Norske universiteter må også ta opp kampen mot rasisme | Ronald Mayora Synnes og Helen Karen Eriksen
Er det så kontroversielt å vise sin støtte til grunnleggende menneskerettigheter?
I kjølvannet av drapet på George Floyd 25. mai 2020 har diskusjonen om strukturell rasisme fått berettiget oppmerksomhet. I USA og mange land verden over har akademikere og universiteter valgt å protestere ved å legge ned arbeidet 10. juni, jf. #ShutDownAcademia #ShutDownSTEM.
I Norge, derimot, har de fleste universitets- og akademiske miljøer vært tause om hvordan de forholder seg til disse verdensomspennende protestene mot rasisme.
Samtidig er universiteters nett- og Facebook-sider pyntet med Pride-symboler og regnbuer. Dette er også en viktig sak, mer av dét, takk! Men er det ikke det samme menneskerettighetsprinsippet som er felles for protester og markeringer mot diskriminering av kvinner (8. mars), seksuell legning (Pride) og antirasisme (Black lives matter)?
Er det så kontroversielt å vise sin støtte til grunnleggende menneskerettigheter som handler om likestilling for alle uavhengig av etnisitet og melaninnivå?
Særlig ansvar
Universitetet og akademia har et særlig ansvar her. Strukturell rasisme svekker det demokratiske systemet fordi den fører til utestengelse av grupper av mennesker.
Å ta et aktivt standpunkt kan føre til at universitetsstudenter og -ansatte føler seg mer inkludert og trygge på egen posisjon og roller i universitetets struktur. En offentlig uttalelse der universiteter og et samlet akademia (uavhengig av partipolitisk tilhørighet) viser sitt standpunkt, vil bidra til å trygge både studenter og ansatte på at hverdagsrasisme og strukturell rasisme må bekjempes aktivt.
Eller mener vi at rasisme er noe som bare rammer afrikansk-amerikanere i USA, ikke mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge?
Representasjon
Kampen mot rasisme og utestengelse av etniske minoriteter handler ikke bare om signalpolitikk og støtteerklæringer. Akademia og universitetssektoren sliter med representasjon av etniske minoriteter i lederposisjoner, i faste vitenskapelige stillinger og ellers i viktige beslutningsprosesser.
En undersøkelse gjennomført av arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i 2016 viser at personer med minoritetsbakgrunn er underrepresentert, og at både personer med majoritetsbakgrunn og vestlige innvandrere har større sannsynlighet for å inneha professorstillinger enn innvandrere fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika har.
Hvite privilegier er usynlige for de fleste hvite mennesker. Det var de også for meg. | Inger Furseth
Årsakene til slike forskjeller pleier å være sammensatte. Samtidig ser vi at på tross av at «mangfold» blir profilert som viktig og svært synlig i mye av universitetenes PR-materiale, er universiteter og akademia relativt passive i kampen mot rasisme og inkludering av etnisk mangfold. Det er svært positivt at mange universiteter har egne prosjekter som har bidratt til å øke kvinnerepresentasjonen i toppstillinger. Hvorfor prioriteres ikke økt representasjon av etniske minoriteter tilsvarende?
Forebygging og håndtering
Kampen mot rasisme handler ikke bare om holdninger, men om å iverksette konkrete tiltak for å forebygge og håndtere hendelser. Strukturell rasisme forekommer i måten forestilt gruppetilhørighet og fordommer om bestemte etniske minoriteter er vevd inn i institusjoner og samfunnsstrukturer på, og fører til at grupper forskjellsbehandles og diskrimineres.
Det eksisterer en del forvirring om hva strukturell rasisme er, hvordan den finner plass i hverdagen og hva de enkelte kan gjøre med det. Ikke minst er det mange som uvitende er med på å opprettholde strukturene som rekonstruerer slike hierarkier.
Ta opp kampen
På samme måte som under #metoo trengs det at universiteter og høgskoler i Norge inntar en klar posisjon og tar opp kampen mot både direkte og indirekte former for rasisme og diskriminering. Det må utarbeides konkrete tiltak og retningslinjer for håndtering av rasisme og diskriminering i undervisnings- og veiledningssituasjoner, i ansettelsesprosesser og blant studenter.
Saken ved NTNU, hvor studenter anklaget en førsteamanuensis for å fremme fordommer og rasistiske holdninger, viser en mangel på klare retningslinjer for håndtering av saker som peker på rasistiske holdninger blant vitenskapelig ansatte. Det samme gjelder Amrei Müllers sak, der det kommer frem at Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) valgte ikke å ansette henne på tross av at både bedømmelseskomiteen og innstillingskomiteen plasserte Müller som nummer én. Hun anklager UiO for å ha en underliggende motvilje mot å ansette utlendinger.
Det er på høy tid at norske universiteter og akademia synliggjør og aktualiserer et likestilt Norge på alle plan, der rasisme kan bli avdekket og etter hvert lagt bak oss. Gjennom en tydelig posisjonering kan sterke lederskap orientere studenter og ansatte om strategier, handlinger, holdninger og muligheter for å skape endring.
