennom et svangerskap, der barnets så vel som mors liv og helse er i fare. Bulimikeren som ikke bare misbruker mat, men som også er rusavhengig. Det er lite identitetsromantikk i dette. Det er krise.

Makten og språket

«Bileta vi bruker for å omtale sjukdom, har makt i seg,» skriver Sandvik. Det har hun selvsagt helt rett i. Derfor er det underlig at hun som redaktør på redaksjonell plass i Bergens Tidende bruker sine egne bilder og sin egen erfaring som universell forståelse av hva spiseforstyrrelser er. Det brede pasientperspektivet er fraværende.

I stedet innrømmes pasienter og friskmeldte en felles birolle med funksjon som enige med Sandvik i «dei mange epostane og telefonane» hun har mottatt den siste tiden, etter sitt kjør mot Skårderud personlig. Flere før meg har påpekt svakheten i på-vegne-av-vanvittig-mange-argumentet, der det er uklart hvem som har sagt hva, på en etterprøvbar måte.

For ordens skyld vil jeg legge til: Du snakker ikke på vegne av meg.

Det å skyve en gruppe navnløse foran seg ved å ta dem til inntekt for eget, subjektivt syn, skal jeg avstå fra å gi en karakteristikk. Men å slå fast at det neppe faller inn under noen av filosof Arne Næss’ normer for en saklig diskusjon, tror jeg er en ganske forsiktig konklusjon.

Mest av alt savner jeg et refleksjonsnivå i Sandviks artikler som anerkjenner at det som ikke nødvendigvis appellerer til henne, kan være verdifullt for andre. At det som ikke er hennes erfaring, kan være andres virkelighet.

Et annet liv

Jeg ble syk som barn og kom til behandling som voksen. Det som møtte meg var kompetanse, omtanke og interesse. Tålmodig, jevnt nærvær og tettere på når situasjonen ble kritisk, enten det var søndag eller påske. Et rom det var trygt å være i, uansett hva jeg dro med meg inn.

Hva som var mine disponerende, utløsende og vedlikeholdende faktorer skal jeg la ligge her. Men terapien gjorde at jeg klarte å hanskes med dem, i stedet for at de styrte livet mitt. Det hjalp meg å bli frisk.

Dette er hva Finn Skårderud representerer for meg.

Det føles litt pussig å måtte presisere at estetiseringen og romantiseringen av sykdommen var noe jeg selv sto for; at det rent faktisk var en del av sykdomsbildet. Den tilbøyeligheten fikk behandlingen meg gradvis bort fra.

Omdreiningspunktet var hverken kunst, interiør eller haute couture. Det var meg; min helse, mine behov, mine interesser.

Med et forløp som mitt var ikke faren for å havne i kronikernes rekker bare en teoretisk mulighet. Det ville vært et annet liv. Derfor hviler det et alvor over den takknemligheten jeg kjenner for behandlingen jeg ble gitt. For den tok meg dit jeg skulle: Tilbake til bordet, sammen med de andre.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her kan du lese flere saker Aftenposten har publisert i denne debatten: