Etterlyst: et konsekvent forsvar for ytringsfriheten | Mustafa Akyol og Flemming Rose

Et stort flertall danske muslimer ønsker en innskrenkning av ytringsfriheten. Det samme ønsker de som vil forby Koranen og lukke moskeene.

I 2005 publiserte Jyllands-Posten tolv tegninger av muslimenes profet Muhammed – ikke for å håne islam eller krenke muslimer, men som et ledd i en debatt om selvsensur. Noen måneder senere utviklet det seg til en internasjonal krise.

Mange muslimer krevde at sensur måtte innføres, andre reagerte med vold og angrep på danske ambassader. Minst 200 mennesker mistet livet på verdensbasis, flesteparten av dem i Nigeria, men ingen i Danmark.

15 år senere har en regjeringsoppnevnt ytringskommisjon som ledd i en utredning om ytringsfrihetens vilkår i dagens Danmark gjennomført en meningsmåling. Den indikerer at noen av de spenningsflatene som Muhammed-krisen blottla, fortsatt eksisterer.

Mener islamkritikk bør forbys

Blant resultatene i undersøkelsen er at et stort flertall danske muslimer mener at kritikk av islam skal forbys. Hele 76 prosent av innvandrere og etterkommere av innvandrere fra land med muslimsk flertallsbefolkning, det vil si Tyrkia, Libanon, Pakistan og Somalia (fra disse landene stammer de største muslimske innvandrergruppene i Danmark) mener at det skal være ulovlig å kritisere islam.

For den danske befolkningen som helhet er tallet 18 prosent. Innvandrere fra land med ikke-muslimsk flertallsbefolkning, som Vietnam og Sri Lanka, viser
seg å ha noenlunde samme oppfatning som den øvrige befolkningen.

De skeptiske holdningene til ytringsfrihet blant danske muslimer gjelder ikke bare islamkritikk. Muslimer er også mindre villige til å støtte ytringsfrihet når spørsmålet er hvorvidt retten til å ytre seg fritt også skal gjelde dansker flest hvis de sier noe som kan krenke eller såre andre mennesker, underminere samholdet i det danske samfunnet, eller true statens sikkerhet.

Islam og ytringsfrihet kan forenes

Kronikkforfatterne har forskjellig bakgrunn, men vi deler bekymringen for denne utviklingen. Mustafa Akyol er født og oppvokst i Tyrkia, han er troende muslim og har skrevet om hvordan islam og liberalt demokrati kan forenes. Flemming Rose er født og oppvokst i Danmark, er ikke-troende, og hans syn på individuell frihet og viktigheten av å beskytte retten til dissens er formet av kontakten han hadde med systemkritikere bak jernteppet.

Ytringsfriheten er viktig for oss begge. Og vi mener at den godt kan forenes med muslimers dypt følte religiøse overbevisning. I den forbindelse vil vi gjerne gjøre oppmerksom på følgende: Gjennom historien har de religiøse tradisjonene som vi kommer fra, både kristendom og islam, vært svært lite villige til å tolerere kritikk, dissens og blasfemi.

Sensur av sexlivet til Jesus

Det er ikke lenge siden at mange kristne i Europa støttet kriminalisering av blasfemi og forsøkte å sensurere holdninger de fant kjetterske. I 1970- og 80-årene utløste det demonstrasjoner og sanksjoner da den provoserende kunstneren Jens Jørgen Thorsen kunngjorde at han ville lage en film om sexlivet til Jesus.

Paven fordømte filmen som «en forbrytelse mot den kristne tro». I København demonstrerte 4000 kristne mot filmen, og i Roma ble det sendt molotovcocktails mot den danske ambassadørboligen, og bilen til en ambassadeansatt ble utbrent.

Da Thorsen i 1977 ankom Heathrow lufthavn i London, ble han holdt igjen av britisk politi som ga ham beskjed om at han hadde innreiseforbud fordi oppholdet hans i landet kunne risikere å utløse demonstrasjoner, og dermed utgjøre en trussel mot den offentlige orden.

Nøyaktig det samme skjedde med den hollandske politikeren Geert Wilders godt over 30 år senere, da han var på vei til London for å vise sin islamkritiske film Fitna i det britiske parlamentet.

Kristendommen mer tolerant

Med tiden er kristne blitt mer tolerante, men det skjedde ikke fra den ene dagen til den neste. Og hvis kristne har kunnet utvikle større toleranse, så kan andre det også. I forlengelsen av den nevnte meningsmålingen vil vi gjerne dvele ved et par punkter.

For det første er det grunnleggende to måter å være religiøs på. Enten er man troende fordi man har fått troen i arv som noe hellig og urørlig, noe det aldri stilles spørsmål ved, som ikke tåler kritikk. Eller så innebærer ens tro at man stiller spørsmål ved den og ved det man betrakter som hellig. Man lytter til motargumenter og kritikk, men ender likevel opp med å være troende. Man er imidlertid blitt en mer ettertenksom og moden troende.

Alt kan debatteres

Klassiske islamske lærde skilte også mellom to tilnærminger, nemlig tro basert på taqlid (imitasjon) og tahqiq (verifisering). De mente at sistnevnte var mer verdifull. I de fleste tradisjonelle samfunn, inklusive mange muslimske innvandreres hjemland, er taqlid mest utbredt. Man tror fordi man betrakter sin tro som uomtvistelig og uimotsigelig hellig. Det finnes ingen pluralisme.

I moderne vestlige samfunn kan man imidlertid ikke forvente å finne samme uniforme tilnærming. Her kan alt debatteres. Så man har bruk for
tahqiq på mange forskjellige måter.

Det er viktig at man på rasjonelt vis kan formulere sin tro og snakke om den. Man må også være forberedt på å få utfordrende spørsmål og høre kritikk, selv også hvis den blir fremsatt på måter man ikke er vant til. Det gjelder også satiretegninger.

En anledning til refleksjon

Muslimer bør ikke forsøke å blokkere spørsmål og kritikk av islam, heller ikke hva angår ubekvemme spørsmål om vold, frihet eller kvinners stilling. Det vil bare gi tilbakeslag. I stedet bør den troende se kritikken og spørsmålene som en anledning til å tenke gjennom sitt forhold til islam og nå frem til mer modne og tidsmessige fortolkninger av sin tro.

For det andre bør muslimske samfunn i Danmark og andre vestlige land innse noe helt praktisk: Hvis muslimer setter sin lit til lovgivning mot «blasfemi» og «hatprat» for å begrense ytringsfriheten, kan andre finne på å anvende nettopp de lovene mot troende muslimer.

De kan si at Koranens sterke fordømmelse av polyteisme (shirk) er hatprat rettet mot andre grupper, og derfor en trussel mot den sosiale freden. Det er nettopp dette Geert Wilders har gjort i Nederland ved å kreve at Koranen skal forbys og moskeene lukkes.

Likhet for loven

Muslimer står sterkere hvis de er konsekvente i sitt forsvar for ytringsfriheten når de tar til motmæle mot Wilders og andres krav om begrensning i ytrings- og religionsfriheten deres, og mot underminering av det grunnleggende demokratiske prinsippet om likhet for loven.

De muslimene som er tilbakeholdende med å støtte ytringsfriheten, risikerer til slutt å sage over den grenen de sitter på. Kort sagt har vi alle bruk for ytringsfrihet, enten vi er muslimer eller islamkritikere og enten vi befinner oss til høyre eller venstre i det politiske spektrum.

Og i en tid hvor et nytt biologisk virus kan komme til å fungere som katalysator for alle kjente politiske virus, fra xenofobisk nasjonalisme til religiøs fundamentalisme, er det mer enn noensinne behov for å insistere på denne kjerneverdien.

Mustafa Akyol og Flemming Rose er begge seniorforskere ved den amerikanske tenketanken Cato Institute.

Kronikken er oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter